Ingolf Aspås

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ingolf Aspås
Født10. juli 1909[1]Rediger på Wikidata
Tromsø
Død28. aug. 1943[1]Rediger på Wikidata (34 år)
Arnøya
Drept av tyske flammekastere
BeskjeftigelseTransportarbeider
SøskenLeonard Aspås
PartiNorges Kommunistiske Parti
NasjonalitetNorge

Ingolf Andreas Meyer Aspås (født 10. juli 1909 i Tromsø, død 28. august 1943Arnøya) var en norsk motstandsmann og partisan, drept i kamp med tyske styrker i 1943.

Aspås bodde i Tromsø, der han blant annet hadde vært formann for den lokale avdelingen i det røde International Seamen and Harbour Workers Union, ISH.[2] I de siste par årene før krigen økte den tyske aktiviteten og agentvirksomheten merkbart i nord, og i desember 1938 kunne Aspås melde fra til politikammeret i byen om hvordan den tyske militære agenten Erich Reder hadde forsøkt å infiltrere kommunistpartiet, og at han var tysk spion.

Fra sommeren og utover høsten 1940 flyktet rundt 50 mennesker fra Finnmark og andre deler av Nord-Norge til Sovjet, blant dem flere kommunister. Ingolf Aspås flyktet sammen med tvillingbroren Leonard, som var NKP-sekretær i Tromsø.[3]

Brødrene ble pågrepet av russiske styrker 7. oktober 1940. Russerne tok i utgangspunktet høyde for at nordmennene kunne være spioner, og begge ble overført til NKVD i Murmansk. Derfra ble de løslatt 18. april 1941.[4] Broren Leonard endte opp i Moskva, der han arbeidet med de norske sendingene i Radio Moskva og i den såkalte Folkesenderen Norges Frihet.[5] Ingolf reiste imidlertid tilbake til Norge som partisan, og etablerte en senderstasjon ved Årviksand på Arnøy. Stasjonen fikk blant annet avgårde meldinger om det tyske slagskipet «Tirpitz».

Tyskerne kom imidlertid på sporet av senderen. En i gruppa ble arrestert i Tromsø, og tvunget til å vise vei mot hulen der sendingene foregikk. Han kom seg unna, men Gestapo klarte å finne fram ved hjelp av en skisse tegnet av en angiver. De som var i hulen ble drept ved hjelp av tyske flammekastere.[6][7]

På Tromsdalen kirkegård er det reist en bauta over Aspås og de andre som ofret livet i forbindelse med Arnøy-saken.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b www.disnorge.no, besøkt 10. juli 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Side 113. Lars Borgersrud: Nødvendig innsats, Universitetsforlaget 1997
  3. ^ Side 300. Ole Martin Rønning: Stalins elever, Universitetet i Oslo 2010
  4. ^ Side 105. Kristian Ottosen: Nordmenn i fangenskap 1940-1945, Universitetsforlaget, 2. utg. Oslo 2004
  5. ^ Nettstedet Den røde fyrbøteren
  6. ^ Side 293. Lars Borgersrud: Nødvendig innsats, Universitetsforlaget 1997
  7. ^ Side 186. Våre falne, første bok, Oslo 1949
  8. ^ DIS Gravminner i Norge