Hustruens klagesang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hustruens klagesang (The Wife's Lament) er et kort gammelengelsk (angelsaksisk) dikt på kun 53 linjer, skrevet av en anonym forfatter. Diktet ble funnet i Exeterboken og blir som regel betraktet som et elegisk (klagesang) dikt, eller kvinnesang («Frauenlied»), det vil si dikt eller sang framført fra en kvinnes synsvinkel, men ikke nødvendigvis skrevet av en kvinne.

Diktet i tid og rom[rediger | rediger kilde]

Diktet har blitt relativt godt bevart og trenger kun et par tekstforbedring for å kunne bli lest og forstått. Tematisk fremmer diktet sorgen til en kvinnelige taler og hennes dype fortvilelse. De prøvelser og den motgang som hun lider leder til hennes jamring og klage, men diktet er kryptisk skrevet og har således vært emne for tallrike fortolkninger.

Poetens rolle i klagesanger og elegier er karakterisert som en memoarforfatter, den som husker verdifulle hendelser som ellers er gått tapt i tiden, og diktet kan fungere som katarsis (renselse), et begrep som Aristoteles benyttet om tilhørernes opplevelser ved at de identifisere seg med kunstverkets personer og deres skjebne i handlingen.[1]

Diktets nøyaktige datering er ikke mulig å tidfeste, unntatt at det ble diktet og skrevet ned før Exeterboken, hvor den eneste bevarte utgaven av diktet finnes. Boken ble donert til Exeterkatedralens bibliotek av biskop Leofric ved dennes død i 1072. Diktet ble antagelig skrevet en gang på første halvdel av 900-tallet, men kan ha sirkulert i ulike utgaver i muntlig tradisjon som strekker seg enda lengre tilbake i tid. I kontrast til de øvrige dikt i Exeterboken er den typiske kristne trøsten ikke tilstede i den kvinnelige hovedpersonens fortvilelse. Diktet kan således synes å reflektere en førkristen og hedensk holdning overfor ens egen tunge skjebne.

Metrikken i Hustruens klagesang er formgitt i henhold til såkalte «halvlinjer» med varierende lengde på stavelsene, delt av pauser (cesur) i verselinjene som ofte indikerer et opphold for å trekke pusten. Linjen består av to trykksterke stavelser (hevelser) og et antall tilsvarende trykksvake stavelser (senkninger). To halvlinjer bindes sammen av bokstavrim. Bortimot all bevart gammelengelsk poesi er skrevet på dette versemålet.[2]

Oversettelser[rediger | rediger kilde]

En prosaoversettelse gjør som regel verkets poetiske kvaliteter uklare, men angelsaksiske vers er vanskelig å oversette til både moderne engelsk som til norsk. Gammelengelsk er mer forskjellig fra moderne engelsk enn norrønt er fra norsk, men til gjengjeld står gammelengelsk norrønt nært slik at det er faktisk like stor, om enn ikke større grunn, til oversett gammelengelsk diktning til norsk, men vil uansett kun gi en antydning av diktets opprinnelige poetiske kvalitet. En tilnærmet bokstavtro oversettelse og en poetisk, rimløs gjendiktning av diktets første linjer kan være følgende:

Gammelengelsk original
Ic þis giedd wrece ..... bi me ful geomorre,
minre sylfre sið. ..... Ic þæt secgan mæg
hwæt ic yrmþa gebad, ..... siþþan ic up weox,
niwes oþþe ealdes, ..... no ma þonne nu.
A ic wite wonn ..... minra wræcsiþa.
Ærest min hlaford gewat ..... heonan of leodum
ofer yþa gelac;..... hæfde ic uhtceare
hwær min leodfruma ..... londes wære.

