Institutt for sjelesorg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Institutt for Sjelesorg – Einar Lundbys stiftelse – er en privat institusjon, én av flere, ved Modum Bad. Instituttet tilbyr rekreasjonsopphold,[1] driver kommersielt, og har en tydelig statskirketilhørighet[2]

Innhold

Historie [rediger]

Instituttets historie er knyttet til legen og sjelesørgeren Einar Lundbys liv. Da driften av Lundbys kristne hvilehjem, Solborg ved Jevnaker, opphørte i 1964, ble det besluttet at arbeidet skulle søkes videreført i form av et Institutt for Sjelesorg, beliggende på Modum Bad. Da instituttet ble opprettet i 1975, var det et synlig uttrykk for samarbeidet mellom tre av samtidens markante kristne ledere, psykiateren Gordon Johnsen, presten Peder Olsen og Einar Lundby.

Virksomhet [rediger]

Institutt for sjelesorg har et omfattende kurs- og seminartilbud i sjelesorg og relaterte emner for alle som er interessert i å lære mer om samtale og sjelesorg. Institutt gjennomfører hvert år rundt 20 rekreasjonsuker. Dette er uker som kan benyttes av enkeltpersoner og ektepar til rekreasjonsopphold eller studieopphold ved instituttet. Tilbudet er åpent for alle. Med støtte fra Kultur- og kirkedepartementet og Den norske kirkes presteforening holder instituttet såkalte ressursuker for prester for å motvirke utbrenthet hos prestene.

I tillegg til sjelesorg tilbyr ansatte ved instituttet også arbeidsveiledning, enten individuelt eller i gruppe. Instituttet utgir også Tidsskrift for sjelesorg.

Instituttets deltakelse i den offentlige debatt rundt sekter, både i form av deltakelse i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser", og ved flere foredrag og avisartikler, har blitt kritisert[bør utdypes] med hensyn til objektivitet.[3][4]

Instituttleder er Steinar K. Lindvig.

Ekstern lenke [rediger]

Institutt for sjelesorg

Referanser [rediger]

  1. ^ Instituttet for sjelesorg
  2. ^ Audhild Skoglund "Sekter" Humanist Forlag 2011, ISBN 978-82-92622-85-8, side 259
  3. ^ Audhild Skoglund "Sekter" Humanist Forlag 2011, ISBN 978-82-92622-85-8, side 258-260
  4. ^ Den store sektfaren