Israelske bosetninger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Israelsk bosetning»)
Gul: palestinsk selvstyreområde (Område A etter Interimsavtalen).
Rosa: Palestinsk selvstyreområde med israelsk militær kontroll (Område B).
Hvit: Israelsk militært lukket område (Område C).
Lilla: Israelske bosetninger.
Lyselilla: Bosetningens kommunale områder.
Veier, skarp opptrukket grå: Forbudte eller begrenset tillatelse for palestinske kjøretøy,

Israelske bosetninger (også omtalt som jødiske bosetninger) er samfunn bosatt av israelere (jødiske bosettere) på området som ble okkupert av Israel under seksdagerskrigen i 1967, og som ikke er anerkjente av FN. Slike bosetninger finnes pr. 2023 på Vestbredden som er delvis under israelsk militær kontroll,[1] [2] [3] [4] og delvis under Den palestinske selvstyremyndighetens kontroll, og i Golan, som er under israelsk sivil kontroll.

Historie[rediger | rediger kilde]

I tillegg til Vestbredden og Golanhøydene er det pr. 2023 gjenværende israelske bosetninger i Øst-Jerusalem, som ble inkorporert innenfor Jerusalems distriktsområde, selv om denne de jure-anneksjonen under Jerusalem-loven ikke er anerkjent av det internasjonale samfunnet.[5][6]

På Golanhøyden ble i 1981 et militært styre avløst av israelsk sivilt styre med administrasjon og juridisk makt under Golanhøyde-loven.

Det var ytterligere 18 bosetninger på Sinai-halvøya, 21 i Gazastripen og 4 i Samaria-regionen på den nordlige Vestbredden. De ble forlatt som følge av israelsk tilbaketrekning i 1982 (Sinai) og 2005.

På Vestbredden opptar israelske bosetninger 3,6 prosent av arealet,[7] men utgjør prosentvis en betydelig større del av innbygger tallet. I perioden 2012 til 2022 økte antall israelske bosettere på Vestbredden fra 520 000 til 700 000.[8] Det er også opprettet såkalte utposter som i motsetning til bosetningene ikke er anerkjent av den israelske regjering.[9]

Legalitet[rediger | rediger kilde]

Internasjonalt er det bred enighet om at bosetningene bryter med internasjonal lov. Genèvekonvensjonene forbyr en okkupant å flytte egen befolkning til det okkuperte området, og dette er den vanligste begrunnelsen for at de fleste land anser bosetningene som ulovlige.[10] Israel har derimot opprettholdt en oppfatning av at bosetterne har flyttet til området av fri vilje, og at dette sammen de har historiske røtter jødene har i områdene medfører at Genèvekonvensjonenes bestemmelser ikke er relevante.[11]

Det har blitt vedtatt en rekke FN-resolusjoner som omtaler bosetningene som ulovlige, men disse regnes ikke som bindende etter internasjonal rett.[12]

En rekke internasjonale organisasjoner, inkludert FNs sikkerhetsråd, Den internasjonale domstolen, Den europeiske union, Amnesty International og Human Rights Watch har karakterisert bosetningen som brudd på internasjonal rett.

Politiske holdninger[rediger | rediger kilde]

Objektivitet: Denne seksjonens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet. (januar 2024)

På Vestbredden hvor de fleste bosetningene på okkupert jord ligger, har det i flere tusen år bodd jøder, og steder som Betlehem, Jeriko, Samaria og Hebron er nevnt som jødiske byer i Toraen og Bibelen. Da staten Israel ble opprettet hadde områdene vært under andre herredømmers styring i 2500 år, og andre folkegrupper har også befolket området. De arabiske nabostatene ville ikke akseptere opprettelsen av Israel i 1948 og gikk til krig, noe som medførte en gjensidig demografisk polarisering ved at jøder bosatt på Vestbredden og i de arabiske nabostatene flyktet til Israel, mens arabere bosatt i områdene som var tildelt Israel flyktet til arabisk-kontrollerte områder, herunder Vestbredden som da var under kontroll av Jordan.[omstridt – diskuter] Israel relaterer derfor sitt forhold til bosetningene på Vestbredden til de 10 000 jødene som ble drevet ut eller drept i 1948 og fikk sine eiendommer konfiskert.[13][14][15] Israelske politikere har også anvendt retorikk hvor jødiske bosettere på Vestbredden sidestilles med arabere som ble tilbudt israelsk statsborgerskap i 1948 og som bor innenfor Israels opprinnelige grenser fra 1948.[16]

