Hydra (øy)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hydra
Ύδρα
Innseilingen til Hydra
Geografi
PlasseringDe saroniske øyer
Areal 72 km²
Administrasjon
LandHellas’ flagg Hellas
Største bosetningHydra havn
Demografi
Befolkning1 982 (2011)
Befolkningstetthet27,53 innb./km²
Posisjon
Kart
Hydra
37°20′N 23°28′Ø
Hydra på Commons

Hydra (gresk: Ύδρα) er en øy innenfor De saroniske øyer i Egeerhavet, lokalisert mellom Saroniabukta og Argoliabukta. Den ligger øst for Peloponnes og er adskilt fra denne ved en smalt sund. I antikken var øya kjent som Hydrea (Υδρέα, avledet fra det greske ordet for «vann»), hvilket er en referanse til ferskvannkildene på øya.

Kommunen Hydra består av øyene Hydra (areal 52 km²), Dokos (18 beboere, areal 13,5 km²) og noen få mindre ubebodde småøyer. Provinsen Hydra (gresk: Επαρχία Ύδρας) var tidligere (endret i 2006) en av provinsene av prefekturet Pireus. Dets område sammenfalt med det området som utgjør dagens kommune.[1]

Det er en hovedby på øya, kjent som ganske enkelt «havnen Hydra», med 1 900 innbyggere i 2011.[2] Den består av en havn i form av en halvmåne og rundt denne er det sentrert av en rekke restauranter, butikker, markeder og gallerier rettet mot både turister og de lokale hydriotter. Bratte steintrapper leder opp og utover fra havneområdet. De fleste av de lokale beboerne, foruten også feriegjester er lokalisert i disse gatene. Andre mindre landsbyer eller grender på øya er Mandraki (11 beboere), Kamini, Vlychos (19 beboere), Palamidas, Episkopi, og Molos.

Øya er berglendt, kupert, har lite vegetasjon og er relativt ufremkommelig. Høyeste punkt er 590 meter over havet. Det er knapphet på ferskvann. På 1700-tallet ble Hydra den viktigste havnebyen i Hellas og byen vokste under den blomstrende økonomien. Under frigjøringskrigen mot det osmanske riket i 1821 spilte Hydra en viktig rolle blant annet fordi opprørernes flåte hadde base der og over halvparten av de greske skipene var hjemmehørende der. Byen (Hydra havn) ligger på nordsiden og er en god havn.[3][4][5]

Hydra er et populært turiststed uten sandstrender, og har vært en viktig cruisehavn.[6] På 1950- og 1960-tallet var det et internasjonalt kunstnermiljø på øya med blant andre Leonard Cohen, Axel Jensen og Göran Tunström.

Topografi og økologi[rediger | rediger kilde]

De dominerende geografiske trekkene ved Hydra er berglendte åssider som nakne, avbrutt av furukledde dalstrøk med enkelte bondegårder. Øya var emne for en moderne geologisk undersøkelse av Renz i 1955. En del lag med kalkstein fra permtiden er rik på godt bevarte fossiler.

Det er mange typer ville blomster, inkludert sjeldne alpefioler (cyclamen) og valmuer (papaver). Foruten nåltrær er det sypresser og oliventrær. Av fuglearter er de åkerhøner, vaktler og mange trekkfugler som er utsatt for lokal jakt. Av pattedyr er det kaniner, villkatter og geiter. Det er også sagt at det eksisterer en del reptiler og amfibier.

Selv om øyas navn er avledet fra gamle vannkilder som var kjent for antikkens grekere, er den i dag bortimot tørr. Hydra hadde tidligere brønner, og tre nye brønner har blitt funnet. I dag importerer øya ferskvann ved båt fra fastlandet, men et nytt desalinasjonsanlegg er ferdigstilt. Mange lokale bosettere lagrer vinterregn i vannbeholdere under husene for å bli brukt som drikkevann.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Utsyn fra promenaden.

