Ingeniør Andrées luftferd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ingeniør Andrées luftferd
orig. Ingenjör Andrées luftfärd
Nasjonalitet Norge Norge Sverige Sverige
Språk Norsk
Svensk
Sjanger Drama
Regissør Jan Troell
Produsent Jörn Donner
Manus Klaus Rifbjerg
Musikk Carl-Axel Dominique
Hans-Erik Philip
Sjeffotograf Jan Troell
Klipp Jan Troell
Utgitt Norge Sverige 1982
Lengde 145 min
IMDb

Ingeniør Andrées luftferd er en svensk/norsk spillefilm fra 1982 regissert av Jan Troell, med blant andre Max von Sydow, Sverre Anker Ousdal og Cornelis Vreeswijk i hovedrollene. Filmen bygger på en sann historie og en roman av Per Olof Sundman, utgitt 1968.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I juli 1897 startet ingeniør Salomon August Andrée sammen med to ledsagere ut fra Spitsbergen mot Nordpolen med en vannstoffballong. I august 1930 fant besetningen på et norsk fartøy likene deres og restene av den siste leiren deres. I filmen følges den strabasiøse ekspedisjonen med Max von Sydow, Sverre Anker Ousdal og Gøran Stangertz i hovedrollene.

Handling[rediger | rediger kilde]

Filmen er om den svenske ingeniøren August Andrèes drøm om å oppfinne en ballong som kunne ta folk til Nordpolen. Etter et mislykket forsøk ute på Spitsbergen i 1896, forsøker Andrèe og hans kolleger på nytt året etter. I 1897 drar de til Spitsbergen igjen. Der venter de på at den rette vinden skal komme før de kan sende opp ballongen.

11. juli 1897 sender de opp ballongen. Den stiger til himmels, men så kommer en kastevind og i forsøket på å stige med denne vinden imot dem, kaster de av verdifull last for å gjøre ballongen lettere. Det blir nå vanskelig å manøvrere ballongen siden de kastet av viktige ting i forsøket på å redde ballongen. Mannskapet er likevel optimistiske og fortsetter ballongferden.

Det blir mange tunge tak og etter 65 timer gir de opp ferden. Ballongen blir sunket ned på is, 80 mil fra nordpolen. De er nå godt over 30 mil fra fastlandisen. Det blir en lang vandring sydover og da de når Kvitøya ser de sitt snitt til å overvintre der. Mannskapet omkommer på denne strabasiøse ferden, den første som dør er Strindberg. Og de får alle sin kalde grav der på Kvitøya. I 1930 ble likene og restene av deres siste leir funnet på Kvitøya av et norsk båt.

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmen hadde premiere i Salomon August Andrée hjemsted GrännaGränna-biografen 26. august 1982. Grunnlag for filmen er Per Olof Sundmans roman Ingenjör Andées luftfärd fra 1967. Filmen var det svenske bidraget til filmfestivalen i Venezia september 1982, og den ble Oscarnominert som besta utlenlandske film og Jan Troell ble tildelt tidsskriftet Chaplins pris «for en gripende, presist og kinematografisk originalt rekonstruksjon av livskjebner og en epoke». For filminnspillingen ble det laget en kopi av ballongen Örnen. Troell følgte opp filmen om Andrées polarekspedisjon med dokumentarfilmen En frusen dröm 1997.

I rollene[rediger | rediger kilde]

Visninger og utgivelser[rediger | rediger kilde]

Filmen ble vist på NRK lørdag 28. desember 1985 med reprise 5. januar 1986.[1] Filmen finnes også i en spesiallaget 3-episoders versjon som ble produsert for tysk TV. Filmen er ikke utgitt på DVD, men finnes tilgjengelig i ulike VHS-ripversjoner på ulike torrentsider.

Trivia[rediger | rediger kilde]

  • I starten av filmen forekommer en dialog mellom redaktør Lundström (Vreeswijk) og Andrée (von Sydow) inne i ballonghuset på Danskøya i det ballongen tømmes for hydrogengass i august 1896. Der ser man tydelig at Lundstöm røyker en sigar, noe som ville være helt utenkelig å gjøre i nærheten av tusenvis av liter med svært brennbar hydrogengass. Senere i filmen er dette korrekt fremstilt i og med at det gjøres et poeng ut av at Frænkel patter på en utent pipe i ballongen på grunn av røykesug.
  • Den franske ballongprodusenten og aeronauten Henri Lachambre spiller en viss rolle i filmen, der han blant annet er på Danskøya i det ballongen stiger opp. Lachambre hadde riktig nok vært med til Danskøya under det mislykkede forsøket året før, 1896, men i 1897 (da filmen foregår) var han ikke med. Han sendte heller sin yngre medhjelper og nevø Alexis Machuron.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aftenposten 28. januar 1985
  2. ^ Sven Lunström:"Vår position är ej synnerligen god", Stockholm 1997, side 73.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]