Det arabiske narrativet[omstridt – diskuter] er at Vestbredden skal gjøres om til en palestinsk stat med Øst-Jerusalem som hovedstad, og at de israelske bosetningene står i veien for en slik løsning.[17]

Land mot fred[rediger | rediger kilde]

En gjennomgående holdning blant israelske politikere har vært at okkupasjonen av fiendtlige lands territorier har vært for å skape buffersoner av sikkerhetshensyn, og at disse er forhandlingskort for å få til varige fredsavtaler. Dette var også en suksess i konflikten med Egypt der Israel oppga okkupasjonen av Sinai-halvøyen mot en fredsavtale i 1979.

Israelsk politikk overfor disse bosetningene har variert fra aktiv oppfordring til å flytte til områdene, til fjerning ved makt, og deres fortsatte eksistens og status siden 1970-årene er blant de mest omdiskuterte tema i den arabisk-israelske konflikten. Benjamin Netanyahu har uttalt at han har ønsket å annektere landområdene med de israelske bosetningene, noe USA har advart Israel om å gjennomføre.[18] Det har også vært vurdert om tilbaketrekning fra områder øst for sikkerhetsbarrieren kan gjøres under forutsetning av at bosettinger vest for barrieren vil anerkjennes som lovlige. Det har vært anslått at 60 000 bosettere øst for barrieren da må evakueres.[19]

I 2005 trakk Israel seg helt ut av Gazastripen og avviklet de israelske bosetningene der. Bosettere som nektet å forlate Gaza ble fjernet med tvang av IDF. I etterkant tok Hamas kontroll på Gazastripen, og har siden lagt i en blodig konflikt med Israel.

Den 29. september 2008 uttalte den avtroppende Olmert at Israel bør trekke seg ut fra nesten alt land som ble tatt i 1967 i bytte mot fred med palestinere og syrere. Dette inkluderer både det østlige Jerusalem og Golan-høydene. Den palestinske utenriksministeren Riyad al-Malki uttalte i den forbindelse at «Vi ønsker vi hadde fått høre hans personlige holdning før han trakk seg». Han sa videre at «det er en veldig viktig forpliktelse, men det kommer så sent. Vi håper dette kan fullføres av den neste regjeringen».

Voldelige sammenstøt[rediger | rediger kilde]

De israelske bosetterne er lite populære blant den palestinske befolkningen på Vestbredden, og blant bosetterne er det også ønsker om å fortrenge palestinerne fra landområder de mener jødene har rett på. Bosetningene har også fungert som en magnet på høyreekstreme israelere.[20] Dette har ført til hærverk og voldelige sammenstøt mellom israelske bosettere og palestinere.[21] IDF og israelsk politi har blitt beskyldt for å være unnvikende overfor israelske bosetteres angrep på palestinere, og voldelige bosettere har trakassert soldater som prøver å avskjære dem fra å begå voldshandlinger.[22]

I september 2008 gikk israels statsminister hardt ut mot de jødiske nybyggerne på Vestbredden og sammenlignet deres overgrep mot palestinere med tidligere tiders jødeforfølgelse i Øst-Europa. Den israelske viseforsvarsminister Matan Vilnai opplyste like før Olmerts utsagn om at jødiske ekstremister på Vestbredden hadde iverksatt en «dramatisk opptrapping» av opptøyer både mot den palestinske lokalbefolkningen og mot israelske soldater. Vilnai uttalte seg på bakgrunn av et angrep som jødiske bosettere i september samme år hadde rettet mot den palestinske landsbyen Asira al-Qabaliya nær Nablus på den nordlige delen av Vestbredden.[23]