Hydra er ca 18 km lang, 4 km bred og har et areal på nesten 60 km². Den svært gold, øde og fjellrike øya når en høyde på nær 600 meter. Nordsiden av Hydra er delvis dyrket. Øst og sør på øya er nesten ubebodd. Avstanden til Athen er ca 50 nautiske mil.

De fleste av de om lag 1900 innbyggere bor i den viktigste byen med samme navn, som strekker seg fra brygga opp bergskråningene. I tillegg til landsbyen Hydra er det en del mindre samfunn som Kamini, Mandraki og Vlykos. Foruten turisme er fiske og kunst de viktigste inntektskildene for befolkningen mens landbruket har nesten ingen rolle. I sommermånedene er øya svært overfylt delvis ettersom mange athenerne benytter den bilfrie øya til avslapning i helgene. I løpet av dagen er det mange dagsturister med passerende båtlaster fra Attika eller Peloponnes som blir værende for en time eller to.

Bortsett fra landsbyen Hydra er det noen spredte og isolerte klostre, hvorav noen er vanskelig å komme fram til, og mange bukter for å bade er tilgjengelig enten med en offentlig båt eller en vanntaxi.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelle omgivelser i dagens Hydra

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Det er arkeologiske spor av jordbruk og tamdyrdrift fra andre halvpart av 2000-tallet f.Kr. på de små, flate områdene som ikke er synbare fra havet. Obsidian fra øya Milos, naturlig forekommende glass i form av naturlig stein som ble brukt som verktøyemne i steinalderen, har også blitt funnet. I løpet av helladisk tid eller gresk bronsealder fungerte Hydra antagelig som flåtebase for kongedømmene på fastlandet. Fragmenter fra vaser, redskaper og hodet av et idol har blitt funnet på fjellet Korissa.

Den tilsynelatende tilstrømningen av dorere til Hellas på 1100-tallet f.Kr. kan muligens ha ført til en avbefolkning av øya, men den ble uansett befolket på nytt av jordbruksfolk, kanskje fra fastlandshavnen ved Hermione i Argolis, på 700-tallet f.Kr. Den greske historikeren Herodotos forteller at mot 500-tallet f.Kr. tilhørte øya Hermione, men som solgte den til Samos som igjen avga den til Troizen.

I mye av sin fortid har Hydra befunnet seg innenfor historiens ytterkanter. Befolkningen var meget liten i antikken, og med unntak av de forbipasserende omtalene av Herodotos og geografen Pausanias har øya ikke etterlatt seg nedtegnelser eller omtaler.

Bysantinsk tid[rediger | rediger kilde]

Utsyn over havnen.
Kanonstilling på Hydra
Skipet «Polaka», bygget på Hydra i 1816.

I løpet av bysantinsk tid økte befolkningen på Hydra da det har blitt funnet vaser og myter i området til Episkopi. Imidlertid synes det som øya igjen ble avbefolket i den urolige tiden til det latinske riket i Konstantinopel da befolkningen flyktet fra angrep fra pirater. På andre greske øyer flyktet befolkningen fra kysten og til innlandet, men det var i stor grad umulig på Hydra.

Venetiansk og osmansk tid[rediger | rediger kilde]

Mellom 1204 og til 1566 tilhørte øya republikken Venezia. Fra 1566 og fram til 1821 (formelt til 1829) var øya underlagt Det osmanske rike.

På 1500-tallet tok øya imot greske flyktninger grunnet krigføringen mellom osmanerne og venetianerne.[7] Tilstedeværelsen av arvanittere, albanske innflyttere i Hellas i løpet av middelalderen, var åpenbar fram til midten av 1900-tallet, da en stor andel av befolkningen utgjorde arvanitter.[8] På deres språk arvanittisk var øya kjent som Nίδρα.[8] På 1950-tallet snakket fortsatt mange albansk.[9]

Som maritim makt[rediger | rediger kilde]

Hydra var relativt uviktig det meste av perioden den tilhørte Det osmanske rike. Øyas maritime og kommersielle utvikling begynte på 1600-tallet, og dens første skole for sjøfolk ble etablert i 1645.[10] Antagelig ble det første virkelige skip fra Hydra satt i virksomhet i 1657. Imidlertid begrenset krigen mellom republikken Venezia og Det osmanske rike øyas maritime utvikling og virksomhet til etter 1718 og Passarowitz-traktaten. Fra 1600-tallet og framover begynte Hydra få stadig større betydning grunnet dens handelsmakt.