Bokstavtro
Jeg ytrer denne sangen om meg selv, full av tristhet,
Min egen nød, og fortelle hvilke motgang jeg
Har måtte lide siden jeg vokste opp,
Før og nå, men aldri mer enn nå;
Min forvisning gir meg sorg for alltid.
For siden min herre forlot sitt folk
Over sjøen, hver morgen har jeg passet
Undret hvor min herre er.[3]

Poetisk
Jeg vil tale om min smerte, ulykkelige,
Hvilke sorger jeg hadde som barn, før og senere,
Er intet mot hva jeg har nå, hva jeg har vunnet
Ved min landflyktighet, kun smerte.
Først, min herre dro, over dype hav, fjernt
Fra folk, og jeg sørger hver gryning, hvor
I verden kan han være.[4]

Den utstøttes klage[rediger | rediger kilde]

Tolkningen av diktets tekst som en kvinnes klagesang har mange likheter med tekstkritikken av diktet Wulf og Eadwacer. Tilsvarende er det noe uklart om hovedpersonen prøvelser er avledet fra forhold til flere elskere eller kun en enkelt mann, og tilsvarende er bortimot samtlige av de fakta som er integrert og lagt inn i diktet og som går hinsides sjangeren åpent for utstrakt tolkninger. Uklarheten i fortellerbakgrunnen har fått en del litteraturforskere til foreslå at det narrative eller fortellende kan ha vært velkjente for de opprinnelige tilhørerne eller leserne da denne bestemte gjengivelsen ble mottatt slik at fortellerens ytre emne ble utelatt til fordel for å fokusere på klagens følelsesmessige drivkraft. Å konstruere en sammenhengende og logisk fortelling fra teksten krever en god del slutninger som består av antakelser og gjetninger.

Hustruens klagesang innarbeider heftig temaet en sorg over en avdød eller fjern leder eller høvding (slik som det kan bli sett i diktet Vandringsmannen) med temaet av sorgen av avdød eller fjern elsker (tilsvarende som i diktet Wulf og Eadwacer). Høvdingen eller herren for talerens folk (min leodfruma, min hlaford) fremstår etter all sannsynlighet å være også hennes ektemann. Gitt at hennes herres slektninger (þæt monnes magas) er beskrevet som ved at de har foretatt grep som skiller henne fra ham. En sannsynlig tolkning av talerens innledende omstendigheter er at hun har gått inn i et eksogami (ekteskap utenfor stammen eller klanen) som var typisk for den angelsaksiske heroiske tradisjonen.

Det angelsaksiske begrepet for en kvinne som blir giftet inn i en annen familie eller stamme som en fredsgaranti mellom begge familiene eller stammene er «fríþwebba», fredsvever. Ekteskap var ofte et politisk opplegg og forliksordning for å hindre fiendtlighet mellom to folk. Begrepet har antagelig sin litterære bakgrunn i diktet Beowulf hvor dronning Wealtheow blir beskrevet som «fredsavtale mellom nasjoner». I norsk historie spilte svenske Margret Fredskolla en rolle som «fredskvinne» da hun ble giftet bort til en norsk konge. Hustruens posisjon, inngiftet i en fiendtlige stamme, satte henne nødvendigvis i en vanskelig situasjon.[5]

I Hustruens klagesang synes det som om at hennes ekteskapelige status har etterlatt henne både isolert og ensom hos hennes ektemanns folk. Disse er fiendtlig innstilt mot henne, enten det er på grunn av hennes egne handlinger eller av politiske grunner utenfor hennes kontroll. Det som er forvirrende med denne årsaken er at taleren, som lengter etter sin elskede, har tilsynelatende reist eller forlatt dette folket (Ic me feran gewat), enten for å søke og finne sin elsker og herre, eller kun for å gå i landflyktighet. Årsaksforholdet er uklart mellom denne handlingen og fiendtligheten fra hennes ektemanns folk.

Hun blir fortalt av hennes herre (hlaford min) skjuler seg på et bestemt sted hvor hun møter en mann av uklar identitet som er eller var «egnet» eller «høvelig» (ful gemæcne) for henne, og at de erklærer at de ville bli atskilt av noe annet enn døden selv. Dette, imidlertid, varer ikke, tilsynelatende som en konsekvens av tidligere vanskeligheter angående hennes ekteskap. Den gjenværende fortellingen går på hennes jamring og klaging av hennes nåværende status. Hun er kommandert til å oppholde seg i kjeller under en jordhaug (þes eorðsele) hvor hun er tvunget til sørge over tapet av hennes herre og hennes nåværende eksil og landflyktighet. Diktet konkluderer med hva det innledes med, en kryptisk formaning om at ungdommen bør innta en respektfull holdning, selv i sorg, men deretter utvikler seg til et uttrykk av sorg for talerens elskede.

