Hundens opprinnelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
artikkelen inngår i
«serien om tamhunden»
Myndelgosml.svg
Canis lupus laying.jpg
Vanlig ulv, hundens stamfar
Andre artikler om hunder
Generelle artikler
Artikler om brukshundtyper
Artikler om hundegrupper
Artikler om hunderaser
Artikler om hundesport
Artikler om hundeforeninger
Artikler om hundeskoler
Lister over hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Hundens opprinnelse, eller rettere sagt ulvens utvikling til hund, startet trolig for ca. 60 000-135 000 år siden. Det har moderne forskning med DNA nå slått fast med en rimelig grad av sikkerhet. Hvor lang tid det tok før hundene kunne regnes som tamhunder (domestiseringsprosessen) er imidlertid fortsatt uklart. Nyere forskning sier ca. 15 000-40 000 år. På dette området forskes det imidlertid ganske intenst, så overraskende svar kan dukke opp i samband med utviklingen av ny teknologi og nye forskningsprosjekter.

Ny forskning gir nye svar[rediger | rediger kilde]

I dag er det hevet over enhver tvil at ulven (Canis lupus) er hundens stamfar (de skilte lag for omkring 100 000 år siden), men hvilken eller hvilke underarter som ga opphav til tamhunden er fortsatt både uklart og omdiskutert. Ulv i seg selv er ca. 40-60 millioner år gammel. Hunden ble temmet av mennesket lenge før noe annet dyr. Lenge trodde man at dette skjedde for omkring 12 000-14 000 år siden, men ny forskning og nye teknikker viser at prosessen må ha startet mye tidligere. Funn fra grottene i Goyet (Belgia) og Chauvet (Frankrike) antyder at domestiseringsprosessen kan ha startet for omkring 30 000 år siden, mens funn gjort i ei grav i Bonn-Oberkassel (Tyskland) er den første indikasjonen vi har på et bredere forhold mellom hund og menneske. Sistnevnte funn er omkring 14 000 år gammelt.

Et forskningsteam ledet av Peter Savolainen ved Kongelig Institutt for Teknologi i Stockholm (Sverige) har ganske nylig avdekket at moderne hunder sannsynligvis nedstammer fra fem distinkte ulvetisper. Teamet har studert en rekke prøver fra hunder og ulvers såkalte mitokondrielle DNA (mtDNA). De fant ut at alle hunder kan deles inn i fem ulike genetiske grupper, der tre av gruppene omfatter mer enn 95 % av prøveresultatene. Disse gruppene går imidlertid helt på tvers av alle de grupper vi kjenner i dag. Den største forskjellen i sekvensielt DNA ble målt på hunder fra det fjerne Østen, noe som kan peke mot at hunden som sådan oppsto der. Savolainen selv mener å tro at den må ha vært i Kina, men noe endelig bevis for dette finnes fortsatt ikke. Om man følger dataene bakover i tid, finner man at hunder blant de mest vanlige gruppene trolig delte en felles stammor for ca. 40 000 år siden. Savolainen mener derfor at det er trolig at domestiseringen begynte omtrent da. Savolainen forteller også at han fant flere såkalte subgrupper blant de større gruppene, noe han tolker som bevis for at flere av ulvtispens etterkommer først ble domestisert for ca. 15 000 år siden. Både resultatene og tolkningen av dem er imidlertid omstridt blant både forskere og kynologer verden rundt. Nyere forskning støtter imidlertid Savolainens hovedteori om at hunden trolig oppsto et sted i Asia.[1][2]

De eldste skjelettrester som er funnet etter hunder er ca. 30 000 år gamle og stammer fra tiden etter Cro-Magnon (Homo sapiens sapiens), også kalt nåtidsmennesket. Slike skjelettrester har alltid blitt funnet i umiddelbar nærhet av menneskelige skjelettrester, hvilket gav opphav til betegnelsen Canis familiaris. Det er derfor logisk å anta at tamhunder nedstammer fra ville canider.

Det eksisterer en rekke teorier på hva som egentlig skjedde. Kanskje oppdaget mennesket individuelle forskjeller blant ulvene, og at avkom fra bestemte individer ga bestemte egenskaper. Man har tidligere tenkt seg at kanskje spesielt langbeinte ulver hadde større suksess i jakten på byttedyr i åpent terreng enn mer kortbeite ulver. Teorien var at mennesket søkte å fremme disse egenskapene gjennom en tidlig form for selektiv avl. Selektivitetsteorien er imidlertid lite trolig på et såvidt tidlig stadium, slik at stadig flere heller til at tamhunden trolig oppsto som en tilfeldighet. Med tiden har det så dukket opp ulike typer på ulike steder, tilpasset det habitat de levde i. De første hundene som kan kalles raser oppsto nok først mye senere i tid, og da helst i form av typer som var mer eller mindre endemiske for bestemte områder. Disse kan kanskje kalles tidlige landraser, men den prosessen begynte nok først for omkring 6 000-10 000 år siden.