I løpet av den første halvdel av 1700-tallet bygde Hydra de samme typer fartøyer som ble bygd på andre greske øyer i Egeerhavet. Disse var sachtouri på 15 til 20 tonn og latinadiko på 40 til 50 tonn. Øyboerne begrenset seg til handel i Egeerhavet og seilte så langt unna som til Istanbul. Den store endringen skjedde i 1757 etter at de sjøsatte et sjøfartøy på 250 tonn. De større skipene gjorde det mulig for Hydra å bli en viktig kommersiell havn. I 1771 kunne det telles opp til 50 skip fra over hele Hellas i virksomhet. Ti år senere hadde øya opp til hundre skip i gang.[11]

Imidlertid sørget Det osmanske rike og tyrkisk politikk for å begrense Hydras økonomiske utvikling og suksess. Tunge tariffer og urimelige skatter begrenset utviklingene. Den osmanske administrasjonen begrenset frihandel. Osmanerne tillot kun osmanske skip å seile til Dardanellene og Bosporos og således få tilgang til Svartehavet, dets havner og kornhandelen fra innlandet. Küçük Kaynarca-traktaten endret alt dette. Russland oppnådde fra Det osmanske rike rettigheten til å beskytte det muslimske osmanske rikes ortodokse kristne undersåtter. Religiøs beskyttelse hadde en kommersiell logisk konsekvens. Hydras sjøfolk begynte å seile under russisk flagg. Avtalen ga også fri passasje mellom Egeerhavet og Svartehavet. Hydra gikk deretter inn i sin framgangsrike handelstid. Skip fra Hydra fraktet varer mellom sørlige Russland i øst til italienske havner i Ancona og Livorno i vest. Fra 1785 og framover begynte hydriotisk skipsfart å involvere seg i handel, og ikke bare transport. Hvert skip ble sitt eget lille kommersielle virksomhet og ganske raskt ble handelen i Levanten avhengig av skipene fra Hydra, skjønt ikke uten konkurranse med andre greske skip fra Spetses og Psará.

I 1792 drepte et pestutbrudd store deler av befolkningen og mange flyttet vekk for å unngå å bli syke. For en tid ble byen fullstendig forlatt, men i slutten av 1700-tallet hadde øye ny fremgang og dens skip drev handel med fjerntliggende land som Frankrike, Spania og også Nord- og Sør-Amerika. Napoléon Bonaparte overrakte øya et stort kandelaber i sølv til katedralen som en gest av takknemlighet for Hydras rolle i å bryte den britiske blokaden og frakte mat til Frankrike og Europa.

Den gresk uavhengighetskrigen[rediger | rediger kilde]

Hydras flagg under den greske uavhengighetskrigen.
Statue av Andreas Miaoulis, gresk admiral under den greske uavhengighetskrigen (1821-1830).

På 1800-tallet var det rundt 125 skip og 10 000 sjøfolk på Hydra. Herskapshusene til kapteinene som omkranser havnen er et vitnemål til den velstand som skipsfarten skaffet øya. På den tiden da den greske frigjøringskrigen mot den osmanske undertrykkelsen begynte i 1821 var det rundt 16 000 innbyggere.[12] I løpet av krigen gikk handelsflåten, sammen med den til Psara og Spetses, inn i krigen og greide å bryte kontrollen over den østlige delen av Egeerhavet fra Det osmanske rike.

Hydra bidro med rundt 150 skip foruten forsyninger for å bekjempe tyrkerne. Den greske admiral Andreas Miaoulis, selv bosatt på øya, benyttet brannskip fra Hydra for å påføre den osmanske flåten store tap.