En annen mening for hennes eksil kan være at hun er forvist av sitt eget folk. Hennes elsker og ektemann kan ha vært en fremmed mann fra et fremmed land, eksempelvis en nordboer som siden dro tilbake over Nordsjøen, og etterlot henne igjen, muligens med et løfte om å komme tilbake. En slik forbindelse til en fremmed kunne ha vært vanskelig for en kvinne, men nær umulig uten ektemannens støtte og tilstedeværelse.

Tolkningsproblemer[rediger | rediger kilde]

Den dominerende forståelsen av diktet er at teksten er en kvinnesang, klagen over en tapt eller fjern elsker, men teksten har uansett blitt emne for en rekke tolkningsforsøk som avviker til dels mye. Et alternativt forsøk betrakter diktet som en allegori hvor den klagende taleren representerer den kristne kirken som Kristus' brud eller en tilsvarende kvinnelig allegorisk figur. Andre tolkninger peker på at taleren, som beskriver at hun oppholder seg i en gammel jordcelle eller kjeller (eald is þes eorðsele) under et eiketre (actreo), kan faktisk befinne seg bokstavelig i en celle under jorden, og kan derfor representere stemmen til en avdød som taler fra hinsides graven. Begge tolkningene har sine vanskeligheter, spesielt i det siste tilfellet, ettersom det ikke finnes tilsvarende tekster i den gammelengelske diktningen med dette emnet.

Diktets status som en klage framført av en kvinnelig hovedperson er veletablert i litteraturforskningen. Tolkninger som forsøker å avvike fra dette synet er ikke mange og har tilsvarende vanskelig bevisbyrde. Den tematiske konsistensen mellom Hustruens klagesang og tilsvarende kvinnesanger, foruten lignende dikt i Exeterboken som Wulf og Eadwacer gjør at ukonvensjonelle tolkninger er mindre intuitive. Avvikende tolkninger fra de konvensjonelle peker på likheten i diktet i noen aspekter med gammelengelske elegiske dikt som har en mannlig hovedperson. Likheter i språket og omstendighetene til eksempelvis den mannlige hovedpersonen i Vandringsmann (The Wanderer) har gitt et tolkningsforsøk som hevder at diktets hovedperson faktisk er av hankjønn. Diktets tittel, Hustruens klagesang, som peker på en kvinne, er apokryfisk (av tvilsom opprinnelse) og fra nyere tid. Gammelengelske dikt hadde normalt ikke noe tittel i de manusskrifter som er blitt bevart. Denne tolkningen går derimot inn i forklaringsproblemet ved at diktets adjektiver og personlige substantiver (geomorre, minre, sylfre) er alle av grammatisk hunkjønn. Denne tolkningen er avhengig av et argument som hevder at senere angelsaksiske skrivere har urettmessig omskrevet diktet til en kvinnelig hovedperson hvor det opprinnelig var en mannlig, noe som gjør det til et høyst hypotetisk argument.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Littertatur[rediger | rediger kilde]

  • Sandved, Arthur: Vers fra vest. Gammelengelsk dikt i utvalg. Oslo 1987. ISBN 82-03-15534-0
  • Baker, Peter S.: «The Wife's Lament». Introduction to Old English. Oxford: Blackwell, 2003. p. 207-210.
  • Mitchell, Bruce: «The Wife's Lament». An Invitation to Old English & Anglo-Saxon England. Oxford: Blackwell, 1997. Sidene 305-307.
  • Mitchell, Bruce & Robinson, Fred C.: «The Wife's Lament». A Guide to Old English. 6. utg. Oxford: Blackwell, 2001. Sidene 264-267.

Treharne, Elaine, red.: «The Wife's Lament». Old English and Middle English c.890-c.1400. 2. utg. Oxford: Blackwell, 2001. Sidene 76-79.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]