Huset Lusignan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Metallfat etter Huset Lusignan-Kypros, med deres våpenskjold i midten. Slutten av 1300-tallet, Egypt eller Syria. Museet i Louvre.

Huset Lusignan er en fransk adelsfamilie i middelalderen. Den hadde sin opprinnelse i Poitou i nærheten av Lusignan i vestlige Frankrike tidlig på 900-tallet. Ved slutten av 1000-tallet hadde den steget opp til bli en av de mest prominente småherrer i regionen med base i deres festning i Lusignan. På slutten av 1100-tallet, via ekteskap og arv, hadde en yngre gren av familien fått kontroll over kongedømmet Jerusalem og Kypros mens den tidlig på 1200-tallet, hadde hovedgrenen av familien fått framgang i grevskapene La Marche og Angoulême. Som korsfarerfyrster i det latinsk Midtøsten hadde de snart fått forbindelser med hethumidiske herskerne i Det armenske kongedømmet Kilikia, som de arvet via strategiske ekteskap på midten av 1300-tallet. De armenske og kypriotiske grenene av familien ble etterhvert slått sammen, og dynastiet døde ut etter den osmanske erobringen av deres asiatiske kongedømmer.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Très Riches Heures du Duc de Berry er en bønnebok for hertugene av Berry (1410-tallet) som viser livet på den franske landsbygden. Illustrasjonen gjelder mars måned. Festningen i bakgrunnen er Château de Lusignan.

Festningen i Lusignan, Château de Lusignan, i nærheten av Poitiers, var hovedsetet til lusignanerne; den ble ødelagt under hugenottkrigen (også kalt for de franske religionskrigene) på slutten av 1500-tallet, og det eneste som gjenstår er grunnmurene i Lusignan. I henhold til legenden ble den første festningen bygd av den kvinnelige vannånden Melusine fra fransk folkeminne. Festningens herrer var grevene av La Marche, og den var stadig et stridsemne med grevene av Angoulême.

Grev Hugo IX le Brun («den mørkhudete»)[1], som de fleste av herrene i Poitou, ga sin støtte til Arthur I av Bretagne som en mer rettmessig arvtager etter Rikard Løvehjerte da Johan av England tok eller arvet den engelske tronen i 1199. Johans mor, enkedronning Eleanora av Aquitaine la økonomiske argumenter i vektskålen for deres støtte for Johan. For å sikre sin posisjon i La Marche arrangerte enkemannen Hugo le Brun en forlovelse med datteren til hans neste rival i Angoulême, da ikke mer enn et barn. Johan giftet seg isteden med henne i august 1200, og berøvet Hugo og hans bror (av Eu, Seine-Maritime i Normandie) den strategiske posisjon de hadde søkt. De vendte seg da til deres overherre, kong Filip II August av Frankrike, og kong Filip krevde at kong Johan skulle stille seg selv til ansvar ved det franske hoff for hans franske besittelser – noe som var en politisk umulighet for den engelske kongen – og da den engelske kongen naturlig nok uteble kunne kong Filip II erklære ham for en trassig vasall. Allierte av familien Lusignan klarte å ta både Arthur og hans bestemor Eleanora til fange, men Johan greide å overraske deres uforberedte styrker ved festningen i Mirabeau i juli 1202, og han tok da Hugo le Brun til fange sammen med mer enn 200 av Poitous stridende menn.

Dette var en av Johans få store militære triumfer, og i seierens sødme kunne han ikke unngå å sparke de som lå nede. Hans grusomme behandling av fangene fikk strømmen til å snu seg mot ham, og hans fransk baroner begynte å desertere i flokker. Således hadde Huset Lusignans diplomatiske opprør ført direkte til et tap av halvparten av Englands franske territorier – Angevin-riket – som snart ble lagt inn under Frankrike av Filip II August. Den andre halvparten, Aquitaine, pluss Gascogne, var styrt av Eleanora, Johans mor.

Herrer av Lusignan[rediger | rediger kilde]

Huset Lusignans våpenskjold.

Grever av La Marche og Angoulême[rediger | rediger kilde]

Hugo IX arvet grevskapet La Marche (1203) i egenskap av å være en ætling av Almodis, mens hans sønn, Hugo X, gifte seg med Isabella av Angoulême, mens selv grevskapet Angoulême tilfalt ætten (1220).

