Indoeuropeistikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Indoeuropeistikk er et fagfelt innenfor lingvistikken. Det omhandler de indoeuropeiske språkene, og forsøker å avdekke informasjon om det hypotetiske urspråket som er stamfar for alle disse språkene.

Historie[rediger | rediger kilde]

Indoeuropeistikkens barndom[rediger | rediger kilde]

Franz Bopp, indoeuropeistikkens far.

Allerede i 1647 hadde nederlenderen Marcus Zuerius van Boxhorn påpekt likhetene mellom en rekke europeiske og asiatiske språk, men det var først etter at engelskmannen William Jones hadde påpekt det samme, at et vitenskapelig studium av dette slektskapet vokste frem. Studiet av sanskrit skulle vise seg å spille en nøkkelrolle i denne utviklingen. De tyske romantikerne fattet interesse for orientalske språk, og en av dem, Friedrich Schlegel, utga i 1808 den innflytelsesrike boken Über die Sprache und Weisheit der Indier («Om indernes språk og visdom»). En yngre sanskrit-student, Franz Bopp, regnes som grunnleggeren av indoeuropeistikken som vitenskapelig fag. I en banebrytende avhandling (1816) sammenlignet han verbalsystemet i sanskrit med verbalsystemene i gresk, latin, persisk og germansk, og beviste at det måtte være slektskap mellom disse språkene. Hans senere studier ga opphav til den store Vergleichende Grammatik des Sanskrit, Zend, Griechischen, Lateinischen, Litauischen, Gotischen und Deutschen («Sammenlignende grammatik for sanskrit, zend, gresk, latin, litauisk, gotisk og tysk»), hvor flere språk var trukket inn. På dette stadiet antok man at sanskrit lå nærmest opp til det opprinnelige urspråket, og at urspråket derfor kun hadde hatt vokalene a, i og u, mens e og o hadde oppstått senere i de andre språkene. Til å begynne med var man også mest opptatt av morfologi, men etter hvert begynte man også å studere og sammenligne de ulike språkenes lydsystemer. Det ble nå klart at sanskrit ikke representerte det opprinnelige urspråket, men at dette urspråket hadde vært forskjellig fra sanskrit og måtte rekonstrueres av forskerne.

Nygrammatikerne[rediger | rediger kilde]

I 1860-årene sto en ny generasjon av språkforskere frem, en generasjon som var påvirket av naturvitenskapelige metoder og Charles Darwins evolusjonsteori. Gruppen, som ble kalt nygrammatikere, ville underkaste språkene et rigorøst studium , og antok at endringer i språkene var lovmessige. Blant de fremste nygrammatikerne var August Leskien, Karl Brugmann, Berthold Delbrück, Hermann Osthoff, Eduard Sievers og Ferdinand de Saussure. De fleste av disse holdt til i Leipzig, som var hovedsentrum for studiet av indoeuropeiske språk helt frem til første verdenskrig.

Ved hjelp av de nye metodene klarte man blant annet å forklare unntakene til Grimms lov (Verners lov, 1875). Man fikk også et klarere bilde av slektskapet mellom de ulike grenene av de indoeuropeiske språkene; for eksempel ble armensk utskilt som en egen gren i 1876. Nygrammatikerne Karl Brugmann og Berthold Delbrück samlet sin tids viten om de indoeuropeiske språkene i det store verket Grundriss der vergleichenden Grammatik der indogermanischen Sprachen, som fremdeles er grunnleggende på flere områder.

1900-tallet[rediger | rediger kilde]

På 1900-tallet dukket det opp nye data som kastet lys over utviklingen av de indoeurpeiske språkene. 1906–1909 ble det funnet kileskrifttavler skrevet på et hittil ukjent språk, hettittisk. På 1920-tallet ble det fastslått at dette språket var et tidlig indoeuropeisk språk. Ca. 1900 ble det funnet gamle manuskripter skrevet på to språk som viste seg å være indoeuropeiske, nemlig tokarisk A og B. Gjennom arkeologiske utgravninger på Kreta fant man dessuten en rekke tavler med en ukjent skrift, Linear B. Da skriften ble tydet i 1952, viste det seg at de var skrevet på en tidlig form for gresk. Blant disse oppdagelsene kom oppdagelsen av hettittisk til å spille en særlig rolle, ettersom de hettittiske materialene gjorde forskerne i stand til å påvise at indoeuropeisk hadde hatt laryngaler, noe som var blitt postulert av Saussure alt på 1870-tallet.

Man hadde lenge vært opptatt av å finne ut av hvor det indoeuropeiske urspråket opprinnelig var blitt talt. Gjennom 1900-tallet ble det fremsatt en rekke slike teorier, og som indoeuropeernes «hjemland» har man foreslått Anatolia (Colin Renfrew, Gamkrelidze, Ivanov), Balkan (Diakonov) og den pontisk-kaspiske steppen. Man har forsøkt å trekke inn andre fagdisipliner, slik som arkeologi (Renfrew, Marija Gimbutas), kultur- og religionshistorie (Georges Dumézil) og genetikk (Luigi Luca Cavalli-Sforza), for å løse dette spørsmålet. Videre forsøkte man å utvide studiet av indoeuropeiske språk til alle felter av lingvistikken. Særlig diskuterte man fonologien, etter at glottalteorien ble fremsatt på 1970-tallet. Det ble dessuten gjort forsøk på å vise slektskap mellom den indoeuropeiske språkfamilien, og andre språkfamilier, slik som de finsk-ugriske språkene og de kaukasiske språkene.

Liste over forskere innen indoeuropeistikk[rediger | rediger kilde]

Tidsskrifter[rediger | rediger kilde]

Samtidig forskning[rediger | rediger kilde]

Følgende universiteter har institutter for indoeuropeisk forskning (ufullstendig liste):

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Lehmann, Winfred P.: Theoretical Bases of Indo-European Linguistics. New York: Routledge, 1993.