Med slutten av krigen og opprettelsen av den frie og selvstendige greske stat, mistet Hydra gradvis sin maritime posisjon i østlige Middelhavet, noe som førte til økonomisk krise, vanskelige tider og arbeidsløshet. Hovedgrunnen var at med opprettelsen av den greske staten mistet flåten på Hydra de privilegier som den hadde oppnådd med Küçük Kaynarca-avtalen og bruken av russisk flagg. En annen årsak var at de tradisjonelle familier som eide majoriteten av flåten ikke greide å se fordelene av å delta i dampskipsrevolusjonen som i stor grad minsket utgiftene ved redusert mannskap og uavhengighet av gunstige vinder. De ga dem en ulempe overfor de nye rederier i Pireus, Patras og Syros. En tredje årsak var de nye forholdene gjorde ulovlige aktiviteter som sjørøveri umulig. To tredeler av alle skipene i hele Hellas kom fra Hydra, men i løpet av denne tiden var nesten alle trærne hogd ned grunnet skipsbyggingen. Av den grunn er det meste av øya ufruktbar (På 1990-tallet ødela en brann enda større deler av det som var igjen av skog). Atter en gang forlot mange av øyboerne Hydra og etterlot seg store herskapshus som forfalt. En del vendte seg mot svampfiske, noe som igjen ga øya inntekter og velstand, men fikk tilbakeslag da Egypt i 1932 nedla forbud mot fiske langs den egyptiske kysten. Ved begynnelsen av den andre verdenskrig var det igjen mange øyboere som forlot Hydra og mange utvandret til andre land.

Den andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Mellom 1941 og 1943 da de fascistiske aksemaktene okkuperte Hellas under den andre verdenskrig, brøt det ut hungersnød på Hydra. Det er beregnet at rundt åtti prosent av befolkningen døde av sult.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Gater i Hydra by.

På 1950-tallet ble Hydra oppdaget av reisende og tidlige turister, mange av dem hadde lest Henry Millers Collossus of Marousi (1941) med handling fra førkrigstidens Hellas. Etter krigen hadde øya fått ny vekst, herskapshusene ble restaurert. Hydra ble et populært sted for kunstnere og forfattere som søkte inspirasjon og en del ble værende.[13] En voldsom skogbrann under den intense hetebølgen i 2007 ødela det meste av furuskogen øst for havnen på Hydra. Imidlertid ble en del av skogen over Kamini og vestenden av Hydra. Skogsområdene rundt Molos, Bisti, og Agios Nikolaous ble også uberørt.

Særegne regler[rediger | rediger kilde]

Hydra skiller seg fra andre greske øyer på en rekke områder. Øya er bilfri og esler er således fortsatt viktig for transport. Den britiske millionæren Richard Branson har fritidsbolig og bor mye på Hydra.[14] Da Branson planla å bygge et hotellkompleks til ble det store protester og planene ble lagt bort.[6] Det er også forbud mot støy og nattklubber. Ingen boliger kan sette opp antenner eller parabolantenner, heller ikke neonskilt. Plaststoler er også forbudt, og for å beskytte det gamle bybildet er det også forbud mot bygging av tennisbaner og svømmebasseng. Hydra ønsker å unngå masseturisme for å slippe unna jetsettere og den støy som følger med internasjonale turister. Boligprisene på Hydra blant de høyeste i Hellas.[15] Grunnet at øya har bortimot ingen lysforurensning natterstid, er den velegnet for de som studerer astronomi.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Andros er den viktigste gresk «kunstøya» med dens museer og kunstgallerier. Hydra har i etterkrigstiden hatt et særegent kulturliv som går tilbake til dens historie som et fristed.[klargjør] Henry Millers bok Collossus of Maroussi (1939) ga den en særlig tiltrekning blant litterære mennesker verden over.[16][17] Miller besøkte øya på invitasjon fra Nikos Hadjikyriakos-Ghikas som hadde et feriehus på øya.[18][19] Lawrence Durrell og den britiske forfatteren Patrick Leigh Fermor bodde hos Hadjikyriakos-Ghikas under besøk på øya.[20]

