Iain Matthews

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Iain Matthews (født i 1946 i England) har vært aktiv som vokalist, gitarist, bandleder, komponist og soloartist i over 40 år. Han slo igjennom som vokalist i den første utgaven av folkrock-gruppa Fairport Convention, toppet hitlistene i England med en super versjon av Joni Mitchells Woodstock med gruppa Matthews Southern Comfort, og har i løpet av karrieren over 50 albumutgivelser bak seg, enten i forskjellige gruppekonstellasjoner (Matthews Southern Comfort, Plainsong, Hamilton Pool) eller som soloartist.

Han ble født i Scunthorpe i England i 1946, og var opprinnelig døpt Ian Matthews MacDonald (skiftet navn for å unngå å bli forvekslet med Ian MacDonald i King Crimson). I Scunthorpe spilte han i lokale grupper som The Classics og The Rebels, samtidig som han gjorde seg bemerket som fotballspiller. Han sa imidlertid nei til proffkontrakt, og flyttet i stedet til London hvor han spilte inn en single for Deram Records (The summer of last year med gruppa The Pyramids) før han ble hentet til Fairport Convention av Ashley Hutchings. Fairport jaktet på en mannlig vokalist som kunne synge sammen med gruppas kvinnelige vokalister -først Judy Dyble, senere Sandy Denny.

Iain Matthews deltok på Fairports tre første LP-utgivelser (Fairport Convention (1968), What we did on our holidays (1968) og Unhalfbricking (1969)- bare en sang på den siste), før han forlot bandet pga musikalske uoverensstemmelser.

Han utgav solo-plata Matthews Southern Comfort i 1970 der han fikk hjelp av bl.a. Richard Thompson og Simon Nicol fra Fairport. Platas tittel ble også navnet på bandet han satte sammen, og som spilte inn platene Second Spring (1970) og Later that same year (1970). Med Matthews Southern Comfort fikk han en superhit, men da Matthews opptrådte på Top of the tops mens singelen «Woodstock» lå på førsteplass på hitlistene, bestemte han seg for at dette var ikke den musikalske tråden han ville følge videre. Like etter forlot han bandet midt under en konsert i Oxford.

Iain Matthews fikk solokontrakt med Vertigo som i 1971 ga ut først If you saw thru' my eyes og senere Tigers will survive. Førstnevnte ble av engelsk musikkpresse umiddelbart stemplet som en folkrock-klassiker. Imponerende innsats av supergitarist-trioen Richard Thompson, Andy Roberts og Tim Renwick.

Den musikalsk rastløse Iain Matthews valgte deretter å starte et nytt band, Plainsong, hvor han fikk med seg Andy Roberts (tidligere Liverpool Scene), Dave Richards og Bob Ronga. LPen In search of Amelia Earhart (1972) på Elektra er blant de fineste folkrock-plater laget i Storbritannia. Den inneholder blant annet to sanger om den kvinnelige amerikanske flyverhelten Amelia Earheart. Bandet ble oppløst da plateselskapet nektet å utgi bandets neste plateinnspilling.

I stedet dro Iain Matthews til California, hvor Elektra-sjef David Geffen jaktet på «den nye Neil Young». Men Matthews nektet å la seg styre i den retningen, selv om han lot Geffen bestemme at Michael Nesmith (ex The Monkees) skulle produsere den første av dem, Valley Hi i 1973. Både den og oppfølgeren Some days you eat the bear and Some Days the bear Eats You (1974) fikk god kritikk, men feilet kommersielt, og Matthews ble droppet av Elektra.

Han fortsatte imidlertid å bo i USA, og spilte inn to plater for Columbia (Go for broke i 1975) og Hit and run i 1976) før han fant sammen med produsenten Sandy Robertson igjen (produserte bl.a. In search of Amelia Earhart). Sammen laget de Stealin' Home (1978) som ble utgitt på Robertsons eget Rockburgh-selskap. Platen inneholdt singelen Shake it (skrevet av Terence Boylan) og ga Matthews' hans største hit i USA (nr. 13 på hitlistene). Uheldigvis gikk Rockburgh konkurs og dermed sto Matthews igjen uten platekontrakt.

Mot slutten av 1970-tallet flyttet Matthews til Seattle hvor han etter hvert ble med i bandet Hi-Fi (Moods for Mallard 1982) sammen med David Surkamp, uten at publikum la noe særlig merke til dem.

Hans neste plate ble Shook (1984) en slags techno-pop som ikke akkurat var i hans gate. Frustrert over manglende suksess valgte han å slutte som aktiv musiker for å bli talentspeider for selskap som Island Music og Wyndham Hill. Etter et slags comeback med Fairport Convention på en festival i 1986 begynte han å snuse på musikk igjen, og i 1988 var han tilbake med plate Walking a Changing Line som utelukkende besto av komposisjoner av Jules Shear.

Etter denne utgivelsen slo Matthews seg ned i Austin i Texas, hvor han etter hvert fant tilbake til sine folkrock-røtter og fikk tilbake mye av sin musikalske skaperkraft. Nå fulgte en rekke gode utgivelser, Pure & Crooked (1990), Skeleton Keys (1992), The Dark Ride (1994), God looked down (1996), Excerpts from Swine Lake (1998), A tiniest wham (2000) og Zumbach's Coat (2004). The Dark Ride er sammen med solo-debuten If you saw thru my eyes hans kanskje beste album i karrieren.

Underveis hadde Iain Matthews flyttet tilbake til Nederland, hvor han kom i kontakt med og spilte inn plater sammen med bl.a. Ad Vanderveen (The Iain Adventure i 2000) og Ellioth Smith (La terre Commune i 2001). Han har også vært med på samarbeidsprosjektet More Than a Song sammen med Eliza Gilkyson og Ad Vanderveen.

Plainsong kom sammen igjen på 90-tallet, med Mark Griffith, Clive Gregson og Julian Dawson som nye medlemmer i tillegg til den faste stammen med Matthews og Roberts. De gav ut The Dark Side of The Room i 1993, Electric Voices i 1994, Sister Flute i 1996, New Place Now i 1999 og Pangolins i 2003.

Sommeren 2008 var Matthews i gang med et jazzprosjekt sammen med jazzcomboen The Searing Quartet. Platen Joy Mining ble utgitt i månedskiftet oktober/november 2008. Iain Matthews selv beskriver den som hans musikalske høydepunkt så langt, med topp prestasjoner vokalt, komposisjonsmessig, musikalsk og produksjonsmessig.

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]