Impromptu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Impromptu betyr på stående fot eller improvisert, og er en musikalsk komposisjon i fri form, vanligvis for et soloinstrument som for eksempel piano. Ordet er også kjent som tittelen på ett av Sigbjørn Obstfelders mest kjente dikt.

Første registrerte bruk av begrepet impromptu i denne betydningen skjedde i 1817 i Allgemeine musikalische Zeitung, der utgiveren brukte det til å beskrive et pianostykke av Voříšek.

Det tok ikke lang tid før den første generasjonen av romantiske komponister fanget opp idéen:

  • Jan Václav Voříšek var den første som komponerte impromptu-stykker, i 1822.
  • Franz Schubert publiserte to sett à fire impromptu-stykker for piano op. 90 og 142 (1827). Etter hans død har 3 andre stykker som aldri fikk navn ("Klavierstücke") tidvis blitt referert til som impromptu-stykker.
  • Robert Schumanns Variasjoner over et tema av Clara Wieck betegnet han som impromptu, publisert som op. 5. (1833)
  • Frédéric Chopin komponerte 4 impromptu-stykker (1835-1842), deriblant det velkjente Fantaisie-Impromptu.
  • Franz Liszt komponerte et impromptu-stykke i Fiss-dur (ofte kjent som Nocturne) og et pianostykke kalt Valse-Impromptu.
  • Jean Sibelius komponerte seks impromptu-stykker for piano op. 5 (1893)
  • Aleksandr Skrjabin komponerte ni impromptu-stykker for piano (1891-95)

Impromptu-formen var populær gjennom hele det 19. århundre.

I det 20. århundre blir det færre eksempler på komponister som gir komposisjoner navnet impromptu:

  • Gabriel Fauré komponerer seks impromptu-stykker mellom 1881 og 1913.
  • Maurice Journeau komponerer seks impromptu-stykker mellom 1971 og 1974.[1]
  • Donald Martino komponerer Fantasies and Impromptu i 1980.
  • En av Queens komposisjoner, fremført på Wembley Stadion i 1986 fikk navnet Impromptu.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Journeaus verker