Yolanda solgte besittelsene Lusignan, La Marche, Angoulême, og Fougère til Filip IV av Frankrike i 1308.

Korsfarerkonger[rediger | rediger kilde]

Guido eller Guy av Lusignan

Lusignanerne var blant de franske adelige som gjorde store karrierer i korstogene. En etterkommer av det senere lusignanske dynastiet i Det hellige land, Hugo VI av Lusignan, ble drept i Midtøsten på korstog i 1101. En annen Hugo kom fram på 1160-tallet, og ble tatt til fange i et slag mot Nur ad-Din. På 1170-tallet kom Amalrik II til Jerusalem etter å ha blitt bortvist fra sine franske besittelser, som også omfattet hans familieland i Lusignan i nærhtene av Poitiers, av Rikard Løvehjerte som på det tidspunkt var fungerende hertug av Aquitaine. Amalrik giftet seg med Eschiva, datter av Baudouin av Ibelin, og kom inn i hoffsirklene. Han hadde også oppnådd beskyttelse fra Agnes av Courtenay, den skilte mor til kong Balduin IV av Jerusalem. Hun som holdt grevskapene Jaffa og Ascalon, og var gift på nytt med Reginald av Sidon. Amalrik ble utpekt til Agnes’ konstabel i Jaffa og senere konstabel for hele kongedømmet. Fiendtlige rykter hevdet at han var Agnes’ elsker, men det er diskutabelt. Det er sannsynlig at hans forfremmelser hadde til hensikt å dra ham unna den politiske omkrets til familien Ibelin som var knyttet til Raymond III av Tripoli, fetter av Amalrik I av Jerusalem, og tidligere bailli eller regent.

Amalriks yngre bror Guy av Lusignan kom til Jerusalem en tid før påsken 1180. Den nøyaktige datoen for hans ankomst er ikke helt klart fastslått, om vi ikke aksepterer utsagnet til krønikeskribenten Ernoul at han kom ved dette kritiske øyeblikket på Amalriks anmodning. Mange moderne historikere mener at Guy allerede var godt etablert i Jerusalem i 1180, men det er ingen samtidige bevis som støtter denne antagelsen. Hva som er sikkert er at Amalrik av Lusignans suksess og framgang sikret Guy sosial og politisk forfremmelse.

Eldre skrifter (avledet fra Vilhelm av Tyr og Ernoul) hevder at Agnes var bekymret for at hennes politiske rivaler, ledet av Raymond av Tripoli, var bestemt på å få større makt og kontroll ved å tvinge Agnes’ datter, prinsesse Sibylla av Jerusalem, til å gifte seg med noen som de hadde valgt ut, og at Agnes forpurret disse planene ved å råde hennes sønn til få Sibylla gift med Guy. Det synes som om kongen, som var mindre bøyelig enn tidligere historikere har portrettert ham som, forholdt seg til internasjonale konsekvenser: det var meget viktig å få Sibylla gift med noen som kunne skaffe ytre hjelp til kongedømmet, ikke noen fra den lokale adelen. Med den nye kongen av Frankrike, Filip II August av Frankrike, fortsatt mindreåring, var det fremste håpet for ekstern militær støtte kongens egen fetter kong Henrik II av England, som allerede hadde gitt paven løfte om en pilegrimsferd på grunn av drapet på Thomas Becket. Guy var en vasall av Rikard Løvehjerte og hans far Henrik II i Frankrike, og som en tidligere opprørsk vasall var det antagelig i deres interesse at han holdt seg i Midtøsten hvor han gjorde minst skade på deres interesser i Frankrike.

Guy og Sibylla ble i all hast gift ved påsketider 1180, åpenbart for å forhindre et kupp av Raymonds fraksjon til å få henne bortgiftet til Amalrik av Lusignans svigerfar, Baudouin av Ibelin. Ved dette ekteskapet ble Guy også greve av Jaffa og Ascalon, og regent av Jerusalem. Han og Sibylla fikk to døtre, Alice og Maria. Sibylla hadde allerede et barn fra før, en sønn fra hennes første ekteskap med Vilhelm Langsverd av Montferrat.

