Den irske borgerkrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Irske borgerkrig»)
Nasjonalhærens soldater bevæpnet med Lewis-maskingevær ombord på et troppetransportskip i borgerkrigen

Den irske borgerkrig ble utkjempet mellom 28. juni 1922 og 24. mai 1923 mellom motstandere og tilhengere av den anglo-irske traktat som ble ble undertegnet 6. desember 1921.[1] Borgerkrigen var en konflikt som fulgte etter den irske uavhengighetskrigenn (1919-1921) og fulgte med etableringen av den irske fristaten, en enhet uavhengig av Storbritannia, men innenfor det britiske imperiet. Det skjedde som konsekvens av den anglo-irske traktat, men motstanderne av traktaten mente den var et svik mot den irske republikken som hadde blitt proklamert under påskeopprøret i 1916. Mange av stridende hadde kjempet sammen mot britene i den irske republikanske hæren, IRA, under uavhengighetskrigen, men delt seg sterkt uenige etter at konflikten tok slutt og traktatforhandlingene begynte. Motstanderne av traktaten protesterte spesielt mot det fortsatte konstitusjonelle båndet til Storbritannia, men også mot at seks grevskap i Ulster var løsrevet fra resten av Irland som provinsen Nord-Irland.

Borgerkrigen ble vunnet av fristatsstyrkene som støttet traktaten, og som hadde fordel av betydelige mengder våpen levert av den britiske regjeringen. Konflikten kan ha krevd flere liv enn uavhengighetskrigen som gikk før den, og etterlot det irske samfunnet splittet og forbitret i generasjoner. I dag er to av de viktigste politiske partiene i Irland, Fine Gael og Fianna Fáil, direkte etterkommere av de motsatte sidene av krigen.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Traktaten[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Den anglo-irske traktat.

Den anglo-irske traktat ble forhandlet fram for å få en slutt på den irske uavhengighetskrigen, som ble utkjempet fra 1919 til 1921. Traktaten åpnet for en selvstyrt irsk stat, med status som dominion («herredømme»)under det britiske imperiet. Den britiske monarken skulle, som konge av Irland, være statsoverhode. Traktaten sørget for en selvstyrende irsk stat, med egen hær og politi. Traktaten tillot også Nord-Irland (de seks nordøstlige grevskapene – Fermanagh, Antrim, Tyrone, Londonderry, Armagh og Down – der til sammen majoritetsbefolkningen tilhørte den protestantiske religionen)[3] å melde seg ut av den nye staten og vende tilbake Storbritannia – noe som skjedde umiddelbart. Men i stedet for å skape den uavhengige republikken som nasjonalistene hadde kjempet for, ville den irske fristaten være et autonomt herredømme av det britiske imperiet med den britiske monarken som statsoverhode, på samme måte som Canada og Australia.[4] Britene foreslo status som dominion i hemmelig korrespondanse allerede før traktatforhandlinger begynte, men Sinn Féin-leder Éamon de Valera avviste dominion.[5]

Medlemmene av det irske parlamentet, Oireachtas, måtte avlegge en troskapsed til Fristaten og til kongen av Irland.[4] Eden ble sterkt kritisert av mange republikanere. De protesterte også mot at Irland ikke skulle være en republikk, men en «fristat» underlagt det britiske imperiet. Spørsmålet om Irlands deling kom også opp, men hadde en langt mindre betydning enn det skulle få senere. De fleste republikanere mente at Nord-Irland ikke ville bli en enhet som ville klare seg politisk og økonomisk, slik at landsdelen raskt ville bli innlemmet i et samlet Irland. Det var også problemer med Treaty Ports, irske havner som var kontrollert av Royal Navy av hensyn til Storbritannias nasjonale sikkerhet. Alle disse problemene var årsaken til en splittelse i IRA og til slutt borgerkrig.

Michael Collins, den irske finansministeren og presidenten for Det irske republikanske brorskapet (IRB), hevdet i Dáil Éireann at traktaten ga «ikke den endelige friheten som alle nasjoner streber etter og utvikler, men friheten til å oppnå frihet».[6]De som var imot traktaten mente imidlertid at den aldri ville gi full irsk uavhengighet.[7][8]

Splittelse[rediger | rediger kilde]

Soldater fra nasjonalhæren under borgerkrigen.