Selektiv og tilfeldig avl har med årene ført til nye hunderaser, både gjennom evolusjon og mutasjon. Domestiseringen av hunder har således skjedd gjennom genetiske endringer over utallige generasjoner. Denne prosessen kan sees på som et tilfelle av evolusjon, nærmere bestemt i form av kunstig seleksjon.

Klassifisering (taksonomi)[rediger | rediger kilde]

Tamhunder klassifiseres som en underart (familiaris) til arten ulv (Canis lupus) i hundeslekten (Canis) som tilhører hundefamilien (Canidae) og er et rovpattedyr (Carnivora) i klassen av pattedyr (Mammalia) som tilhører virveldyrene (Vertebrata) blant ryggstrengdyrene (Chordata) i dyreriket (Animalia). Hver hundetype er således teknisk sett kun å forstå som en rase, som til og med kan bestå av flere distinkte varianter.

Det har lenge vært en viss debatt omkring tamhundens klassifisering som en underart (Canis lupus familiaris) av ulv, fordi dette i realiteten gjør de rasene vi kjenner til varianter og subvarianter. At en rase ikke lenger er en rase, men en variant, strider litt mot vår sunne fornuft. Noen mener derfor fortsatt at det er mer riktig å klassifisere tamhunden som en egen art (Canis familiaris), slik Carl von Linné gjorde det i 1758. Moderne forskning på hundens DNA har imidlertid slått fast at så ikke er tilfelle. Derfor ble hundene reklassifisert til underart av ulv i 1993.

Ingen vet sikkert fra hvilken underart hundene nedstammer. Zeuner argumenterer i 1963 for den asiatiske ulven (Canis lupus pallipes). Olsen og Olsen argumenterer i 1977 for den tibetanske/mongolske ulven (Canis lupus chanco). Clutton-Brook (1984) argumenterer imidlertid både for den arabiske ulven (Canis lupus arabs) og den europeiske ulven (Canis lupus lupus) som stamfar til våre tamhunder. Det kan imidlertid vise seg å være en kombinasjon, og at forskjellige raser derfor nedstammer fra forskjellige underarter av ulv. Stadig flere forskere argumenterer for nettopp dette.

Nye studier utført av indiske forskere viser at hunden ikke kan stamme fra India, slik Zeuner og Olsen og Olsen argumenterte for (se ovenfor). Det viser seg nemlig at den indiske delen av disse ulvene er egne ulvearter, som har eksistert i henholdsvis 400 000 og 800 000 år. Vi kjenner bare til tre arter med ulv fra før så dette er en utrolig stor hendelse. Spesielt tatt i betraktning at vi snakker om to store rovpattedyr som vi har kjent til gjennom mange tiår, men altså ikke forsket på før nå. Kanskje vil forskningen om ikke så lenge gi oss nye svar på hundens opprinnelse og utvikling. [3]

Slektskapet til ulv[rediger | rediger kilde]

Chihuahua og grand danois er henholdsvis en av verdens minste og største hunderaser. De deler likevel hele 99,8% av sitt mtDNA med ulven.

Genetisk er tamhund og ulv så like at de biologisk betraktes som samme art. Hund er altså ulv og omvendt. Hunder deler minimum 99.8 % av sitt arvemateriale (mtDNA) med ulven. Til sammenligning deler ulv og dens nærmeste andre slektning prærieulven ca. 96 %. Det betyr i praksis at en chihuahua og en grand danois begge er en nærmere slektninger av den store ulven enn prærieulven, til tross for prærieulvens langt større visuelle likhet.[4]

Slektskap mellom raser[rediger | rediger kilde]

Hunder har tradisjonelt blitt gruppert etter sine egenskaper. I så måte har Fédération Cynologique Internationale (FCI), som det ledende kennelklubborganet i verden, valgt å gruppere alle hunder i ti ulike grupper (hver med et ulikt antall undergrupper). Klubber som ikke er tilsluttet FCI har andre tilsvarende løsninger, eksempelvis American Kennel Club (AKC). Hva som ligger til grunn for grupperingene de ulike internasjonale kennelklubbene bruker har imidlertid ofte vært både uklart og vanskelig å forstå for legfolk, selv om bruksegenskaper, morfologi og anatomi åpenbart må ha vært betydningsfulle elementer.

Ny teknologi og moderne forskning med DNA har imidlertid fra 1990-tallet og framover satt nytt søkelys på kennelklubbenes grupperinger, fordi forskningsresultatene i mange sammenhenger verken støtter grupperingene eller de «antagelser/påstander» klubbene har (i form av rasestandarder) om de mange ulike hunderasene. I så måte har en rekke nye studier klart indikert at slektsforholdet mellom ulike hunderaser er langt mer komplekst og forbausende enn tidligere antatt. I en større studie, publisert i det vitenskapelige magasinet Science den 21. mai 2004, der 85 ulike hunderaser inngikk, setter Heidi G. Parker m.fl.[5] søkelyset på nettopp disse sammenhengene.

