Inuittisk mytologi
Inuittisk mytologi tolker inuittenes liv i relasjon til havet, kulden, dyrene, samfunnet og skjebnemakter. De sentrale overnaturlige maktene er Månemannen og Havkvinnen, som kontrollerer kaoskreftene havet og været, og som også kontrollerte fruktbarhet og jaktlykke. Det er også en sjamanistisk religionsform, styrt av angakkoqen. Sangfesten er en sentral kultisk samværsform.
Verden blir til[rediger | rediger kilde]
Det finnes ingen universell skapelsesmyte blant inuittene. Verden har tilsynelatende alltid vært til, selv om det i noen fortellinger vises til et før og nå, og det finnes fortellinger om hvordan de første menneskene ble til. Endringene skyldes menneskene selv, ikke gudene. I fortellingen «Den gang for lenge, lenge siden, da menneskene ble til»[1] er det en gammel kone som sier at «vi vil ha både lys og død», og derved blir det slik.
Mytenes verdensbilde deler verden i to deler: Boplassen og dens kjente omgivelser, Alt det andre, «det som ligger utenfor og bortenfor».[2] Det er sagt om inuittenes religion at «vi tror ikke, vi frykter»[3], og et sentralt tema i myteverdenen er opprettholdelse av balansen, kontroll over tabuhandlinger og angakkoqens og folkets teknikker for å blidgjøre de to mytiske figurene som kontrollerer kaoskreftene: Månemannen og Havkvinnen.
Kanskje er de tøffe livsvilkårene noe av årsaken til at det ikke finnes noe helvete i grønlandsk mytologi? I stedet finnes det to dødsriker hvor det er godt å være, himmelen og underverdenen dypt under havet. Aller best er det nok å komme til underverdenen, der befinner jo alle sjødyrene seg. I himmelen må man nøye seg med å spise bær og ravner.[4]
Inua - livskraften[rediger | rediger kilde]
Inuittene tror at alt, både levende mennesker og dyr (som begge har sjel - tarneq) og døde ting, er fylt med «ånd» eller «livskraft». Denne kalles Inua. Denne livskraften er med på å forsterke fellesskapet mellom mennesker, dyr og ting.[2]
Alt griper inn i hverandre i et evig vekselspill. Slik holder verden seg i likevekt. Inuit har et eget begrep for denne likevekten - de kalte den silap ingerlasia – verdens balansegang.[4]
Månemannen og Havkvinnen[rediger | rediger kilde]
De viktigste inua-krefter er personifisert i Månemannen og Havkvinnen. Disse to er det nærmeste vi kommer ”guder” i inuits forestillingsverden. Begge var opprinnelig mennesker, men spesielle omstendigheter i urtiden gjorde at de nå er blitt til måne og hav.[2]
Månemannen tar seg at dyrs og menneskers fruktbarhet. Han skaper og styrer flo, ebbe og torden. Hvis inuittene ikke etterlever de fastsatte tabureglene for fangsten, reagerer månemannen med å holde fangstdyrene tilbake. Månemannen er også kjent som en dyktig jeger selv, og mange legender forteller om fangstmenn som har møtt ham, slåss med ham og/eller har drept hunden hans, og har blitt invitert hjem til ham. Fordi han også styrer fruktbarheten i naturen, er det vanlig at barnløse par vender seg til ham med bønn om hjelp.
Mytene om Havkvinnen forteller at hun en gang var en ordinær iniutpike, som enten ble utstøtt fra sin familie på grunn av ulydighet, ble ofret til havet for å stilne uvær, eller ble røvet. Gjennom forvandlinger som sjelden gjøres helt ut rede for, forvandles hun til herskerinnen over havet. Hun er den som beskytter alt levende i havet, og setter regler for inuittenes fangst.
Dersom fangstmennene bryter de tabuene som Havkvinnen eller Månemannen har fastsatt, blir han/hun rasende, og holder fangstdyrene borte fra jegerne. Da må angakkoqen hensette seg i transe og reise ut på en magisk reise for å rette opp tabubruddene og gjenopprette balansen i verdensorden.
Angakkoqen[rediger | rediger kilde]
Sjamanen, som hos inuittene kalles angakkoq (flertall: angakkut) var en sentral person i det gamle samfunnet. Hans var bindeledd mellom menneskene og maktene, og det var hans oppgave å regulere forholdet mellom dem og gjenopprette balansen etter et tabubrudd, se skjulte ting, hjelpe de syke og bekjempe ondsinnet magi.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Knud Rasmussen Myter og sagn 3; også i antologien Inuit.
- ^ a b c d Kilde for sitat og vurderinger er Tor Åge Bringsværds innledning til Inuit, 2006. Nettutgave av forordet her Arkivert 1. november 2022 hos Wayback Machine..
- ^ Setningen «Vi tror ikke, vi frykter» er ofte sitert, og er hentet fra Knud Rasmussens samtaler med angakkoqen Aua fra Iglulikfolket i Canada. En lenger utgave av sitatet er «Vi frygter! Vi frygter for jordens vejr, som vi skal kæmpe med for at vriste føden ud af land og hav. Vi frygter nød og sult i de kolde snehytter. Vi frygter den sygdom, som vi dagligt oplever rundt omkring os. Ikke døden, men lidelsen. Vi frygter døde menneskers og dræbte fangstdyrs sjæle. Vi frygter jordens og luftens ånder. Derfor har vore fædre væbnet sig med alle de gamle leveregler, som er bygget på slægters erfaring og livsvisdom. Vi ved ikke hvorledes, vi aner ikke hvorfor, men vi følger dem for at få lov til at leve sorgløst. Og så uvidende er vi, trods alle åndemanere, at vi frygter alt det, vi ikke kender. Derfor har vi vore skikke, og derfor overholder vi vores tabu»; hentet herfra
- ^ a b Utdrag fra intervju med Tor Åge Bringsværd Arkivert 1. november 2022 hos Wayback Machine..
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Inuit, myter og sagn fra Grønland. Utvalg, kommentarer og innledende essay av Tor Åge Bringsværd ; oversatt av Tor Åge Bringsværd, Else Færden og Arne Ruste. Bokklubben, 2006. LV, 299 s. (Verdens hellige skrifter; 37). ISBN 978-82-525-6098-5; ISBN 82-525-6098-9
- Hinrich Rink (1871). Eskimoiske eventyr og sagn, oversatte efter de indfødte fortælleres opskrifter og meddelelser. København: C.A. Reitzel.