Splittelsen i den nasjonalistiske bevegelsen som fulgte traktaten hadde et sterkt personlig preg. Motpartene hadde vært nære venner og kolleger under uavhengighetskrigen, og dette gjorde uenigheten om traktaten spesielt bitter. Michael Collins følte at Eamon de Valera hadde sendt ham til England for å forhandle fordi han dermed selv ville kunne distansere seg fra avtalen. De Valera, Austin Stack og forsvarsminister Cathal Brugha hadde da alle nektet å bli med i delegasjonen til London.[9] Collins var derfor svært skuffet da de Valera nektet å stå ved avtalen han hadde sendt forhandlere med alle fullmakter for å undertegne. De Valera var på sin side rasende over at forhandlerne hadde signert uten å konsultere Dáil Éireann, selv om de hadde fått alle fullmakter og således ikke trengte å reise tilbake for konsultasjoner. Gjensidige mistanker og forvirring var rådende; delegasjonen var uklar om kabinettets instrukser og ble individuelt belastet til sammenbrudd.[10] Collins forventet å bli bebreidet for kompromisset innenfor traktaten og skrev: «Tidlig i morges signerte jeg min dødsdom.»[11] Til tross for dette var han frustrert og til tider emosjonell da de Valera og andre nektet å støtte traktaten og vennskapet døde.[12]

Dáil Éireann ratifiserte avtalen med 64 mot 57 stemmer den 7. januar 1922. En provisorisk regjering ble opprettet, med Collins som statsminister, for at traktaten skulle kunne tre i kraft i henhold til vilkårene.

Collins inspiserer en soldat.

De Valera gikk av som Dáils president og tok med seg traktatmotstanderne i Sinn Féin ut av Dáil. Han hevdet at Dáil ikke kunne ratifisere traktaten, ettersom de da brøt sin ed til Den irske republikk. Han forsøkte å forhandle frem et kompromiss, hvor Fristaten hadde «ytre assosiasjon» til Samveldet, uten å være medlem. Flertallet av offiserene i IRA var også motstandere, og i mars 1922 gjorde de vedtak om at ratifiseringen i Dáil var ugyldig. Traktatmotstanderne i IRA opprettet sin egen hærledelse, som de regnet som landets virkelige regjering. Tilhengerne innenfor IRA ble innlemmet i Irish Army, Fristatens offisielle hærstyrke.

Begge sider ønsket å unngå borgerkrig. Collins opprettet en gjenforeningskomité som skulle samle IRA og inngikk et valgsamarbeid med de Valera med tanke på å opprette en koalisjonsregjering. Han forsøkte også å utforme en republikansk grunnlov som var akseptabel for traktatmotstanderne. IRA-ledere som Liam Lynch var villige til å akseptere dette, men grunnlovsutkastet ble stoppet av britisk veto fordi det stred mot traktaten. Collins måtte akseptere dette, og valgsamarbeidet brøt sammen. Dermed stilte to partier som begge kalte seg Sinn Féin til valg; traktattilhengerne fikk 239 193 stemmer mens motstanderne fikk 133 864. I tillegg fikk de andre partiene, som alle støttet traktaten, 247 226 stemmer. Det var altså helt klart at velgerne støttet traktaten og opprettelsen av Fristaten.

Ifølge Hopkinson gjorde «irske arbeider- og fagforeningsledere, selv om de generelt var pro-traktaten, gjorde få forsøk på å lede opinion under traktatkonflikten, og fremmet seg selv heller som de som forsøkte være fredsstiftere.»[13] Valget viste at et flertall av de irske velgerne aksepterte traktaten og grunnlaget for den irske fristaten, men de Valera, hans politiske tilhengere og det meste av IRA fortsatte å motsette seg traktaten. De Valera er sitert på å si: «flertallet har ingen rett til å gjøre galt».[14]

Michael Collins og Arthur Griffith ledet arbeidet med å opprette Fristaten. Collins organiserte Nasjonale hæren, som han baserte på en kjerne av traktattilhengere i IRA, og en ny politistyrke. Bruken av IRA som kjerne i den nye hæren fikk en negativ virkning for Fristaten, da det i områder hvor IRA var traktatmotstandere ble mulig for dem å ta over britiske brakker og våpen. Innen sommeren 1922 hadde dermed traktatmotstanderne kontroll over deler av landet, spesielt Munster og områder på vestkysten.

