Intensivmedisin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Overvåkingsutstyr benyttet ved intensivmedisinsk behandling

Intensivmedisin er en betegnelse på den del av medisinsk fagutøvelse som omfatter behandling og overvåking av pasienter med akutt svikt i vitale kroppsfunksjoner. Intensivavdelinger er spesialutstyrte sengeavdelinger som er spesielt innrettet mot å ivareta pasienter med samtidig svikt i flere organsystemer.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Det intensivmedisinske fagfeltet fikk sin fødsel i København under polioepidemien i 1952-1953. Mange pasienter utviklet respirasjonssvikt fordi åndedrettsmuskulaturen ble lammet av virusinfeksjon. Det var en alminnelig oppfatning blant infeksjonsmedisinerne at tilstanden skyldtes overveldende virusinnhold i hjernen, og at tilstanden var uhelbredelig. 27 av 31 pasienter døde i løpet av de tre første ukene epidemien varte.

Anestesilegen Bjørn Ibsen (1915–2007) så imidlertid klare fellestrekk mellom slike pasienter og pasienter som ble gitt kuraremidler i forbindelse med narkose. Han forselo derfor at poliopasientene kunne overtrykksventileres via en åpning i luftrøret. Med ryggen mot veggen aksepterte infeksjonsmedisinerne at det ble gjennomført et klinisk forsøk, og den 27. august 1952 ble 12-årige Vivi den første som ble behandlet etter Ibsens anestesiologiske prinsipper. Dette paradigmeskiftet medførte en reduksjon i dødelighet fra ca. 90% til 25% ved slutten av epidemien.

Lungesvikt og respiratorbehandling kjennetegner fortsatt dagens intensivmedisin, og allerede på Ibsens tid ble behandlingen organisert i egne behandlingsavsnitt. Dagens intensivmedisin omfatter også behandling av pasienter med livstruende svikt i flere andre organsystemer.

Flerorgansvikt[rediger | rediger kilde]

Dette er et begrep som brukes for å beskrive en situasjon der flere organer svikter samtidig eller etter tur. Flerorgansvikt er en svært dramatisk tilstand med høy dødelighet.

Behandlingen vil være preget av at pasientene er omgitt av mye maskinelt utstyr.

Den vanligste formen for flerorgansvikt er en kombinasjon av lunge- og nyresvikt, evt. også med sirkulasjonssvikt. En slik pasient vil være tilkoblet respirator, dialyse- eller hemofiltrasjonsmaskin og får medikamenter for å understøtte sirkulasjonen. Pasienten vil også være tilkoblet mye overvåkingsutstyr for å veilede behandlingen.

Akutt lungesvikt[rediger | rediger kilde]

Kroppens organer er avhengig av oksygen som vi får via lungene. Ved akutt lungesvikt mister lungene evnen til å ta oksygen opp fra luften vi puster inn. Dette er en livstruende situasjon.

Akutt lungesvikt er oftest forårsaket av betennelsesprosesser som følge av infeksjoner, skader eller forgiftninger. Også stor kirurgi kan utløse akutt lungesvikt. Hos noen pasienter er lungesvikten en konsekvens av hjertesvikt. Da vil væskeinnholdet i lungene forhindre oksygenopptaket. Pasienter med kroniske lungesykdommer kan utvikle akutt lungesvikt som tillegg til den kroniske lungesykdommen.

Ikke alle pasienter som er tilkoblet respirator har akutt lungesvikt. Det kan være andre årsaker til at pasienten må hjelpes til å puste, for eksempel etter store kirurgiske inngrep i hodet eller etter stor kirurgi i buk- og brysthule.

Akutt nyresvikt[rediger | rediger kilde]

Akutt nyresvikt i intensivavdelingen er oftest en følge av at nyrene er påvirket av betennelsesstoffer i kroppen og at blodstrømmen til nyrene har vært, eller er, for liten i forhold til behovet.

Ved akutt nyresvikt reduseres nyrenes evne til å skille ut vann og mineraler. Konsekvensen er at væske hoper seg opp i kroppen, og at konsentrasjonen av mineraler og avfallsstoffer øker til farlige nivåer.

