IP-adresse

En IP-adresse (av engelsk: Internet Protocol address) er en unik identifikator eller adresse som tildeles en enhet, f. eks. en PC eller en skriver i et TCP/IP-basert datanettverk. To enheter i et nettverk kan ikke ha samme adresse. Det mest kjente datanettverket som bruker IP-adresser er Internett.

En IP-adresse kan grovt sammenlignes med et telefonnummer: begge er et tall, en tallkode som telenettet bruker for å få fram teletrafikk til riktig adressat. Alle må ha en IP-adresse for å kommunisere over internett, på samme måte som man må ha et telefonnummer for å ringe og bli oppringt i telefonnettet.

IP-adressen skrives i dagliglivet som fire heltall atskilt med punktum, for eksempel 145.97.39.155 (norske Wikipedias IP-adresse). Hvert av de 4 heltallene kan ha verdier fra 0 til 255.

Det fins ikke noen «telefonkatalog» for IP-adresser, hvor man ut fra et person- eller firmanavn kan slå opp IP-adressen til den man ønsker å kommunisere med. Derimot har internett en mer avansert og brukervennlig funksjon: Man kan skrive f. eks. no.wikipedia.org i nettleseren, så blir det automatisk oversatt til den tilhørende IP-adressen 145.97.39.155. Dette gjøres av noe som kalles DNS-servere. E-postadresser oversettes til korrekt IP-adresse via lignende mekanismer.

Det er enkelt å finne sin egen IP-adresse, for eksempel her.

Fast eller dynamisk IP-adresse

Til forskjell fra vanlige telefonnummer trenger ikke en telebruker ha en og samme IP-adresse permanent («fast IP-adresse»), ofte tildeler teleoperatøren ny adresse ved hver bruk («dynamisk IP-adresse»). En analogi til fast IP-adresse kan være en bil med samme nummerskilt over lang tid, mens dynamisk IP-adresse ville innebære nytt bilnummer for hver kjøretur eller hver morgen. I praksis kan man likevel få tildelt samme IP-adresse mange ganger på rad, over lang tid.

Ved dynamisk IP-adresse loggfører teleoperatøren hvilken adresse den enkelte bruker har anvendt når.

IP-adresser og Datalagringsdirektivet

Når man ringer med en vanlig telefon, loggføres informasjon om dette (kalt trafikkdata) hos teleoperatøren. Som alle selv har observert, blir telefonnummeret og tidspunktet liggende igjen også i samtalepartnerens telefonapparat. Telefonnummeret legges altså automatisk igjen som et elektronisk spor, både hos teleoperatøren og hos private og firmaer utenfor telenettet. På tilsvarende måte noteres IP-adresser automatisk når man bruker internett, ikke minst av datamaskiner man er i kontakt med utenfor telenettet. For eksempel blir IP-adresse for Wikipedias artikkelforfattere liggende permanent synlig under ”Vis historikk” hvis man ikke skjuler seg bak et brukernavn. Hvis slike elektroniske spor kan knyttes til bestemte personer, kan de være nyttige ved etterforskning av kriminalitet, men også personvernsensitive.

Sammenhengen telefonnummer – innehaver av telefonnummer, eller IP-adresse – innehaver av IP-adressen, er en type abonnements- eller brukerdata. Slike data trengs for å finne ut hvem som står bak et bestemt telefonnummer eller en bestemt IP-adresse. For telefonnummer og faste IP-adresser oppbevares slike abonnementsdata i dag hos teleoperatøren, siden innehaveren sjelden bytter nummer/adresse. Men etter pålegg fra Datatilsynet oppbevares tildelingslogg for dynamiske IP-adresser i maksimum 3 uker.

Når loggen er slettet, kan ikke lenger teleoperatøren knytte IP-adressen til en abonnent. Hvis for eksempel en kriminell har lagt igjen IP-adressen sin et sted, kan altså teleoperatøren ikke lenger hjelpe politiet med å identifisere den kriminelle.

Under debatten om datalagringsdirektivet foreslo Datatilsynet at tildelingsloggen skal oppbevares betydelig lenger enn 3 uker. Når direktivet trer i kraft (ifølge Samferdselsdepartementet i slutten av 2013), skal sammenhengen IP-adresse – innehaver av IP-adressen lagres i 6 måneder.

Selv når man kjenner innehaveren av en IP-adresse, kan man ikke uten videre fastslå hvem som har brukt den.

Begrunnelse for dynamiske IP-adresser

Systemet med dynamiske IP-adresser har oppstått fordi IPv4 ikke har tilstrekkelig antall tallkoder å dele ut til alle verdens datamaskiner. Det er altså ikke bevisst designet med tanke på anonymitet eller personvern, det er en praktisk måte å dele på begrensede ressurser. Med IPv6 skulle derimot alle kunne få sin faste IP-adresse, slik man har med telefonnummer, hvis det er ønskelig.

Datatilsynet har uttrykt at dynamiske IP-adresser gir fordeler som kanskje bør videreføres, også når IPv4-begrunnelsen etter hvert bortfaller. Argumentet er todelt: sammenhengen bruker – IP-adresse bør være dynamisk, og historiske data for den dynamiske sammenhengen bør oppbevares i begrenset tid. Særtrekk ved internettkommunikasjon og IP-adresser brukes i begrunnelsen:

- Angrep på en bestemt IP-adresse (for eksempel virusangrep) kan forårsake mye skade.