Krigens gang[rediger | rediger kilde]

Kamper i Dublin[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget om Dublin

Traktatmotstandere forskanset seg i Four Courts i Dublin.
The Four Courts langs kaien ved elven Liffey. Bygningen ble okkupert av anti-traktatstyrker under borgerkrigen, som den nasjonale hæren deretter bombarderte til overgivelse. De irske nasjonale arkivene i bygningene ble ødelagt i den påfølgende brannen. Bygningen ble sterkt skadet, men ble fullstendig restaurert etter krigen.

Den 14. april 1922 tok traktatmotstandere i IRA, ledet av Rory O'Connor som deres talsmann, kontroll over Four Courts (Irlands fremste domstolbygning) i Dublin, og flere andre bygninger.[15][16] De ønsket å utløse en væpnet konflikt med britene, som så skulle forene de to fraksjonene mot en felles fiende. Men for dem som ønsket å holde opprettelsen av Fristaten på sporet, slik at traktaten kunne tre i kraft fra 6. desember 1922, var okkupasjonen i Dublin en provokasjon som måtte slås ned av irene selv, og ikke av britene. Arthur Griffith ønsket å bruke makt med en gang, men Collins holdt lenge igjen for å unngå full borgerkrig.

Ironisk nok var det en handling Collins selv beordret som gjorde det nødvendig å gripe inn mot IRA. 22. juni 1922 ble den pensjonerte britiske generalen Henry Hughes Wilson skutt ned og drept i Belgravia i London. Winston Churchill mente det var IRA som stod bak og krevde at Collins tok affære mot okkupantene i Four Courts, ellers ville de selv gjøre det.[17] For Collins var det viktig å ikke gi britene et påskudd til å sette inn styrker i Irland, og han ble dermed tvunget til å angripe. Det har blitt hevdet at Collins selv som hadde beordret drapet på Wilson, som en represalie etter angrep mot katolikker i Nord-Irland,[18] mens andre historikere hevder det er ikke bevist.[19]

27. juni kidnappet IRA-soldatene i Four Courts en general i Irish Army, J.J. O'Connell, som gjengjeldelse for arrestasjonen av Leo Henderson.[20] Dermed var begeret fullt, og Collins fikk låne to kanoner av britene for å angripe bygningen. Regjeringen utnevnte så Collins til øverstkommanderende for hæren. Angrepet på Four Courts hadde ikke vært den første skuddvekslingen mellom fraksjonene, men den representerte begynnelsen på full borgerkrig, ettersom tidligere sammenstøt hadde vært små trefninger som ikke gjorde en fredelig løsning umulig.

Angrepet på Four Courts begynte den 28. juni, og bombardementet varte i to dager. Den britiske generalen Nevil Macready gav Collins bare 200 av de 10 000 skuddene han hadde, men mot IRA-soldatene som bare hadde lette håndvåpen var dette mer enn nok. Den 30. juni ble bygningen stormet, og IRA overgav seg. Det var mindre gatekamper i Dublin frem til 5. juli, og deretter fulgte den ukelange okkupasjonen av O'Connell Street. Sammenlagt falt 65 soldater, og 280 ble såret. Blant de døde var Cathal Brugha, en av republikanernes viktigste ledere. Omkring 500 republikanere ble tatt til fange. Man antar at godt over 250 sivile ble drept eller såret.

Da kampene i Dublin endte hadde den nasjonale hæren og Fristatens regjering full kontroll over hovedstaden, mens traktatmotstanderne var spredd sør og vest i landet.

Motpartene[rediger | rediger kilde]

Soldater fra nasjonalhæren eskorterer en IRA-krigsfange

Utbruddet av borgerkrig tvang medlemmer av begge fraksjoner til å velge side. Tilhengere av traktaten ble kjent som «pro-traktaten», «Fristatshæren» eller «Den nasjonale hæren» (sistnevnte var det første offisielle betegenlsen på Irish Army). Motstanderne ble kjent som «anti-trataten», «de irregulære» eller «republikanere»', og refererte fortsatt til seg selv som «IRA». Motstanderne hevdet at de forsvarte Den irske republikk som var blitt proklamert i 1916 under påskeopprøret og så formelt, om enn illegalt, opprettet av Det første Dáil. De Valera overlot lederskapet av traktatmotstanderne til militære ledere som Liam Lynch, og deltok selv som vanlig IRA-frivillig.