Hydra havn i 1960. Øya har ikke biler, og esler brukes fortsatt.[21] Strenge byggeforskrifter gjør at øya har forandret seg lite.[22][23]
Foto: Bjørn Glorvigen

Av billedkunstnere kom Nikolaos Vokos (1854-1902), en representant fra München-skolen, fra Hydra, tilsvarende med maleren Nikos Nikolaou (1909-1986), og Panayiotis Tetsis (* 1925). Den amerikanske maleren Brice Marden kom ofte til Hydra og mange av hans verker hentet inspirasjon fra øya, eksempelvis Souvenir de Grèce, slik det ble påvist i en stor retrospektiv utstilling i 2007 på Hamburger Bahnhof i Berlin, museum for samtidskunst.

Den norske forfatteren Axel Jensen (1932-2003) kom sammen med sin daværende kjæreste, Marianne Ihlen, til øya i desember 1957, hun var da 22 år, han 24. Jensen hadde nylig hatt suksess med debutromanen Ikaros.[24] Her omgikk de et internasjonalt miljø sammen med det australske forfatterekteparet George Henry Johnston (1912-1970) og Charmian Clift (1923-1969), de svenske forfatterne Göran Tunström (1937-2000) og Sun Axelsson, og den kanadiske sangeren og forfatteren Leonard Cohen. Jensen innledet et forhold til en annen kvinne, og Cohen og Ihlen var sammen noen år. Cohen skrev sangen «So Long, Marianne» til henne.[25][24][26] Julie Felix besøkte Hydra mens hun reiste rundt i Europa i 1962 og ble der kjent med Cohen.[27][28] Cohen reiste opprinnelig til Hydra etter forslag fra Jacob Rothschild og hans mor Barbara som var gift med Nikos Hadjikyriakos-Ghikas. Den amerikanske fotoreporteren James Burke dokumenterte kunstnerkolonien med 1500 fotografier med sikte på en lang reportasje for magasinet Life. Reportasjen ble ikke publisert.[20][29][30]

Hydrama teater og kunstsenter har kunstverksted med framføringer, drama og dans for lokalbefolkning[31] og kurs i antikkens greske teater for internasjonale deltagere.

Øya er vert for en årlig konferanse med emnet rebetiko, en form for gresk, urban folkemusikk. Den blir arrangert i midten av oktober.

