INTERFET

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
INTERFETs øverstkommanderende, generalmajor Peter Cosgrove (til høyre)

INTERFET eller International Force for East Timor var en internasjonal militærstyrke, som i september 1999 ble sendt til Øst-Timor for å stabilisere situasjonen der i påvente av etableringen av FN-styrke i landet.[1]

Øst-Timor var okkupert av Indonesia og en folkeavstemning i august 1999 skulle avgjøre om landet skulle velge selvstendighet eller tilhøre Indonesia. FNs sikkerhetsråd autoriserte den fredsbevarende styrken UNAMET 11. juni 1999 for å sikre gjennomføring av folkeavstemningen, men før denne kunne utplasseres eskalerte volden i Øst-Timor. FN og Indonesias regjering ble enige om at en midlertidig internasjonal styrke kunne settes inn for å gjenopprette ro og sikkerhet. FNs sikkerhetsråd autoriserte i resolusjon 1264 en flernasjonal styrke.[2] Etter at INTERFET tok kontroll over Øst-Timor ble landet i oktober 1999 overført til FN-administrasjon, UNTAET. INTERFET overlot 23. februar 2000 militær kontroll til denne.[3] Militærpersonell fra INTERFET fortsatte imidlertid i tjeneste for UNTAET.

INTERFET var ledet av Australia. Generalmajor Peter Cosgrove fra Australia førte kommandoen over INTERFET. INTERFET hadde en styrke på nær 10 000 mann, halvparten av disse var australske. 21 andre land bidro med de resterende troppene. Norge bidro med seks offiserer til INTERFET.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Terry M. Mays: Historical Dictionary of Multinational Peacekeeping, 3. utgave, Lanham: Scarecrow Press, 2011, s. 143–144.
  2. ^ Resolution 1264 (1999), FNs sikkerhetsråd, 15. september 1999. Besøkt 13. august 2011.
  3. ^ Interfet leaves East Timor, BBC News, 23. februar 2000. Besøkt 13. august 2011.
  4. ^ «Tabell 3.1 Oversikt over norske militære bidrag i utenlandsoperasjoner etter 1945 og frem til 2008» i «Fra vernepliktig til veteran» Om ivaretakelse av personell før, under og etter deltakelse i utenlandsoperasjoner, St.meld. nr. 34 (2008–2009), Forsvarsdepartementet, s. 15–16. Besøkt 13. august 2011.