Da borgerkrigen brøt ut, hadde traktatmotstanderne i IRA omkring 15 000 mann, mens tilhengerne hadde omkring 7000. På papiret hadde IRA i begynnelsen hele 72 000 mann, men de fleste av dem var blitt rekruttert under våpenhvilen og kjempet verken i uavhengighetskrigen eller borgerkrigen. Selv om motstanderne hadde et stort overtall i antall soldater, manglet de en effektiv kommandostruktur, en klar strategi og våpen. Ved krigsutbruddet hadde de bare 6780 rifler og noen få maskingeværer. Mange av soldatene utstyrte seg med hagler, som er lite egnet til regulær krigføring. De klarte også å erobre noen britiske pansrede kjøretøy under den britiske hærens evakuering. Som følge av våpenmangelen hadde traktatmotstanderne gjennom hele krigen en defensiv strategi. Anti-traktatens IRA hevdet at den forsvarte den irske republikken som ble erklært i 1916 under påskeopprøret, bekreftet av First Dáil og ugyldig satt til side av de som godtok kompromisset fra Free State. Éamon de Valera uttalte at han ville tjene som en vanlig IRA-frivillig og overlot ledelsen av anti-traktat-republikanerne til Liam Lynch, IRAs stabssjef. De Valera, selv om den republikanske presidenten i oktober 1922, hadde liten kontroll over militære operasjoner.[21] Kampanjen ble regissert av Liam Lynch til han ble drept 10. april 1923, og deretter av Frank Aiken fra 20. april 1923.[22]

I likhet med anti-traktaten IRA, var Fristatens Nasjonalhær opprinnelig forankret i IRA som kjempet mot britene.[23] Fristatens hær ble raskt bygget opp etter krigsutbruddet, og selv om den var liten, fikk de britisk artilleri og britiske fly, panserbiler, maskingeværer, håndvåpen og ammunisjon. I august 1922 hadde de 14 000 mann, mot slutten av året 38 000 og ved krigens slutt 55 000 mann og 3500 offiserer, langt mer enn det Fristaten ville trenge i fredstid. Eliten i hæren, Dublin Guard,[24] var rekruttert fra Dublins Active Service Unit, eliten i IRAs Dublinbrigade, som Collins hadde hatt kommandoen over under uavhengighetskrigen. Han tok også med seg sin spesialstyrke av snikmordere inn i hæren. Denne enheten var innblandet i flere overgrep mot traktatmotstandere mot slutten av krigen. De fleste av soldatene i Fristatshæren var traktattilhengere, men en ikke ubetydelig andel av dem var også arbeidsløse veteraner fra første verdenskrig (hvor de da hadde gjort tjeneste i British Army). Britiske offiserer ble også rekruttert for å tilføre teknisk ekspertise. Republikanerne gjorde et stort propagandanummer ut av dette britiske innslaget, men det er klart at flertallet av soldatene var uten krigserfaring og hadde meldt seg frivillig for å kjempe for Fristaten, men deres dårlige eller manglende disiplin ble et stort problem.[25]

Et stort problem for den nasjonale hæren var mangel på erfarne offiserer.[26] Minst 20 % av offiserene hadde tidligere tjenestegjort som offiserer i den britiske hæren, mens 50 % av den nasjonale hæren hadde tjenestegjort i den britiske hæren i første verdenskrig.[27] Tidligere offiserer i den britiske hæren ble også rekruttert for sin tekniske ekspertise. En rekke av de senior befalene i Fristaten, som Emmet Dalton, John T. Prout og W. R. E. Murphy, hadde vært offiserer i første verdenskrig, Dalton og Murphy i den britiske hæren og Prout i den amerikanske hæren. Republikanerne gjorde stor bruk av dette faktum i sin propaganda – og hevdet at Fristaten bare var en stedfortredende styrke for Storbritannia selv. Imidlertid var flertallet av fristatssoldater rå rekrutter uten militær erfaring, enten i første verdenskrig eller den irske uavhengighetskrigen. Det var også et betydelig antall tidligere medlemmer av de britiske væpnede styrker på den republikanske siden, blant annet seniorpersoner som Tom Barry, David Robinson og Erskine Childers.[28]

Fristaten tar flere byer[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Fristatsoffensiven
En panseret bil tilørende nasjonalhæren i Passage West, august 1922.