To EU-rapporter fra 2012 viste at volden fra bosetterne mot palestinerne hadde tredoblet seg fra 2009 til 2011[24] og at over 90 % av anmeldte saker ble henlagt av israelsk politi.[24]

Den 19. april 2024 innførte EU sanksjoner mot de høyreekstreme[25] bosetter-gruppene Lehava og Hilltop Youth, samt mot fire personer: Meir Ettinger, Elisha Yered, Neria Ben Pazi og Yinon Levi.[26] Alle fire regnes som sentrale innen den ekstreme delen av bosetterbevegelsen og har flere ganger utøvd vold, tortur[27] og deltatt i dødelige angrep mot palestinere.[26] De to førstnevnte regnes som sentrale innen Hilltop Youth.[28]

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Bortsett fra områdene som effektivt ble inkludert i Jerusalem og Golanhøydene, kan israelere og andre kun flytte til områdene som ble okkupert i 1967 dersom de har tillatelse fra den israelske regjeringen. Ifølge forskjellige statistiske oversikter,[29][30][31] kan demografien estimeres slik:

Jødisk befolkning 1948 1966 1972 1983 1993 2004 2006
Vestbredden(utenom Jerusalem) 480 (se Gush Etzion) 0 1 182 22 800 111 600 234 487 282,400[32]
Gazastripen 30 (se Kfar Darom) 0 700 1 900 4 800 7 826 0
Golanhøydene 0 0 77 6 800 12 600 17 265 18 105
Øst-Jerusalem 300 (se Atarot, Neve Yaakov) 0 8 649 76 095 152 800 181 587 184 057 2
Totalt 810 0 10 608 1 106 595 281 800 441 165 484 562
1 inkludert Sinai
2 data fra 2005

I tillegg til stor migrasjon innen Israel, kommer det rundt 1000 nye immigranter fra land utenfor Israel hvert år. På 90-tallet kom det tre ganger så mange nye bosettere til disse områdene enn den årlige befolkningsveksten i Israel.[33] Den høye befolkningsveksten fortsatte utover 2000-tallet.[34]

Den israelske regjeringen har implementert en konsekvent og systematisk politikk med hensikt å oppfordre jødiske innbyggere til å flytte til Vestbredden. En av verktøyene som er brukt er å tilby finansielle goder og belønninger til innbyggerne.[35]

Kostnader og utstrekning[rediger | rediger kilde]

Macro Center for Political Economies i Tel Aviv fremla i mars 2010 en rapport der de hadde regnet ut at de jødiske bosetningene i 2010 opptok 12.000 mål av Vestbredden og har kostet over 100 milliarder kroner å bygge. Senteret understreket at de ikke hadde kalkulert dagens markedsverdi, som ville bli langt høyere. De hevdet i samme rapport at samtlige bosetninger og bosetningsveier er bygd med strategiske mål for øye, sett i forhold til infrastruktur, vannressurser og dyrkbarhet.[36]

Den israelske fredsorganisasjonen Peace Now har beregnet at bosetningene årlig koster israelske skattebetalere drøyt 3,3 milliarder kroner.[36] De fiendtlige holdningene mellom palestinere og bosettere har også ført til omfattende og kostbare sikkerhetstiltak.[37]

Vannressurser[rediger | rediger kilde]

I de palestinske områdene er grunnvann den primære vannkilden. Vestbredden ligger over tre hovedbasseng: Vestre, østre og nordøstre grunnvannsmagasin. De palestinske territoriene er antatt å ha den høyeste forekomsten av grunnvannsreserver i hele regionen.[38]

