Insolvens

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Insolvens er et vilkår i norsk konkursrett for konkurs, og er definert i konkursloven som at skyldneren har problemer med å innfri sine økonomiske forpliktelser etter hvert som de forfaller (illikviditet) og vedkommende er i økonomisk underbalanse (insuffisiens).

Insolvens består av to faktorer, insuffisiens og illikviditet, som begge må være oppfylt. Insuffisiens inntreffer når skylderens eiendeler og inntekter ikke er tilstrekkelig til å dekke pådratt gjeld og illikviditet inntreffer når skylderen ikke er i stand til å betale sine forpliktelser ved forfall. Det forutsettes videre at betalingsvanskelighetene ikke er av forbigående karakter.

Insolvens foreligger ikke når skyldnerens eiendeler og inntekter tilsammen antas å kunne gi full dekning for skyldnerens forpliktelser, selv om oppfyllelsen av forpliktelsene vil bli forsinket ved at dekning må søkes ved salg av eiendelene.[1]

Insolvens er ikke et synonym for konkurs, men en forutsetning for å få åpnet en konkurs.

Det motsatte av å være insolvent er å være solvent.

Referanser[rediger | rediger kilde]