Ivan Iljitsj' død

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ivan Iljitsj' død er en bok skrevet av den russiske forfatteren Leo Tolstoj. Boken kom ut i 1886 og er forfatterens første skjønnlitterære verk etter Anna Karenina. Dette skjedde på slutten av den litterære perioden som kalles den russiske realismen. De andre kjente forfatterne fra denne perioden, Ivan Turgenev og Dostojevskij, var døde. Tolstoj, som nå var en eldre mann, tok et oppgjør med mange av sine tidligere meninger. Han forkastet det meste av det han hadde skrevet før 1880, og de bøkene han nå skriver, er mer og mer preget av hans religiøse syn. Tolstoj opptrer mer og mer som en predikant.

Handling[rediger | rediger kilde]

Boken handler om Ivan Iljitsj Golovin – en jurist som har arbeidet seg fram til en stilling ved overretten i St. Petersburg. Tolstoj har snudd om på kronologien ved å la fortellingen begynne med epilogen. Første kapittel begynner med en pause i rettsforhandlingene der kollegene får høre at Ivan er død. Allerede her viser forfatteren tydelig sin oppfatning av middelklassens overfladiske livsførsel. Nyheten utløser nemlig ingen sorg over en nær venns dødsfall. I stedet begynner kollegene å samtale om hvem som skal overta stillingen som den avdøde har hatt. Den nærmeste vennen, begynner straks å legge konkrete planer for hvordan han skal bruke de ekstra pengene når han blir forfremmet, mens han tilføyer: «Min kone vil sikkert bli meget glad». Kollegene er også svært interessert i hva Ivan har etterlatt seg av formue. Å besøke enken og delta i bisettelsen, er tydeligvis mer en plikt enn et ønske om å trøste de pårørende, og noen av dem klager over at enken bor så langt borte. Alle er tydeligvis glade for at det ikke er en av dem som er død.

Handlingen i første kapittel er meget detaljert. Under forberedelsen til begravelsen diskuterer enken prisen på gravplass og klager over hvor dyr den er. Samtidig forteller hun hvor skrekkelig hun selv hadde det når mannen lå og ynket seg av smerte. Samtalene består av en rekke høflighetsfraser og meningsløsheter. I et avsnitt forteller vennen Pjotr om hvordan liket så ut. Han føler at den døde avgir en upassende bebreidelse overfor ham selv og de andre som er igjen. Selv ønsker han å komme seg bort fra stedet, og allerede mens han venter på å komme inn i værelset der liket befinner seg, avtaler han et slag kortspill med en av sine venner. Det som har hendt, skal ikke på noen måte forhindre dem i å tilbringe kvelden på en behagelig måte. Begge vennene blir skuffet når det ser ut til at planen går i vasken, men desto gladere blir Pjotr når han likevel rekker å delta i kortspillet om kvelden. Det hele understreker det håpløse i måten det moderne mennesket lever på, og hvordan de skyver fra seg enhver påminnelse om slikt som ikke passer inn i deres livsnytelse. Her opptrer Tolstoj som en meget dyktig predikant som effektivt får fram sitt budskap.

Hovedpersonens liv[rediger | rediger kilde]

Kapittel 2 og 3 gir et tilbakeblikk over Ivans liv. Rent ytre sett var han en anstendig borger – en vellykket jurist som gjorde karrière innen sitt fag. Forfatteren går imidlertid bak fasaden og avslører et overfladisk liv med et mislykket ekteskap. Ivan hadde riktignok «gjort det som var behagelig for ham selv og samtidig det som alle høyerestående mennesker anså som riktig» – han hadde inngått et bra parti og fått en kone som til og med hadde «en liten formue». Sannheten var at ektefellene skjulte seg bak en maske av vellykkethet, og ekteskapet var uten varme og kjærlighet. Hovedpersonen synes å bruke jobben som en flukt bort fra den håpløse situasjonen hjemme. Riktignok opplevde ektefellene perioder da de kunne leve sammen uten stadig krangel, men det var kun i tider når de hadde fått ekstra rikelig av de materielle goder. Selv det faktum at noen av barna dør, blir behandlet på en temmelig overfladisk måte.

Ivan og konen hadde en brukbar vennekrets som besto av forholdsvis innflytelsesrike mennesker. Når tragedien rammer dem med alvorlig sykdom og dødsleie, viste det seg imidlertid at det hele var snakk om temmelig overfladiske vennskap. Ikke mange av kollegene besøkte Ivan mens han var syk. En av dem unnskyldte seg på denne måten: «Alltid var det noe som kom i veien».

De siste kapitlene i boka handler om Ivans sykdom og dødsleie. Hovedpersonen klamrer seg til livet. Han mener det er urettferdig at han skal rammes av en slik skjebne. Først når han skjønner at slaget er tapt, begynner livets alvor å gå opp for ham. Det er nettopp gjennom møtet med det uunngåelige og samtalen med Gerasim, en enkel tjener av bondeslekt, at han begynner å komme til klarhet i livet.

Tolstoj hadde hentet inspirasjon til fortellingen fra sin nærmeste omgangskrets.[trenger referanse] Som modell for hovedpersonen brukte han en mann som hadde møtt flere ganger – den kjente juristen Ivan Iljitsj Metsjinikov (Kjetsaa 1999:194).[trenger referanse]

Fortellemåte[rediger | rediger kilde]

Dommere var den yrkesgruppe som Tolstoj foraktet mest av alt.[trenger referanse] I denne fortellingen er det ikke bare hovedpersonen som er en dommer. Handlingen fortelles delvis gjennom en kollega, Pjotr Ivanovitsj, og vi ser mye av det som skjer gjennom hans øyne. Pjotr fungerer ikke bare som en slags forteller, men historien blir forsterket ved at han tydeligvis tenker og mener mye av det sammen som hovedpersonen hadde tenkt og ment.

Fortellingen skjer ofte i 3. person. Samtidig legger vi merke til at jo nærmere man kommer sannhetens kjerne – desto mer benytter forfatteren seg av direkte tale. Skifte i fortellerstil skjer uten at leseren legger merke til det, men måten det gjøres på er svært virkningsfull.

Kilder[rediger | rediger kilde]