Ion Petre Stoican
| Ion Petre Stoican | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1930[1] Oltenița | ||
| Død | 1994[1] Constanța | ||
| Beskjeftigelse | Felespiller, lăutar | ||
| Nasjonalitet | Romania | ||
Ion Petre Stoican (født 1930, død ca. 1990) var en rumensk fiolinist, i sin samtid mest kjent som en lăutar, eller en bryllupsmusiker.
Liv og karriere[rediger | rediger kilde]
En gang før 1965, under Gheorghe Gheorghiu-Dejs regime, skjedde det som skulle gjøre Stoican kjent for sin ettertid. Han jobbet da som bryllupsmusiker i București. Under en av sine opptredener la han merke til en mann som oppførte seg spesielt. Denne mannen viste seg å være en utenlandsk spion som prøvde å gjemme en pakke med dollarsedler og et brev. Stoican anholdt mannen og tok han med seg til den nærmeste politistasjonen, hvor han fikk vite at politiet hadde vært på utkikk etter denne mannen i lang tid, og var svært fornøyde med at de endelig hadde fått tak i ham. Det hemmelige politiet tok kontakt med Stoican og tilbød ham noe som belønning for hjelpen, og Stoican bad om å få gi ut en plate, noe som var svært vanskelig å få lov til på denne tiden. Han fikk lov til dette, og i 1966 kom det ut en plate med fire spor på det eneste rumenske plateselskapet, Electrecord.
Stoican forlot så Bukarest for en lang tid, og livnærte seg som bryllupsmusiker i Constanța, hvor han kunne tjene bedre. Da konen hans døde på midten av 1970-årene, dro han tilbake til hovedstaden, og hadde nå lyst til å gi ut enda en plate.
Han oppsøkte myndighetene igjen, og fikk til slutt lov til å gi ut en ny plate på grunn av sin fortid som «spionfanger». Stoican ville at dette skulle bli hans gjennombrudd, og ville spille kvalitetsmusikk. Han gikk derfor igang med å samle et stjernelag av rumenske sigøynermusikere. Han oppsøkte først Costel Vasilescu, som gikk med på å hjelpe ham, og tok ham med til den beste cimbalomspilleren i Romania, Toni Iordache. Iordache var en internasjonal stjerne, og ville egentlig ikke bli med, men ble til slutt med fordi han var redd for å fornærme myndighetene om han ikke ble med, siden Stoican hadde fått tillatelse fra dem. Stoican hadde også fått det slik at plateselskapet måtte føye seg etter hans ønsker.
Orkesteret ble til slutt 14 personer, mye større enn de vanlige bryllupsorkestrene som var på fem eller seks personer. De spilte inn en plate som var deres eneste innspilling sammen. Orkesteret ble, som alle andre orkester som ble utgitt i Romania på denne tiden, bare kalt for «Folkets orkester» på platen, og de eneste personene som fikk navnene oppgitt var Stoican selv og Iordache. Iordache fordi dette var hans enste krav for å bli med på innspillingen. Stoican krevde at et bilde av orkesteret skulle bli trykket i plateomslaget, noe som har gjort at man i ettertid kan identifisere alle medlemmene i orkesteret. Platen kom ut i 1977.
Dette ble den eneste skikkelige utgivelsen Stoican gav ut, og han gikk tilbake til å spille i brylluper, noe han gjorde fram til slutten av 1980-årene.
Platen ble gjennutgitt av det tyske plateselskapet Asphalt Tango i 2005 under navnet Sounds From a Bygone Age, Volume. 1
Orkesteret på platen[rediger | rediger kilde]
- Ion Petre Stoican – fiolin
- Nicu Sapteluni – fiolin
- Marian Grigore – fiolin
- Matei Niculescu – fiolin
- Mihai "Rita" Gheorghe – dobbelbass
- Fane Negrila – dobbelbass
- Ionica Minune – Trekkspill
- Viorel Fundament – Trekkspill
- Guta "Toi" Vasile – Fiolin
- Toni Iordache – Cymbalom
- Mieluta Bibescu – Klarinet
- Grigore Vasile – Klarinet
- Costel Vasilescu – Trompet
- Nicu Manole – Fiolin
Referanser[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Ion Petre Stoican på Discogs
- (en) Ion Petre Stoican på MusicBrainz
- (en) Ion Petre Stoican på Spotify
- (en) Historien om platen. Fortalt av Costel Vasilescu som spilte Trompet.