Innbruddstyvens æresord

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Innbruddstyvens æresord
orig. The Burglar
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør Paul Wendkos
Produsent Louis W. Kellman
Manus David Goodis
Musikk Sol Kaplan
Sjeffotograf Don Malkames
Klipp Herta Horn
Paul Wendkos
Filmselskap Columbia Pictures
Utgitt Juni 1957 USA
Lengde 90 min
IMDb
Medietilsynet

Innbruddstyvens æresord (originaltittel: The Burglar) er en amerikansk film noir fra 1957, regissert av Paul Wendkos og produsert av Samson Productions. I hovedrollene spiller Dan Duryea og Jayne Mansfield. Filmen handler om en gruppe innbruddstyver som har stjålet et verdifullt smykke. David Goodis baserte manuset på romanen sin, The Burglar, fra 1953.

Handling[rediger | rediger kilde]

En gruppe innbruddstyver i Philadelphia planlegger å stjele et verdifullt smykke fra den spirituelle lederen «søster Sara». Den unge kvinnen Gladden blir sendt hjem til Sara for å finne ut planoversikten over huset og hvor smykket blir oppbevart. Neste kveld slår de tre mannlige medlemmene i gruppen til. De mislykkes nesten da to politimenn blir oppmerksomme på den forlatte bilen deres. Gruppens leder, Nat Harbin, haster tilbake til bilen, mens de to andre tyvene, Baylock og Dohmer, venter ved huset. Nat overbeviser politimennene om at han har bilproblemer, og de forlater stedet. Han vender deretter tilbake til huset og stjeler smykket. Etter at tyvene har kommet hjem igjen kjører en mystisk bil forbi huset deres, uten at de legger merke til det.

Baylock ønsket at de skal kvitte seg med smykket så snart som mulig, men Nat insisterer på at de skal vente. Stemningen blir stadig mer spent i huset ettersom Gladden kommer dårlig overens med både Baylock og Dohmer. Baylock spør Nat om hvorfor Gladden må være en del av gjengen deres i det hele tatt. Dette minner Nat om ting fra fortiden sin. Som liten hadde han rømt fra et barnehjem, og endte opp med å bli tatt vare på av Gladdens far, Gerald. Han livnærte seg som innbruddstyv, og lærte også Nat opp til dette. Gerald fikk Nat til å love at dersom noe skjedde med ham, så skulle Nat ta seg av Gladden. En stund senere gjør Nat en tabbe under et innbrudd, og Gerald ender opp med å bli drept. Helt siden dette har Nat tatt seg av Gladden. Etter å ha tenkt på dette bestemmer han seg for at hun nå må reise til Atlantic City.

Vel fremme i Atlantic City innleder Gladden et forhold til en mystisk mann. Nat på sin side møter den forførende kvinnen Della, som inviterer ham med seg hjem. De tilbringer natten sammen med å fortelle livshistoriene sine. Etter å ha sovnet våkner Nat opp alene. Han lusker seg ut i hagen der han overhører Della snakke med en mann om smykket som har blitt stjålet. Nat innser at han har blitt lurt og at Gladden er i fare. Sammen med Baylock og Dohmer kjører han til Atlantic City. På veien blir de stoppet av en politimann, ettersom Nat allerede er etterlyst for innbruddet. Dohmer skyter politimannen, men blir deretter skutt og drept selv mens de flykter. De to gjenlevende tyvene søker tilflukt i utkanten av Atlantic City. Nat reiser inn til byen for å finne Gladden. På vei inn til henne ser han den ene politimannen som han hadde snakket med på innbruddskvelden, og innser at han er hennes nye kjæreste, Charlie. Nat forsøker forgjeves å fortelle Gladden at Charlie bare er interessert i smykket. Før han forlater henne gjemmer han smykket under puten hennes.

Charlie kontakter medhjelperen sin, Della, og ber henne komme til Atlantic City. Han finner også Baylocks skjulested og dreper ham. Deretter venter han til Nat kommer tilbake og krever å få smykket. En motvillig Nat informerer ham om at det er Gladden som har det. Della ankommer og får i oppgave å skyte Nat dersom han forsøker å flykte. Da Nat bestemmer seg for å følge etter Charlie, lar imidlertid Della ham slippe unna. Nat ringer Gladden for å advare henne, og avtaler at de skal møtes på Steel Pier. Med Charlie hakk i hæl flykter de inn på fornøyelsesparken. Charlie finner dem og venter til de tre er alene. Nat sier at han skal få smykket dersom Gladden får slippe unna. Charlie går med på dette, men skyter og dreper Nat like etter at hun har gått. Kort tid senere ankommer politiet, og roser Charlie for en vel utført jobb. Han informerer dem om at Nat kastet smykket i havet. Della, som også har ankommet, roper imidlertid at han lyver. Politiet finner da smykket på ham og arresterer ham.

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Regissøren Paul Wendkos var opprinnelig skeptisk til å la Jayne Mansfield spille en av hovedrollene i filmen. Han mente at hun så «for billig ut», og bare var «noe som lastebilsjåførene kunne sikle over».[1] Wendkos ombestemte seg da han hørte at hun ble vurdert til å spille hovedrollen i Broadway-teaterstykket Will Success Spoil Rock Hunter?.[2] Mansfield på sin side mente at rollen hennes i denne filmen skilte seg ut fra alt hun tidligere hadde gjort, ettersom fokuset ikke var på utseendet hennes.[3]

Filmen ble spilt inn i Philadelphia og Atlantic City i 1955.[4] Den ble utgitt to år senere da Columbia Pictures kjøpte distribusjonsrettighetene til den.[5]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmen ble vurdert til å bare være egnet for voksne, grunnet sin tematikk.[4] Kritikerne lot seg ikke imponere av selve filmen, og mente derfor at Mansfields stjernestatus ville være det som kunne lokke publikum. Hennes innsats ble vurdert som godkjent.[4] Variety lot seg ikke begeistre spesielt mye, og mente både regien og manuset «hindrer skuespillerne». Duryea, Mansfield og Vickers fikk godkjent karakter for sin innsats, mens de andre skuespillerne ble beskrevet som «overspillende».[6]

Andre versjoner[rediger | rediger kilde]

Den fransk-italienske filmen Purk og skurk (1971), med Jean-Paul Belmondo, Omar Sharif og Dyan Cannon i hovedrollene, er også basert på Goodis' roman.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Saxton, Martha (1975). Jayne Mansfield and the American Fifties. Houghton Mifflin. ISBN 978-0395202890., s. 48
  2. ^ Saxton, Martha (1975). Jayne Mansfield and the American Fifties. Houghton Mifflin. ISBN 978-0395202890., s. 49
  3. ^ Luijters, Guus og Timmer, Gerard (1988). Sexbomb: The Life and Death of Jayne Mansfield. Citadel. ISBN 978-0806510491., s. 51
  4. ^ a b c Faris, Jocelyn (1994). Jayne Mansfield: A Bio-Bibliography. Greenwood Press. ISBN 978-0313285448., s. 72
  5. ^ a b «Notes for The Burglar (1957)». Turner Classic Movies. 
  6. ^ «Review: ‘The Burglar’». Variety. 31. desember 1956. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]