Instrumentinnflygning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Instrumentinnflygning er innflygning med luftfartøy som føres i henhold til instrumentflygereglene (forkortet IFR, fra engelsk: Instrument Flight Rules).

En instrumentinnflygning vil si at luftfartøyet flys med instrumentene i cockpit som referanse, og baserer seg på oppmålte prosedyrer eller klareringer (retninger og høyder) fra lufttrafikktjenesten (flygeleder, «ATC») for navigasjon. Det finnes også et dertil dedikert elektronisk landingssystem, kalt Instrument Landing System (forkortet ILS). Systemet gjør det mulig å lande et fly i stummende mørke, tåke, skyer, regn og generelt situasjoner med dårlig sikt. ILS sørger for informasjon til å holde flyet på rett kurs og glidebane inn mot rullebanen. I noen fly må flygeren selv føre flyet korrekt i henhold til ILS-anvisningene, mens andre fly utstyrt med autopilot kan følge ILS-anvisningene automatisk. I det siste tilfellet vil flyet i praksis «fly seg selv» helt ned til rullebanen. Teoretisk kan et fly lande helt på egen hånd ved hjelp av et slikt system, men normalt overtar flygeren selv i det han/hun får visuell kontakt med rullebanen og lander flyet manuelt.

For enhver instrumentinnflygning gjelder fastsatte minima som avgjør når en eventuell avbrutt innflygning skal påbegynnes, på engelsk kalt decision height (på norsk noe sånt som avgjørelseshøyde eller bestemmelseshøyde). Disse minima varierer fra flyplass til flyplass, alt etter hvilket innflygningshjelpemiddel som brukes. Dersom en flyger for eksempel ligger alt for mye ute av kurs mot rullebanen, kan det være farlig å fortsette en nedstigning. I så fall avbrytes innflyvningen, og flyet må fly en runde til, for å komme inn for landing på ny. En kan også oppleve å få kommandoen «go around», dersom det er flygelederen som ser at noe kan være i veien for en sikker landing. I så fall avbrytes innflyvningen snarest, og man flyr opp i en viss høyde, og venter på nærmere beskjed fra bakken.

Brukes for eksempel ILS Cat IIIc, kan luftfartøyet lande med 0 meters sikt vertikalt og 0 meters sikt horisontalt. I Norge er det kun Oslo Lufthavn, Gardermoen som har slikt utstyr, og da bare til den ene rullebanen (i begge retninger og godkjent til CATIIIb). I praksis vil da flyet lande seg selv – uten at flygeren trenger å gjøre noe som helst. Dette fordrer dog selvsagt at flyet også er utstyrt med nøyaktig nok ILS-utstyr.

Se også[rediger | rediger kilde]