Etter seksdagerskrigen i 1967 erklærte Israel vannressursene i de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza for statseiendom og overførte kontrollen til områdets militære kommando. All boring og bygging av ny infrastruktur for vannforsyning uten spesialtillatelse ble forbudt. Fram til i dag (2004) er ytterst få slike tillatelser blitt gitt, både til jordbruksformål og privathushold. I 1982 ble ansvaret overført til de israelske vannmyndighetene, Israeli Water Authority Mekorot. Under fredsforhandlingene på begynnelsen av 90-tallet, som munnet ut i Oslo-avtalen, fikk de palestinske vannmyndighetene, Palestinian Water Authority, det formelle ansvaret, men Israel har opprettholdt kontrollen over palestinsk uttak av vann på Vestbredden. Palestinere på Vestbredden har heller ikke tilgang til vannet i Jordanelva, som i dag (2004) deles mellom Israel: 65 %, Jordan: 23,4 %, Syria: 11 % og Libanon: 0,3 % av årlig vannføring. Tross befolkningsvekst har derfor palestinerne måttet holde seg til det samme vannforbruket som på midten av 1960-tallet.[38]

Internasjonal lov forbyr en okkupasjonsmakt å utnytte ressursene i det okkuperte territoriet, men likevel ble i 2004 en tredjedel av vannet som går til Israel og israelske bosettinger hentet fra kilder på Vestbredden og i Gaza, og en tredjedel fra Jordanelva. Rundt 80 prosent av vannressursene på Vestbredden er i dag (2004) under israelsk kontroll og går til Israel og israelske bosettinger i de okkuperte områdene.[38]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ * «Israel, the homeland of the Jews, was established in Palestine in 1948. The Palestine Liberation Organization, under Yasir Arafat, is committed to establishing a Palestinian state, which would include territory on the West Bank and Gaza Strip now partially occupied by Israel.» Palestine, The New Dictionary of Cultural Literacy, Tredje utgave. 2002.
  2. ^ *«Though Israeli forces withdrew from Nablus and parts of Ramallah on Sunday, traversing war-torn West Bank territory still under partial occupation makes for a difficult trip to school.» Taylor, Catherine. «Palestinian schools hit hard by conflict», Christian Science Monitor, 23. april 2002.
  3. ^ *«Though under partial occupation, Palestinian society is one of the more democratic Arab societies today.» Mohammed, Mima. «Palestinian Awareness Month aims to educate Stanford students» Arkivert 16. mars 2008 hos Wayback Machine., Stanford Daily, 20. april 2006.
  4. ^ * «The IDF would continue with its partial occupation of the West Bank and incursions in the Gaza Strip.» «Chronological Review of Events Relating to the Question of Palestine» Arkivert 27. mars 2008 hos Wayback Machine., Monthly Media Monitoring Review, UNISPAL, Division for Palestinian Rights, mars 2003.
  5. ^ «Jerusalem: Crucible of the conflict» (engelsk). BBC NEWS. 4. desember 2001. 
  6. ^ «East Jerusalem» (engelsk). B'Tselem. Arkivert fra originalen 15. juni 2009. 
  7. ^ «How Israeli Settlements Impede the Two-State Solution». Carnegie Endowment for International Peace. 7. mars 2023. 
  8. ^ «Israel advances peak number of West Bank settlement plans in 2023, watchdog says». Reuters. 13. juli 2023. 
  9. ^ «Bosettere vil ha Gaza tilbake». Aftenposten. 2. februar 2009. Besøkt 3. februar 2009. 
  10. ^ «Implementation of the Fourth Geneva Convention in the occupied Palestinian territories: history of a multilateral process (1997-2001)». International Committee of the Red Cross. 5. desember 2001. 
  11. ^ Alan Baker. «The Settlements Issue: Distorting the Geneva Convention and the Oslo Accords». Jewish Political Studies Review. 
  12. ^ «EU Statement – UN General Assembly 4th Committee: Israeli practices and settlement activities affecting the rights of the Palestinian people and other Arabs of the occupied territories». European Union. 9. november 2022. 