Etter at kampene i Dublin stilnet spredde konflikten seg utover landet. Traktatmotstanderne kontrollerte Cork, Limerick og Waterford, som inngikk i det de kalte Munsterrepublikken. Men uten tyngre våpen og pansrede enheter var de ute av stand til å føre konvensjonell krig. Liam Lynch kunne dermed ikke utnytte den fordelen det var å kontrollere dette territoriet ved krigens start og måtte følge en defensiv strategi. Hans håp var at Munsterrepublikken kunne holde ut lenge nok til at britene ville reforhandle traktaten.[29]

Fristaten kunne lett innta de større byene i løpet av juli og august 1922. Collins, Richard Mulcahy og Eoin O'Duffy planla en landsomfattende offensiv med en kombinasjon av land- og sjøbårne styrker mot Cork og Kerry i sør og Mayo i vest. Limerick falt 20. juli, Waterford samme dag og Cork 10. august etter at Fristatens styrker gjorde landgang fra sjøsiden. Nok en sjøbåren ekspedisjon mot Mayo førte til at også dette området kom under Fristatens kontroll. Mens republikanerne forsvarte seg kraftig flere steder, hadde de ingen mulighet til å stå imot regulære styrker med artilleri og panser. Det eneste virkelige konvensjonelle slaget under Fristatens offensiv, slaget ved Killmallock, ble utkjempet da Fristatens tropper rykket sørover fra Limerick.[30][31]

Geriljakrig[rediger | rediger kilde]

Etter at de større byene var tatt, fulgte en periode med geriljakrig i grevskapene Cork og Kerry i sør, Wexford i øst og Sligo og Mayo i vest. Det var også sporadiske kamper ved Dundalk, hvor Frank Aiken ledet den 4. nordlige divisjon av IRA.

Først etter åtte måneder med sporadisk krigføring endte borgerkrigen. Denne perioden var særlig preget av snikmord og henrettelser. Michael Collins ble drept i et bakhold i Béal na mBláth i august 1922 av anti-traktatrepublikanere, nær hans hjem i Cork.[32] Collins’ død førte til ytterligere bitterhet blant Fristatens ledere, og bidro antagelig til å styrke en voldsspiral. Arthur Griffith døde av naturlige årsaker bare ti dager før mordet på Collins, og Fristaten ble deretter ledet av W.T. Cosgrave, mens general Richard Mulcahy var kommandant for Fristatshæren.

På slutten av 1922 og tidlig i 1923 hadde anti-traktat-geriljakampanjen i stor grad blitt redusert til sabotasjehandlinger og ødeleggelse av offentlig infrastruktur som veier og jernbaner.[33] Det var også i denne perioden anti-traktatens IRA begynte å brenne hjemmene til Fristatens senatorer og mange hjemmene til den anglo-irske godseierklassen.

I oktober 1922 opprettet de Valera og andre traktatmotstandere en egen «republikansk regjering» i opposisjon til Fristaten. Men de hadde da ikke kontroll over noe sammenhengende territorium, men de Valeras regjering hadde ingen myndighet over befolkningen og praktisk talt ingen støtte utenfor egne rekker. IRA så også bort fra dette, ettersom de regnet sine egne militære ledere som republikkens virkelige regjering.

Overgrep, henrettelser og krigens slutt[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Henrettelser under den irske borgerkrig

Minnesmerke over de republikanske soldatene som ble henrettet av Fristatens styrker ved Ballyseedy, Kerry, designet av Yann Goulet.
Minneplakett over de første IRA-medlemmene som ble henrettet i Kilmainham fengsel.

I den siste fasen av borgerkrigen var det en serie av overgrep og henrettelser som førte til en varig bitterhet i irsk politikk. Fristaten begynte den 17. november 1922 å henrette fanger. Lovgivningen, ofte referert til som Public Safety Bill («Loven for offentlig sikkerhet»), opprettet og bemyndiget militære domstoler til å ilegge livsvarig fengsel, samt dødsstraff, for å «hjelpe eller medvirke til angrep» på Fristatens styrker, besittelse av våpen og ammunisjon eller eksplosiv «uten den rette autoritet» og «plyndring, ødeleggelse eller brannstiftelse».[34] De første var fire IRA-soldater som ble skutt. Deretter fulgte henrettelsen av forfatteren og traktatforhandleren Robert Erskine Childers den 24. november. Alt i alt utførte Fristaten 81 offisielle henrettelser under krigen.[35]