I juni 2009 åpnet kunstsamleren Dakis Joannou en avdeling av det private kunstmuseet, Destestiftelsen, senter for samtidskunst på Hydra. Avdenlingen har som mål å vise verker av allerede etablerte unge kunstnere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Detaljert resultat av folketelling 1991 Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine. (PDF), gresk og fransk
  2. ^ Detaljert resultat av folketelling 2011 Arkivert 25. desember 2013 hos Wayback Machine. (gresk)
  3. ^ Greske øyer & Athen: håndbok for øyelskere : en reportasje- og guidebok om Athen og øyene. Oslo: Vagabond. 1999. ISBN 8299389224. 
  4. ^ Eperon, Arthur (1995). God tur til De greske øyer. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220967. 
  5. ^ Damms store leksikon. Oslo: Damm. 1987. ISBN 8251772583. 
  6. ^ a b Greske øyer & Athen: håndbok for øyelskere : en reportasje- og guidebok om Athen og øyene. Oslo: Vagabond. 1999. s. 229. ISBN 8299389224. 
  7. ^ Vanderpool, Catherine (1980): Hydra, Athen Lycabettus Press, s. 3-4.
  8. ^ a b Jochalas, Titos P. (1971): Über die Einwanderung der Albaner in Griechenland: Eine zusammenfassene Betrachtung [«Om innvandringen av albanere til Hellas: Et sammendrag»], München: Trofenik.
  9. ^ Hesthamar, Kari: So Long, Marianne. Ei kjærleikshistorie. Oslo: Spartacus, 2008.
  10. ^ Iles grecques, Guide Bleu, Hachette, 1998. s. 185.
  11. ^ Voyatis, Georgios (1990): Le Golfe Saronique, ISBN 9605001721, s. 164
  12. ^ «A Brief History of Hydra Island» Arkivert 28. juli 2013 hos Wayback Machine. hevder at befolkningen på Hydra utgjorde hele 27 000 i 1821
  13. ^ «The History of the Island» Arkivert 8. oktober 2013 hos Wayback Machine. (PDF)
  14. ^ «Hellas for kjendiskikkere». VG (norsk). Besøkt 19. mars 2017. 
  15. ^ Goergens, Sven F. (2004): "Die Côte Allure: Auf der griechischen Insel Hydra lebt und urlaubt eine eigenwillige Klientel, die gleichzeitig Geld und Geschmack hat" i: Focus-Magazin, nr. 34
  16. ^ «Hydra: Simple pleasures on an 'aesthetically perfect' island». The Independent (engelsk). 12. august 2012. Besøkt 10. mars 2017. 
  17. ^ Osborne, Lawrence (21. mars 2014). «Beyond the Sea». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 10. mars 2017. 
  18. ^ «Odyssey of a Greek great». The Australian. 1. mai 2015. Besøkt 18. mars 2017. 
  19. ^ «High life | The Spectator». The Spectator (engelsk). 23. mars 2013. Besøkt 18. mars 2017. 
  20. ^ a b Samson, Polly (30. mars 2020). «Bohemian tragedy: Leonard Cohen and the curse of Hydra». the Guardian (engelsk). Besøkt 27. mars 2021. 
  21. ^ Baboulias, Yiannis (4. desember 2016). «Hydra: a pilgrimage to Leonard Cohen’s Greek island retreat». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 11. februar 2017. 
  22. ^ «Hydra: Simple pleasures on an 'aesthetically perfect' island». The Independent (engelsk). 12. august 2012. Besøkt 10. mars 2017. 
  23. ^ Greske øyer & Athen: håndbok for øyelskere : en reportasje- og guidebok om Athen og øyene. Oslo: Vagabond. 1999. ISBN 8299389224. 
  24. ^ a b Mejlænder, Petter: «Mariannes greske drama», Aftenposten 24. juni 2006
  25. ^ «Sol belyst». Expressen (svensk). 17. januar 2011. Besøkt 23. mars 2017. 
  26. ^ «1960 Photos Of Leonard Cohen, Marianne, Axel Jensen In Hydra – In Cohen’s Home, In Seaside Tavern, On Beach»[død lenke], fotografier av kunstnermiljøet på Hydra i 1960
  27. ^ «Julie Felix obituary». the Guardian (engelsk). 24. mars 2020. Besøkt 20. juni 2020. «Once More with Felix was broadcast from 1967 to 1969 and was followed by The Julie Felix Show, which transferred to BBC1. Each week Felix was joined by guests, and they often performed a song together. With Leonard Cohen, who made his British television debut on the show, she sang his song Hey That’s No Way to Say Goodbye» 
  28. ^ «Once more with Julie Felix: at 80, the folk star playing after all these years». The Observer (engelsk). 19. mai 2018. ISSN 0029-7712. Besøkt 20. juni 2020. «“It was full of creative and eccentric people,” she said. “There was a young poet from Canada there whose name was Leonard Cohen. He used to borrow my guitar and sing union songs because he wasn’t really writing songs back then. I would sing in bars for free drinks.”» 
  29. ^ https://www.life.com/photographer/james-burke/
  30. ^ Genoni, P., & Dalziell, T. (2018). Half the Perfect World: Writers, Dreamers and Drifters on Hydra, 1955-1964. Monash University Publishing.
  31. ^ Hydrama Theater and Arts Center

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hydra_(øy)&oldid=24242894»