Hviterusslands geografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hviterusslands geografi
Europe location BY.png
54°00′N 27°30′Ø
Grenser Latvia 141 km
Litauen 502 km
Polen 605 km
Russland 959 km
Ukraina 891 km
Areal
 – Totalt:
 – Land:
 – Vann:

207 600 km²
207 600 km²
0 km²
Høyder
 – Høyeste:
 – Laveste:

Dziarzjynskaja 345 m
Nemunas 90 m
Landegrenser 3 098 km
Kystlinje 0 km (omgitt av land)
Klima Kontinentalklima
Naturressurser Skog, torv, små mengder olje og naturgass, granitt, dolomitt kalkstein, mergel, kalk, sand, grus, leire
Arealbruk
 – Dyrket mark
 – Avlinger
 – Beitemarker
 – Skog
 – Annet

29 %
1 %
15 %
34 %
21 %
Irrigert land : 1 150 km² (1998 estimat)
Bo-map.png

Hviterussland er hovedsakelig et flatt land i Øst-Europa uten naturlige grenser som dekker et areal på 207 600 kvadratkilometer. Nabolandene er Russland i øst og nordøst, Latvia i nord, Litauen i nordvest, Polen i vest og Ukraina i sør.

Topografi og drenasje[rediger | rediger kilde]

Detaljert kart over Hviterussland

Hviterussland er bortimot helt flatt (gjennomsnittshøyden er 162 meter over havnivå), men diagonalt gjennom landet går Den hviterussiske fjellkjede (Belaruskaja Hrada), et noe høyereliggende område som består av individuelle åser fra sørvest til nordøst. Det høyeste punktet er Dziarzjynskaja (Dzerzjinskaja på russisk) på 346 meter, oppkalt etter Felix Dzerzjinskij, leder for Russlands sikkerhetsapparat under Stalin. Nordlige deler av Hviterussland har et naturskjønt åslandskap med mange innsjøer og slake åser dannet av massene fra isbreer. I sør består omtrent en tredjedel av området rundt elven Pripjat av den lavtliggende og myrlendte sletten Polesie.

Hviterussland har rundt 3 000 elver og 4 000 innsjøer, som utgjør en stor del av landskapet. Disse brukes til tømmerfløting, skipsfart og strømproduksjon. Store elver som bør nevnes er Daugava og Nemunas, som begge renner vestover, og Dnepr, som renner sørover, med sideelvene Berezina, Sozj og Pripjat. Pripjat og tilhørende kanal har knyttet sammen elvene Dnepr og Wisła i Polen siden Kievriket. Omtrent 20 000 elver og bekker, med en total lengde på 91 000 km, og rundt 11 000 innsjøer og vann, inkludert 470 innsjøer med areal på minst 0,5 km² hver. Narots er den største innsjøen (79,2 km², 25 meter dyp på det dypeste).

Rundt en tredjedel av landet er dekket med såkalt pusjtsji, store folketomme skogsområder. I nord er det bartrær som dominerer, men det finnes også bjørk og or her. Lenger sør vokser det også andre løvtrær. Skogen Belavezjskaja (Belovezjskaja på russisk) Pusjtsja lengst vest er den eldste og flotteste av skogene. Et reservat her verner om dyr og fugler, som i omkringliggende områder forlengst er utryddet. Reservatet strekker seg også inn i Polen, og begge land forvalter det.

Klima[rediger | rediger kilde]

Satellittbilde av Hviterussland i desember 2002.

Hviterussland har et fuktig kontinentalklima, som er mye det samme som klimaet i Litauen og nordlige deler av Ukraina. Vinteren er kald over hele landet, av og til iskald når kaldluft strømmer sørvestover fra Sibir, og snødekket ligger store deler av vinteren. Denne varer 105-145 dager, fra midten eller slutten av november til midten eller slutten av mars. Middeltemperaturen i januar er -6 til -8 ºC (til sammenligning har Oslo/Blindern -4,3 ºC). Somrene er derimot milde, og av og til kan man få varme dager i juli og august. Middeltemperaturen i juli er 17-18 ºC de fleste steder. Homel i sørøst har 18,4 ºC[1] og har også landets offisielle varmerekord, 38,9 ºC, fra 7. august 2010[2]. Sommeren og våren er som regel den våteste tiden på året, selv om det ikke kommer de store mengdene. Den årlige nedbørsnormalen varierer mellom 550 og 700 mm.