En ambisiøs mann, Guy overbeviste Balduin IV av Jerusalem til å utnevne seg selv som regent tidlig i 1182. Imidlertid gjorde han og Raynald av Chatillons provokasjoner mot muslimenes leder, Saladin, under den toårige fredsavtalen, men på grunn av Guys militære nøling ved beleiringen av Kerak ble kongen skuffet og desillusjonert over Guy. Gjennom slutten av 1183 og 1184 forsøkte kongen å få sin søsters ekteskap til Guy annullert, noe som viste at Balduin fortsatt holdt sin søster i en viss gunst. Kongen ønsket en lojal svoger, og var frustrert over Guys stahet og ulydighet. Sibylla ble oppholdt i Ascalon, kanskje ikke uvillig, og uten å lyktes å få søsteren og nærmeste arving unna Guy, endret den døende og spedalske kongen og hans råd, Haute Cour, etterfølgen til tronen: Sibyllas sønn fra hennes første ekteskap med forrang for Sibylla selv. Det ekskluderte dog ikke Sibylla fra tronen, og Guy holdt en lav profil fra 1183 og fram til hans hustru ble dronning i 1186

Guys tid som konge har vanligvis blitt vurdert som en katastrofe; han ble beseiret av Saladin i slaget ved Hattin i 1187, og ble holdt fengslet i Damaskus mens Saladin erobret det meste av kongedømmet Jerusalem. Da han ble løslatt ble hans krav på kongedømmet oversett, og da Sibylla døde av pest under beleiringen av Akko i 1191 hadde han selv heller ingen lovlig rett til det. Rikard Løvehjerte, nå konge av England og Angevin-riket, var en av lederen av det tredje korstoget, og støttet Guys krav, men i korstogets kjølvann var det Konrad av Montferrat, sønnesønn av Vilhelm Langsverd, som hadde adelens støtte og ble valgt til konge. Rikard solgte da rettighetene til Kypros til Guy som således ble den første latinske herre av Kypros. Amalrik etterfulgte Guy på Kypros, og ble også konge av Jerusalem i 1197. Amalrik var ansvarlig for å etableringen av romersk-katolsk kirke på Kypros.

Det andre Huset Lusignan[rediger | rediger kilde]

Ved dette tidspunktet tok Hugo av Antiokia, hvis bestefar på morsiden hadde vært Hugo I av Kypros, navnet Lusignan. Han var en mannlig arving til det opprinnelige Lusignan-dynastiet, og han grunnla det andre Huset Lusignan. Han greide å etterfølge sin avdøde fetter som konge av Kypros. Disse «nye» lusignanene holdt kontrollen av Kypros fram til 1489, kongeriket Jerusalem (eller mer nøyaktig, kun byen Akko), de hersket fra 1268 og fram til byen ble erobret i 1291, etter et mellomspill (12281268) hvor dynastiet Hohenstaufen offisielt holdt kongedømmet. Etter 1291 fortsatte Huset Lusignan å kreve det tapte Jerusalem, og fra tid til annen forsøkte de å organisere korstog for å gjenerobre det tapte territorium på fastlandet.

I 1300 gikk Huset Lusignan, ledet av Amalrik, prins av Tyr, med en kombinert militær operasjon sammen med mongolene under Mahmud Ghazan for å gjenerobre Det hellige land.

«Det året [1300], en beskjed kom til Kypros fra Ghazan, tatarenes konge, som sa at han ville komme i løpet av vinteren, og at han ønsket at frankerne slo seg sammen med ham i Armenia (...)Amalric av Lusignan, konstabel av kongedømmet Jerusalem, kom i november (...) og førte med seg 300 riddere, like så mange tempelriddere og hospitallerriddere (...) I februar kom en stor admiral hos tatarene kalt Cotelesse til An Antiokia med 60 000 ryttere og anmodet om et besøk fra kongen av Armenia, som kom med Guy av Ibelin, greve av Jaffa, og Jean, herre av Giblet. Og da de kom fram fortalte Cotelesse dem at Ghazan hadde fått store vanskeligheter med vinden og kulden på sin reise. Cotlesse herjet landene fra Haleppo til La Chemelle, og dro deretter hjem uten å gjøre noe mer.»
Le Templier de Tyre, Kapitlene 620-622[2]

Konger av Jerusalem og Kypros[rediger | rediger kilde]

Jerusalems våpenskjold.
Kypross våpenskjold under huset Lusignan.

Konger av Kilikia (Armenia)[rediger | rediger kilde]

Kilikias våpenskjold under Huset Lusignan.
Det armenske kongedømmet ble arvet av de kypriotiske lusignanene i 1393.

Referanser[rediger | rediger kilde]