Akutt hjertesvikt / akutt sirkulasjonssvikt[rediger | rediger kilde]

Hjertet pumper oksygenrikt blod til kroppens organer. Ved akutt hjertesvikt er pumpefunksjonen svekket pga sykdommer i hjertet, for eksempel etter akutt hjerteinfarkt, hjertebetennelse eller etter stor hjertekirurgi. I slike tilfeller trenger kroppen ro for å redusere behovet for oksygen og andre næringsemner.

Noen ganger medfører tilstanden at vannmengden i lungene øker slik at pasienten må tilkobles respirator. Hjertet vil oftest være i behov for hjelp av medikamenter som letter hjertets arbeid eller som kortvarig stimulerer hjertets pumpefunksjon.

Noen ganger er det nødvendig å bruke mekaniske hjelpemidler for å lette hjertets arbeid. Det vanligste er aortaballongpumpe som er en oppblåsbar hylse som plasseres i pasientens hovedpulsåre, og som har to hovedfunksjoner: For det første sørger pumpen for at blodgjennomstrømningen i hjertets egne blodårer blir bedret, og for det andre reduserer pumpen motstanden mot blodstrømmen fra hjertet. Pumpen styres fra en maskin som plasseres ved pasientens sengeende.

En sjelden gang vil man koble pasienten til mekaniske pumper som helt eller delvis overtar hjertets pumpefunksjon. I siste omgang kan en pasienten med alvorlig hjertesvikt måtte få et nytt hjerte gjennom en hjertetransplantasjon.

Pasienter som er innlagt etter hjertestans vil i tillegg behandles med nedkjøling i 24 timer i håp om å begrense skade i hjernen som følge av sirkulasjonsstans.

Sirkulasjonssvikt kan også oppstå fordi sykdommer ellers i kroppen gjør at mengden sirkulerende blod blir for liten i forhold til behovet. Dette ser vi bla. ved svært alvorlige infeksjoner, og pasientene må da tilføres medikamenter og store mengder væske og blodprodukter for å imøtekomme behovene.

Akutt leversvikt[rediger | rediger kilde]

Leveren har svært mange ulike funksjoner, og kan skades av virusinfeksjoner, forgiftninger og stoffskiftesykdommer. Ved akutt leversvikt mister leveren bla. evnen til å danne stoffer som er nødvendig for blodets evne til å stivne (koagulere), og leveren blir heller ikke i stand til å håndtere en del ulike avfallstoffer som normalt nedbrytes i eller skilles ut fra leveren.

Akutt leversvikt kjennetegnes ved at pasientene utvikler blødningstendens, og at avfallsstoffer hoper seg opp i kroppen, bla. hjernen. Slike pasienter vil kunne utvikle en hevelse i hjernen som er livstruende. Slike pasienter blir gjerne tilkoblet respirator og får behandling som tar sikte på å redusere hevelsen i hjernen.

Dersom leverfunksjonen ikke kommer seg av seg selv, kan det bli nødvendig med en levertransplantasjon. Ved akutt leversvikt kan noe av funksjonen til leveren gjenvinnes ved at pasientens blod passerer gjennom spesielle filtre. Dette kalles MARS-behandling, og er kun en støttebehandling i påvente av spontan bedring eller transplantasjon.

Akutt svikt i sentralnervesystemets funksjon[rediger | rediger kilde]

Ved akutte sykdommer i hjernen vil pasientene ofte ha nedsatt bevissthet, og mange funksjoner som styres av hjernen (for eksempel åndedrettet) vil være satt ut av spill.

Pasientene har ofte økt trykk innenfor kraniets vegger, noe som kan true blodforsyningen til hjernen. Slike pasienter vil gjerne være tilkoblet en pustemaskin og til utstyr som måler trykket i hodet. Behandlingen tar da sikte på å gi pasienten ro, samt medikamenter og andre tiltak som bidrar til å redusere hevelsen i hjernen. Det er ofte aktuelt med gjentatte røntgenundersøkelser av hjernen for å følge utviklingen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]