Miljøproblemer[rediger | rediger kilde]

Det mest kjente forurensningsproblemet i Hviterussland er ettervirkningene av Tsjernobylulykken 26. april 1986, da en av reaktorene i et atomkraftverk i Tsjernobyl i Ukraina eksploderte. Rundt 70 % av strålingen som ble kastet ut ble ført med vinden til Hviterussland. Her påvirket den minst 25 % av landet, særlig i Homel (Gomel på russisk) og Mahiljoŭ (Mogiljov på russisk) i sør og sørøst, og 22 % av befolkningen. Selv om mer enn to millioner mennesker (inkludert 600 000 barn) bodde i områder som ble påvirket av det radioaktive nedfallet etter ulykken, prøvde den sovjetiske regjeringen å dekke over ulykken før svenske forskere presset på for å få en forklaring på uvanlig høye strålingsnivå fra atmosfæren i Sverige.

Den hviterussiske regjeringen krevde minst 17 milliarder rubler av den sovjetiske regjeringen for å takle konsekvensene, men fikk bare 3 milliarder. Ifølge en funksjonær i 1993 ble det brukt en kopek per innbygger i Russland, tre kopek i Ukraina, og en rubel (100 kopek) i Hviterussland.

Til tross for at regjeringen etablerte et Tsjernobyl-utvalg, opprettet lover om hvem som kunne holde seg i de radioaktivt forurensede områdene, og en institusjon som skulle forske på effektene, ble det gjort lite for å håndtere konsekvensene av ulykken på grunn av lite penger og regjeringens trege holdning. I 1994 var flyttingen av 170 000 innbyggere langt bak tidsskjemaet på grunn av dårlig økonomi. For å hjelpe offer etter Tsjernobyl hjalp en vestlig organisasjon, The Know-How Fund, mange hviterussiske leger med opplæring av de siste teknikkene innen beinmargstransplantasjon.

Langtidseffektene etter ulykken inkluderer en økning av forskjellige former for kreft og skader på nyfødte barn. Infisert vann, buskap, landsbruksvarer og landområder er omfattende, og de utbredte våtmarksområdene inneholder fremdeles store mengder stråling. Opprenskning etter ulykken stod for 14 % av statsbudsjettet i 1995. Andre miljøproblemer er blant annet omfattende kjemisk forurensning av jordsmonnet, og industriell forurensning i så godt som alle større byer.

Miljøskader
  • Forurenset jordsmonn på grunn av stor bruk av sprøytemiddel.
  • Den sørøstlige delen av landet er radioaktivt forurenset av Tsjernobylulykken, som fikk rundt 60 % av det totale nedfallet. Det er ikke lenger mulig med bosetninger i store områder av Homjel og Mahiljoŭ voblast. Omtrent 7 000 km² ble forurenset av cesium-137 med nivå opp til 15 curie (550 gigabecquerel) per kvadratkilometer. I 1996 utgjorde områdene som var forurenset med mer enn 1 Ci/km² (37 GBq/km²) av cesium-137 omtrent 21 % av det totale arealet i landet (bare 1 % minke siden 1986), og i 2002 bodde fremdeles 1,5 millioner mennesker i disse områdene.
Internasjonale miljøavtaler
  • Medlem av avtaler som omhandler: Luftforurensning, utslipp av nitrogenoksid i atmosfæren, utslipp av svovel 85, biologisk mangfold, klimaendringer, utrydningstruede dyrearter, miljøomforming, miljøfarlig avfall, utslipp av miljøfarlig avfall i vann, forbud mot atomprøvesprengninger, vern av ozonlaget, skipsforurensning, våtmarksområder
  • Signert, men ikke stadfestet: Havrett

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Geography of Belarus – bilder, video eller lyd
Commons Commons finner du et atlas for Hviterussland


Koordinater: 54°00′N 27°30′Ø