ID-tyveri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

ID-tyveri, eller identitetstyveri, brukes om ulike typer kriminalitet hvor noen utgir seg for å være en annen, blant annet kortsvindel og bestilling av varer i en annens navn. Konsekvensen av identitetstyveri er gjerne at offeret opplever å bli mistrodd, han må bevise sin uskyld.

Identitetstyveri kan gjennomføres ved bruk av legitimasjonsdokumenter for og/eller opplysninger om offeret. Attraktive opplysninger er offerets navn, adresse, fødselsnummer og kontonumre (kredittkort, bankkonti). Identitetstyven vil gjerne endre postadressen til offeret for en periode, slik at bestilte varer, kredittkort, o.l. sendes til en adresse tyven disponerer.

Identitetstyveri er mulig på grunn av sviktende identitetskontroll.

ID-tyveriprosjektet[rediger | rediger kilde]

NorSIS startet høsten 2007 opp et prosjekt for å hindre identitetstyverier og misbruk av personopplysninger.[1] Prosjektet har bred deltakelse fra privat og offentlig sektor.

Tiltak for å verne seg mot identitetstyveri[rediger | rediger kilde]

ID-tyveriprosjektet har gitt en rekke anbefalinger for å unngå å bli offer for identitetstyveri. Blant annet anbefales det at man er varsom med å gi fra seg personopplysninger til uvedkommende, at viktig personlig informasjon destrueres før det kastes i avfallsdunken, og at man vurderer å sette lås på postkassen.

Det er også utarbeidet en selvtest[2] tilgjengelig på internett der hvem som helst kan teste ut hvor utsatt de er for å bli frastjålet sin identitet. Testen gir så råd om hva man kan gjøre av tiltak for å forbedre sin egen situasjon.

Kritikk mot begrepet[rediger | rediger kilde]

Ved vanlig tyveri tar tyven tyvgodset bort fra eieren slik at eieren ikke lenger kan bruke tingen. Ved identitetstyveri misbrukes offerets identitet av tyven. Offeret mister imidlertid ikke identiteten sin, han kan fortsatt bruke identiteten.

Norsk rett[rediger | rediger kilde]

ID-tyveri rammes av straffeloven § 190a om identitetskrenkelse.[3] Som identitetskrenkelse regnes bruk av en annens identitet for å oppnå vinning eller påføre andre tap/ulempe. Uberettiget besittelse av en annens identitetsbevis er også straffesanksjonert. Dessuten kan andre straffebud komme til anvendelse, som strl. § 166 (falsk forklaring til offentlig myndighet), §§ 182-183 (dokumentfalsk; bruk av falsk id), § 185 (forfalsket dokument; signere i annens navn), § 270 (bedrageri; opprette kontoforhold), § 337 (bruke navn i strid med lov), § 372 (utgi seg for å være en annen).[4]

Datakrimutvalget foreslo at osgå bruk av fiktiv identitet (identiteten til ikke-eksisterende personer) burde kriminaliseres[5]. Justisdepartementet fulgte ikke opp dette forslaget, en slik regel ble antatt å ville føre for langt.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Det foreligger ikke tall for utbredelsen av identitetstyverier i Norge.[6]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Idtyveri.info
  2. ^ Idtyveri.info/selvtesten
  3. ^ § 202 i ny straffelov, jf. Stortingets lovvedtakved behandling av Ot.prp.nr. 27 (2008-2009)
  4. ^ Felles utfordringer knyttet til identitetsmisbruk, rapport fra FNH 9.10.2008, side 11.
  5. ^ § 15 i lovutkastet fra Datakrimutvalget
  6. ^ Finansministerens svar i spørretimen 12.3.2008

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]