Traktatmotstanderne svarte først med mordet på parlamentsmedlemmet Sean Hales den 7. desember 1922. Dagen etter ble fire fremtredende republikanere holdt siden den første uken av krigen — Rory O'Connor, Liam Mellows, Richard Barett og Joe McKelvey — henrettet som hevn for drapet på Hales. Fristaten henrettet en uke senere, den 7. desember 1922, fire fremstående republikanere som hadde vært fengslet siden krigen startet: Rory O'Connor, Liam Mellows, Richard Barett og Joe McKelvey. Fristatshæren begynte også med ekstrajudisielle henrettelser av krigsfanger, spesielt i Kerry, hvor kampene var spesielt harde. Det verste eksempelet fant sted i Ballyseedy, hvor ni republikanske fanger ble bundet til en landmine, som så ble detonert, drepte åtte og bare etterlot én, Stephen Fuller, som ble blåst klar av eksplosjonen, for deretter å rømme.[36]

Den katolske kirke støttet Fristaten og nektet IRA-medlemmene som kjempet mot traktaten adgang til sakramentene. 10. oktober 1922 utstedte de irske katolske biskopene en formell uttalelse hvor de beskrev traktatmotstandernes kamp som systematisk mord og snikmord mot de nasjonale styrker, foretatt uten noen legitim autoritet. IRA-soldatene ble satt under interdikt. I et strengt katolsk land som Irland var i 1920-årene, påvirket dette befolkningens syn på traktatmotstanderne sterkt. Kirkens støtte til Fristaten vakte bitter fiendtlighet blant noen republikanere. Selv om den katolske kirken i det uavhengige Irland ofte har blitt sett på som en triumferende kirke, har en nylig studie funnet at den følte seg dypt usikker etter disse hendelsene.[37]

Slutten på krigen[rediger | rediger kilde]

Mangelen på støtte i befolkningen, Fristatens beinharde innstilling og manglende vilje til å kjempe videre førte tilslutt til traktatmotstanderne sammenbrudd. I februar 1923 overgav Liam Deasy seg og oppfordret andre republikanere til å gjøre det samme. Etterhvert som konflikten sakte, men sikkert ebbet ut, oppfordret de Valera IRAs ledelse til å be om våpenhvile, noe den nektet å gjøre. Flere historikere mener at en hendelse som bidro til å få slutt på krigen, var Liam Lynchs død. Han falt i en mindre trefning i Knockmealdown-fjellene den 10. april, og dermed tok den mer pragmatiske Frank Aiken over som øverstkommanderende for IRA. 30. april erklærte Aiken våpenhvile på vegne av traktatmotstandernes styrker, og 24. mai beordret han dem til å dumpe våpnene sine fremfor å overgi dem eller fortsette en kamp de ikke kunne vinne. Flere tusen IRA-medlemmer, inkludert de Valera, ble arrestert i ukene som fulgte.

Tidlig i 1923 var den offensive evnen til IRA blitt alvorlig erodert, og da den republikanske lederen Liam Deasy i februar 1923 ble tatt til fange av fristatsstyrker, ba han republikanerne om å avslutte kampanjen og komme til en overenskomst med Fristaten. Statens henrettelser av anti-traktatfanger, hvorav 34 ble skutt i januar 1923, var også tung vekt på republikanernes moral. I tillegg brøt den nasjonale hærens operasjoner i felten sakte men jevnt opp de gjenværende republikanske konsentrasjonene.[38][39]

I mars og april 1923 fortsatte denne kontinuerlige oppdelingen av de republikanske styrkene med fangst og noen ganger drap av geriljakolonner.[40]

