Idrisidene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Idrisid-dynastiet)
Gå til: navigasjon, søk
الأدارسة
Al-Idārisa
ⵉⴷⵔⵢⵙⵉⴻⵏ
Idrisiyen
Idrisidene

Kart over الأدارسة Al-Idārisa ⵉⴷⵔⵢⵙⵉⴻⵏIdrisiyen

Status Tidligere land/nasjon
Hovedstad Walīlā, deretter Fās
Styreform Monarki
Statsoverhode Sultan
Offisielle språk Berberske språk, arabisk
Religion Islam (sjiittik zaidiyyah)
Eksisterte 789985

Idrisidene (arabisk: الأدارسة‎ DIN: al-Idārisa; berbersk: ⵉⴷⵔⵢⵙⵉⴻⵏ Idrisiyen) var et zayidisk dynasti som hersket over deler av dagens Marokko fra 789 til 985. Dynastiet fikk sitt navn fra dets grunnlegger, Idrīs I, som var oldebarnet til al-Ḥasan ibn ʿAlī.

Historie[rediger | rediger kilde]

Idrisid-dynastiet ble grunnlagt av Idrīs I, som nedstammet fra ʿAlī ibn Abī Ṭālib og hans kone Fāṭimah, datter av profeten Muḥammad. Han ble etterfulgt av abbasidene og flyktet derfor til al-Maġrib i 786, hvor han tok tilflukt hos berberne. Etter maysaraopprøret mot det arabiske styret i 739-43 hadde kalifatets kontroll over Nord-Afrika blitt svekket; Idrīs' nye kongedømme ble den tredje selvstyrte staten i Marokko, etter kongedømmene Sijilmasa og Barghawata.

De mektige awrababerberne fra Volubilis utnevnte Idrīs til sin imam. Han giftet seg med Kenza, en kvinne fra denne stammen, som gav ham hans eneste sønn og etterfølger, Idrīs II. Slik ble Idrīs og hans etterkommere anerkjent av de lokale berberstammene som regionens ledere, og dynastiet gikk gjennom en sterk berberiseringsprosess. Selv om de hevdet å nedstamme fra Profeten ble de av sine samtidige ikke regnet for å være arabere. Deres etterkommere ḥammūdidene ble for eksempel beskrevet som zenataberbere av andalisiske forfattere. Historikeren Ibn Ḫaldūn regnet ikke deres styre for å være et arabiske styre, siden i følge ham hadde berberne all makten og det var få arabere i landet. Derfor så Ibn Ḫaldūn idrisidene som et naturlig resultat av berbernes kamp mot arabisk overherredømme, på samme måte som kongedømmene Sijilmasa og Barghawata.

Den andre herskeren Idrīs II utviklet området rundt Fās, som hadde allerede blitt erobret av hans far, som sin hovedstad. Gjennom innvandring av flyktninger fra al-Qairawān og al-Andalus ble byen et sentrum for islamiseringen av Nord-Afrika. Omtrent samtidig ble en sommerhovedstad bygd i al-Baṣrah, navngitt etter den berømte byen i det sørlige Irak.

Riket ble også utvidet gjennom felttog i de høye Atlasfjellene og mot Tilimsān, noe som førte til at idrisidene ble det mektigste riket i Marokko, fremfor mindre kongedømmer som Barghawata, Nekor, Miknasa og Maghrawa.

Under Muḥammad ibn Idrīs ble kongedømmet delt mellom åtte brødre, som førte til at flere mindre idrisidiske stater ble opprettet i Nord-Marokko. Dette førte til større indre konflikter og svekkelse av idrisidene. Selv da riket ble gjenforent under Yaḥyā ibn Idrīs ibn ʿUmar hadde det mistet mye av sin betydning på grunn av borgerkriger og angrep fra fatimidene og dere lokale miknasa-allierte.

Etter å ha lidd nederlag mot fatimidene i 917-20 ble idrisidene drevet bort fra Fās, som ble gitt til miknasaene. Al-Ḥaǧǧām al-Ḥasan ibn Muḥammad ibn al-Qāsim klarte å gjenerobre og holde Fās en stund, men han var også den siste idrisiden som hersket derfra.

Bare på grunn av støtten fra Córdoba-kalifatet klarte dynastiet å motså videre angrep fra fatimidene. Etter 926 forlot de Fās for siste gang og trakk seg tilbake til Riffjellene, hvor de hadde festningen Haǧar an-Nasar.

De siste idrisidene begikk den feilen å alliere seg med fatimidene, og i 985 ble de bortført og henrettet av umayyadene i Córdoba.

Idrisid-herskere[rediger | rediger kilde]

Etterkommere av idrisidene[rediger | rediger kilde]