Studien viser blant annet at så forskjellige hunderaser som shiba, afghansk mynde og shih tzu er relativt nære slektninger som alle tilhører gruppen av de eldste hundene man kjenner til (sammen med flere andre hunder). Denne gruppen er også den som er nærmest beslektet med ulv. Studien viser imidlertid også at schäferhund er langt nærmere beslektet med boxer og newfoundlandshund enn med de fårehunder den grupperes sammen med. At borzoi, greyhound og whippet er langt nærmere beslektet med fårehunder enn de antatt eldste myndene. At ibizahund er langt nærmere beslektet med hunder som dachshund og rhodesian ridgeback enn med faraohund, og at begge er skapt (eller forsøkt gjenskapt) i nyere tid og derfor på ingen måte kan kalles urhunder.

Man må huske på at kun 85 av verdens hunderaser var med i studien. Man kan altså ikke hevde noe sikkert om slektskapet til alle de rasene som ikke var med.

Grupper, raser og varianter[rediger | rediger kilde]

I 1984 godkjente FCI den franske professoren Raymond Triquets forslag om å etablere en teknisk zoologisk definisjon for begrepene gruppe, rase og variant innen rasehundmiljøet.

  • En gruppe kan iflg. Triquet defineres som «en gruppe raser som deler visse felles egenskaper som kan overføres genetisk». F.eks. er fuglehunder ulike morfologisk sett, men de deler instinktet med å jakte på fugl.
  • En rase kan iflg. Triquet defineres som «en gruppe av individer med felles egenskaper, som skiller de fra andre medlemmer av deres art og som genetisk kan føres videre til neste generasjon». Med det mener han at «arter bestemmes av naturen, mens raser bestemmes av kulturen eller motet til dommeren på utstillingsarenaen».
Blandingsvalper er nesten alltid uønsket. Denne hunden er en miks mellom schäferhund og labrador retriever
  • En variant kan iflg. Triquet defineres som «en delgruppe innenfor en rase der alle individer har en felles genetisk overførbar egenskap som skiller de fra andre individer av denne rasen». Et eksempel er rasen belgisk fårehund, som eksisterer gjennom de fire variantene groenendael, laekenois, malinois og tervueren. Med unntak av pelsen er disse hundene nærmest like anatomisk sett.

Mange hunderaser benyttes ikke lenger til de formål hundene opprinnelig var avlet for. F.eks. ble labrador retriever opprinnelig avlet for å jakte sammen med pointer, men dette samarbeidet ser man ikke lenger. I dette ligger derfor risikoen for at slike hunder over tid vil endre karakter i forhold til den opprinnelige standarden for rasen, og med det etter hvert bli en annen hund – en slags variant av seg selv. Dette fordi oppdretterne av rasen vektlegger andre egenskaper enn de opprinnelige, som f.eks. lydighet og agility eller bruksegenskaper som spor- og feltsøk m.v. Et minst like stor problem er dagens ønske om «barnevennlige og snille» hunder, nærmest for enhver pris. Raser som gjennom utallige generasjoner har vært avlet for sitt mot og sine instinkter til naturlig å vokte, får totalt endret sin karakter og ender opp som et «eksteriørmessig objekt» uten de bruskegenskaper det kanskje tok århundrer å forme.

For å unngå uønskede varianter og dannelsen av nye uønskede raser, har kennelklubbene utarbeidet en såkalte «standard» for hver enkelt rase. Utstillinger, konkurranser og mesterskap innebærer at utdannede (kyndige) dommere og eksperter fremmer avl med hunder som enten opprettholder eller forbedrer rasen (er rasetypisk) i henhold til denne standarden. Dette medfører, naturligvis og dessverre, også en viss risiko for at eksemplarer av overdrevne typer skapes, som ikke reflekterer den standarden som rasen har eller skal ha. Dette fordi ekspertene kanskje vektlegger sine «personlige meninger» i større grad enn ønskelig. Her er det selvsagt et problem at oppdretter og dommer i mange tilfeller også er en og samme person.

Hva er en renraset hund?[rediger | rediger kilde]

Dr. Sandra Swart, History Department, University of Stellenbosch, 2003

«En hund er en pelsbylt med tenner, arvelige egenskaper, sosiale symbolikker og kulturelle attributter.» I betydning, «hunder er sosialhistorie som kan bjeffe

Med det mente hun at såkalte «renrasede» hunder kun er et resultat av menneskelig manipulasjon i et aktuelt historisk øyeblikk. De såkalte «rasestandardene» er altså skrevet (frosset) med bakgrunn i dette bestemte historiske øyeblikket av menneskelig manipulering, og ikke som et resultat av århundrer med naturlig evolusjon og mutasjon. Rasene er altså menneskeskapte i ett og alt. Det begrunner hun med at, om hundene får utvikle seg fritt, uten menneskelig påvirkning, går de tilbake til en slags pariahhund-standard, uansett rase. Denne «standarden» er således også grunnlaget for å hevde at tamhunden ikke er en art (Canis familiaris), men en underart (Canis lupus familiaris).

Referanser[rediger | rediger kilde]