ISO 11940

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

ISO 11940 er en ISO-standard for å translitterere thai-skrift til det latinske alfabetet. Translitterasjon gjør at det er mulig å translitterere frem og tilbake mellom de to skriftspråkene, i motsetning til transkripsjon, som basert på lydene i språket, ikke gjør slik frem og tilbake-transkripsjon mulig.

Konsonanter[rediger | rediger kilde]

Thai
ISO k k̄h ḳ̄h kh k̛h ḳh ng c c̄h ch s
 
Thai
ISO c̣h ṭ̄h ṯh t̛h d t t̄h
 
Thai
ISO th ṭh n b p p̄h ph f p̣h m
 
Thai
ISO y r l w ṣ̄ s̛̄ x

Translitterasjonen bygger på den verdien konsonantene har, der de opptrer i begynnelsen av et ord. For par med samme fonetiske verdi, der en er en høyklassekonsonant og den andre lavklasse, markeres høyklassekonsonanten vanligvis med en makron. Videre, skilles de forskjellige bokstavene fra hverandre ved at den vanligste er umarkert (ingen diakritiske tegn), den nest vanligste har en prikk under, den tredje mest vanlige har et horn og den mest sjeldne markeres med en strek under. Merk at en underprikk ikke har noen sammenheng med underprikken som brukes i IAST, der den markerer en retrofleks konsonant, mens det her er ธ og ศ sine translitterasjoner som har en prikk under, selv om de ikke er retroflekse konsonanter, når thai-skrift brukes for å skrive sanskrit.

Det er bare de tre konsonantene ฅ, ฒ og ษ som bruker er horn, og bare ฑ som har en understrek.

Vokaler[rediger | rediger kilde]

Thai –ั  ำ –ิ –ี –ึ –ื –ุ –ู ฤๅ ฦๅ
ISO a ā å i ī ụ̄ u ū e æ o ı v ł łɨ y w x

Lakkhangjao (ๅ) vises her bare i kombinasjon med ฤ og ฦ, ettersom den i en tekst skrevet med thai-skrift alltid vil gjøre det. Den kan translitereres alene som «ɨ», men det er kun en teoretisk mulighet.

ว og อ har blitt inkludert her, ettersom de også brukes som vokaler, men deres verdi i transliterasjon er den samme som når de opptrer som konsonanter.

Sammensatte vokaler translittereres som de enkelte vokalene de er satt sammen av.

Diakritiske tegn[rediger | rediger kilde]

Thai –่ –้ –๊ –๋ –็ –์ –๎ –ํ –ฺ
ISO –̀ –̂ –́ –̌ –̆ –̒ ~ –̊ –̥

Jammakan representeres av en tilde mellom de to bokstavene i en konsonantklase, ikke over den første av de to.

Tegnsetting og tall[rediger | rediger kilde]

Thai
ISO « ǂ § ǀ ǁ » 0 1 2 3 4 5 6 7 8 9

ISO 11940:1998 gjør forskjell på tegnet ฯ, der det brukes for å markere slutten på en tekst (angkhan), og der den brukes for å markere en forkortelse (paiyannoi), i motsetning til Thailands nasjonale tegnsett TIS 620-2533 og Unicode som behandler begge som samme tegn. Merk at de strekene som brukes for å transliterere thai-skriftens tegnsetting er de samme tegnene som i IPA brukes for å markere klikk, ikke pipe, dobbel pipe ellet andre.

Rekkefølge[rediger | rediger kilde]

Tegnene translittereres i den rekkefølgen de skrives, fra venstre til høyre. Dette betyr at en forskreven vokal, vil translittereres foran den vokalen den hører til. Der flere tegn er skrevet over hverandre, begynner man translitterasjonen øverst, slik at et tonemerke festes på den konsonanten den hører til, mens en over-/underskrevet vokal, vil bli skrevet etter den konsonanten den hører til. Unntaket er at nikkhahit (-ํ) skal transliteres som en sirkel over den vokalen som den indikerer skal uttales nasalt. Dette gjør at kombinasjonen -ะ med nikkhahit ikke kan translittereres med dette systemet, ettersom den ville blitt translitterert som å, det samme tegnet som for -ำ. Ettersom nikkhahit bare brukes for å skrive sanskrit og pali, der vokaltegnet -ะ ikke brukes, er dette forsåvidt bare en teoretisk mulighet.

Det oppgis at å flytte forskrevne vokaler til etter den konsonanten de hører til kan være mer behagelig for mennesker som er vant til å lese tekst skrevet med det latinske alfabetet, men det anbefales at dette ikke gjøres, ettersom det vil gjøre senere retranskripsjon (å rekonstruere thai-skrift fra en translitterasjon) vanskeligere. For eksempel vil ภาษาไทยThai») translitereres som p̣hās̛̄āịthy og เชียงใหม่ (Chiang Mai) som echīyngıh̄m̀.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]