Da konflikten ebbet ut til en faktisk seier for traktatvennlige, ba de Valera IRA-ledelsen om å innkalle våpenhvile, men de nektet. Anti-traktaten IRA-leder møttes 26. mars i grevskapet Tipperary for å diskutere krigens framtid. Tom Barry foreslo et forslag om å avslutte krigen, men det ble beseiret med 6 stemmer mot 5. Éamon de Valera fikk delta, etter litt debatt, men fikk ingen stemmerett.[41] Frank Aiken, som tok over som stabssjef i IRA, for å stoppe det som virket som en fåfengt kamp. Aikens tiltredelse til IRA-ledelsen ble fulgt den 30. april av erklæringen om suspendering av militære aktiviteter; 24. mai 1923 utstedte han en ordre om våpenhvile til IRA-frivillige. De skulle dumpe våpen i stedet for å overgi dem eller fortsette en kamp som de ikke var i stand til å vinne.[42]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The Troubles», Claregalway Historical Society Sharing our historical & cultural heritage. Arkivert fra originalen den 31. desember 2019.
  2. ^ Kissane, Bill (2005): The Politics of the Irish Civil War. OUP Oxford, ISBN 978-0-19-927355-3; s. 11. Arkivert fra originalen den 30. desember 2019.
  3. ^ Belfast County Borough Religious Census 1926. Hist pop. Arkivert fra originalen den 11. august 2014
  4. ^ a b «Documents on Irish Foreign Policy Series: Anglo-Irish Treaty: Text of», National archives
  5. ^ «Official Correspondence relating to the Peace Negotiations June–September, 1921», UCC.
  6. ^ «Dáil Éireann debate - Monday, 19 Dec 1921: Debate on Treaty», Oireachtas.ie
  7. ^ O'Connor (1969), s. 174–184.
  8. ^ «Dáil Éireann debate -Tuesday, 10 Jan 1922: Election of President», Oireachtas.ie
  9. ^ Taylor (1958), s. 114-115.
  10. ^ Taylor (1958), s. 116–117, 147, 158–159.
  11. ^ O'Connor (1969), s. 170.
  12. ^ O'Connor (1969), s. 170–174.
  13. ^ Hopkinson (1988), s. 46.
  14. ^ Collins (1993), s. 297.
  15. ^ Politikeren Tim Healy skrev om okkupasjonen i slutten av mars: «The Freeman publiserte, den 26. mars, en beretning om mytteristenes hemmelige debatt levert av den provisoriske regjeringen, hvorpå Rory O'Connor slo ned fra de fire domstolene og knuste dens maskineri. Han hadde blitt pålegger sivilbefolkningen bompenger i flere uker.»
  16. ^ Younger (1968), s. 258–259: Younger oppgir datoen som 14. april.
  17. ^ Hopkinson (1988), s. 114. Sitat:: [Etter mordet på Wilson] «A letter was sent to Collins stating that the Four Courts occupation and the 'ambiguous position' of the IRA could no longer be tolerated.»
  18. ^ Dwyer (2005), s. 256–258.
  19. ^ Coogan (2003), s. 36–37.
  20. ^ O'Malley 1978, s. 117.
  21. ^ Townshend (2014), s. 439–441
  22. ^ Hopkinson (1988), s. 256.
  23. ^ Cottrell (2008), London: Osprey, s. 23.
  24. ^ Townshend (2014), s. 394
  25. ^ Cottrell (2008), s. 23–24.
  26. ^ Townshend (2014), s. 394
  27. ^ Cottrell (2008), s. 23.
  28. ^ Harrington (1992), s. 37–38.
  29. ^ Harrington (1992), s. 193.
  30. ^ Borgonovo (2012), s. 108–109
  31. ^ Harrington (1992), s. 130–131.
  32. ^ I filmen Michael Collins med Liam Neeson i hovedrollen fra 1996, møter de Valera drapsmannen til Collins før bakholdet som fører til hans død. Men selv om de Valera var i området på den tiden, antas han ikke å ha beordret attentatet.
  33. ^ Hopkinson (1988), s. 199.
  34. ^ Murphy, Breen Timothy (2010): The Government's Executions Policy During the Irish Civil War 1922 -1923 (PDF) (PhD thesis). National University of Ireland Maynooth. s. 70–72, 302–304. Arkivert (PDF) fra originalen den 12. februar 2019.
  35. ^ Murphy (2010), Government Policy of Executions, s. 299-300.
  36. ^ Hopkinson (1988), s. 241.
  37. ^ McMahon, Deirdre (Vinter 1998): The Politician – A Reassessment. Studies. Bind 87, Noel Barber S.J. red.; s. 346, 348.
  38. ^ Phoenix Publishing, Eircom.net. Arkivert fra originalen den 5. okttober 2012
  39. ^ Hopkinson (1988), s. 235–236.
  40. ^ Doyle, Tom (2009): The Civil War in Kerry, s. 300
  41. ^ Hopkinson (1988), s. 237.
  42. ^ O'Malley (1978), s. 222, 229

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Irish Civil War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Rediger på Wikidata

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_irske_borgerkrig&oldid=23869709»