  13. ^ «1948 War Maps: Jewish Communities Lost in the War of Independence». Jewish Virtual Library. 
  14. ^ Eyal Benvenisti and Eyal Zamir. “Private Claims to Property Rights in the Future Israeli-Palestinian Settlement” The American Journal of International Law, vol. 89, no. 2, 1995, pp. 298: "All in all, between thirty and forty square kilometers of land and several hundred buildings (primarily in the West Bank) owned by Israelis were located in the territories occupied by Jordan and Egypt."
  15. ^ «Before the Kidnappings, There Was a Massacre». Tablet Magazine. 25. juni 2014. 
  16. ^ «Judenrein! Israel adopts Nazi term to back settlers». Reuters. 9. juli 2009. 
  17. ^ «Abbas: Byggingen i bosetningene truer tostatsløsning». Vårt Land. 23. september 2011. 
  18. ^ «USA med kraftig advarsel til Israels Netanyahu». TV 2. 4. desember 2022. 
  19. ^ «Israeli election: Where they stand». BBC. 20. februar 2008. Besøkt 28. november 2009. 
  20. ^ «Ekstreme bosettere i krig med Israel». Minerva. 5. mars 2014. 
  21. ^ «Palestinerne frykter bosetternes hevn». Stavanger Aftenblad. 5. desember 2008. 
  22. ^ «Israeli Settlers Are Now Looking to Occupy the IDF». Ha'aretz. 7. juni 2023. 
  23. ^ «Olmert ut mot bosettere». Aftenposten. 16. september 2008. Besøkt 16. september 2008. 
  24. ^ a b Traynor, Ian (21. mars 2012). «Israel 'turning blind eye' to West Bank settlers' attacks on Palestinians». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 19. april 2024. 
  25. ^ Ynetnews (7. august 2015). «Ex-Shin Bet chief: Government does not want to deal with Jewish terror». Ynetnews (engelsk). Besøkt 19. april 2024. 
  26. ^ a b «Extremist settlers in the occupied West Bank and East Jerusalem: Council sanctions four individuals and two entities over serious human rights abuses against Palestinians». Council of the EU. 19. april 2024. Besøkt 19. april 2024. 
  27. ^ «EU imposes sanctions on extremist settlers over violence in West Bank». POLITICO (engelsk). 19. april 2024. Besøkt 19. april 2024. 
  28. ^ «EU sanctions extremist Israeli settlers over violence in the West Bank». euronews (engelsk). 19. april 2024. Besøkt 19. april 2024. 
  29. ^ Israels statistiske sentralbyrå: [1] «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 14. juni 2007. Besøkt 4. juni 2007.  [2] Arkivert 7. april 2016 hos Wayback Machine.
  30. ^ Jerusaleminstitutet for israelske studier: [3] Arkivert 24. september 2009 hos Wayback Machine. [4] Arkivert 28. mai 2008 hos Wayback Machine. [5] Arkivert 24. september 2009 hos Wayback Machine. [6] Arkivert 28. mai 2008 hos Wayback Machine.
  31. ^ Foundation for Middle East Peace Arkivert 8. desember 2007 hos Wayback Machine.: «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 1. desember 2007. Besøkt 1. desember 2007.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. november 2007. Besøkt 12. desember 2007. .
  32. ^ «Number of settlers rises by 5% in 2007» (engelsk). Ynetnews. 20. januar 2008. 
  33. ^ «Sources of Population Growth: Total Israeli Population and Settler Population, 1991 - 2003» (engelsk). Foundation for Middle East Peace. Arkivert fra originalen 11. mai 2008. 
  34. ^ «Settler Population Growth East and West of the Barrier» (engelsk). Foundation for Middle East Peace. Arkivert fra originalen 12. mai 2008. 
  35. ^ «Encouragement of migration to the settlements» (engelsk). B'Tselem. Arkivert fra originalen 21. mai 2008. 
  36. ^ a b Hegnar Online - Israelske bosetninger har kostet 100 milliarder (23.3.2010)
  37. ^ «The Economic Costs of the Israeli Occupation for the Palestinian People: The cost of restrictions in Area C viewed from above». UNCTAD. 
  38. ^ a b c FIVAS – Foreningen for internasjonale vannstudier - Midtøsten, fra s.6[død lenke]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Israelske_bosetninger&oldid=24404670»