- Man legger ofte igjen sin IP-adresse når man leter etter informasjon. Hvis en IP-adresse benyttes av samme person over lang tid, kan sporing av adressen brukes til å kartlegge meninger og preferanser.

- IP-adresser lagres lenge hos kommunikasjonspartneren, kanskje i årevis – «en digital skygge som aldri forsvinner».

Forvaltning av IP-adresser

Ulike teleoperatører (ISP) får tildelt hver sine nummerserier fra en organisasjon som forvalter samtlige mulige IP-adresser. Operatøren tildeler så en konkret IP-adresse til den enkelte abonnent. Det fins flere nettsteder hvor man kan søke på en IP-adresse og få oppgitt hvilken nummerserie den tilhører, samt hvilken operatør som innehar denne serien.

Telefonnummer forvaltes gjennom en nummerplan underlagt det enkelte lands nasjonale telemyndighet, i Norge Post- og teletilsynet. IP-adresser forvaltes derimot ikke av det enkelte land, men av den ikke-kommersielle organisasjonen ICANN/IANA og de fem Regionale Internett-Registre, kalt RIR. Det RIR som dekker Norge er Amsterdam-baserte RIPE NCC.

IP versjoner

Internettprotokollen har to hovedversjoner i bruk, versjon 4 og versjon 6, forkortet IPv4 og IPv6. Disse to versjonene forventes å eksistere side om side i flere år. De har ulike definisjoner av en IP-adresse. Pr 2011 bruker fremdeles nesten alle IPv4. Derfor betyr som regel «IP-adresse» en IPv4-adresse.

Norske internett-tilbydere oppgir ulik tidplan for overgangen fra IPv4 til IPv6. Ventelo oppgir å ligge langt fremme på IPv6. Telenor oppgir i mai 2011 at IPv6-forbindelse skal være tilgjengelig i deres nett for alle som ønsker det innen 2013. Post- og teletilsynet har i mars 2011 laget en oversikt over situasjonen. IKT-Norge opprettet i desember 2010 et norsk IPv6-forum for å sette fokus på overgangen.

Et system som kan håndtere IPv4 og IPv6 samtidig kalles dual-stack (dobbel protokollstakk).

IP versjon 4

Se hovedartikkel om adressering

IPv4 bruker 32-bits (4 byte) adresser, som begrenser adresseområdet til 4 294 967 296 (2³²) mulige unike adresser. Av disse er mange reservert for spesiell bruk, slikt som private nettverk (~18 millioner adresser) eller multicast adresser (~1 million adresser), noe som spiser av antallet tilgjengelige adresser for bruk på Internett. Ettersom antallet ledige adresser blir mindre og mindre ser det ut til at IP-adresseområdet vil bli brukt opp innen kort tid. Denne utfordringen har hjulpet til med overgangen til IPv6, som er nå er i en tidlig implementasjonsfase og er det eneste gode alternativet til å erstatte IPv4.

Adressen skrives vanligvis i fire grupper på 8 bits hver, i noen sammenhenger på heksadesimal form. I dagliglivets versjon er hver 8-bit-gruppe konvertert fra binært tallsystem til et desimalt tall (mellom 0 og 255) og skrives med punktum imellom, “dotted decimal notation”. Eksempelvis adressen 127.0.0.1, som er reservert for den lokale verten. Man kan også skrive hele adressen som ett desimalt tall, i dette eksempelet blir tallet 2130706433.

IP versjon 5

Det som kan anses som IPv5 eksisterte kun som en eksperimentell sanntids streamingprotokoll (ikke IP) med navnet ST2 og er beskrevet i RFC 1819. I tråd med standard UNIX utgivelsesprotkoll, så er alle oddetallsversjoner ansett som eksperimentelle og denne versjonen var aldri ment for implementasjon og ble derfor forlatt. RSVP har erstattet denne protokollen til en viss grad.

IP versjon 6

I den nye (men ikke vidt utbredte) standardprotokollen for Internett, IPv6, er adressene 128 bits lange. De skrives da vanligvis som åtte grupper à fire heksadesimale sifre, adskilt med kolon. Et eksempel er 2001:0db8:85a3:0042:0000:8a2e:0370:7334. Denne notasjonen kalles ”colon hexadecimal notation”. Hvis man skulle skrevet IPv6-adresser med samme grupperte desimalnotasjon som i IPv4, “dotted decimal notation”, ville det blitt 16 grupper av (maksimum) 3-sifrede tall i stedet for IPv4s 4 grupper.

128-bits adresser skal, selv med en generøs tildeling av nettblokker, mer enn holde for den overskuelige framtiden. I teorien gir dette formatet 2¹²⁸, eller mer enn 3,4 × 10³⁸ unike hostadresser. Det eksakte antallet er 2¹²⁸ = 340 282 366 920 938 463 463 374 607 431 768 211 456. Dette enorme adressområdet vil bli lite brukt, noe som gjør det mulig å legge inn mer rutinginformasjon i selve adressene.

IP versjon 6 private adresser

På lik linje med private eller interne nettverk i IPv4 (for eksempel 192.168.0.1 – 192.168.0.254 området), finnes det adresseblokker i IPv6 som er satt av for private adresser. Adresser som begynner med FE:80 til FE:FF (eller «1111 1110 1» som de første ni bitene) er for bruk i private nettverk og skal ikke rutes ut på Internett.