Grosssiedlung Britz
| Modernistiske boligområder i Berlin | |||
|---|---|---|---|
 UNESCOs verdensarv  | |||
| Innskrevet | Ved UNESCOs 32. sesjon i 2008 som det 1239. verdensarvsted | ||
| Referanse | UNESCO nr. 1239 | ||
Grosssiedlung Britz er et boligområde i ortsteilen Britz i bydelen Neukölln i Berlin. Området kalles også Hufeisensiedlung (etter tysk: Hufeisen (Hestesko) norsk: Hesteskogrenda), som følge av formen på den største bygningen i området. Bygningene ble oppført mellom 1925 og 1933 etter planer lagt av arkitektene Bruno Taut og Martin Wagner. Bygningene utgjør et av de første sosiale boligprosjektene i Berlin etter den første verdenskrigen. Den andre og siste del av prosjektet ble fullført av arkitektene Paul Engelmann og Emil Fangmeyer. Hagearkitekter var Leberecht Migge og Ottokar Wagler. Grossiedlung Britz var det første tyske boligområde oppført med mer enn 1 000 leiligheter (1072) og gir plass til ca 3 100 mennesker.[1]
Grosssiedlung Britz ble i 2008 sammen med ytterligere fem boligområder i Berlin, oppført på UNESCOs liste over verdensarven under fellesbetegnelsen Modernistiske boligområder i Berlin.
Samfunnsmessig bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Etter den første verdenskrigen økte innflyttingen til Berlin som følge av krigens utfall og den alminnelige arbeidsledigheten. Tapet av territorium og den oppløste armeen førte til flyktningstrømmer og bolignød. Svært mange boliger hadde for mange beboere. Dette gjaldt selv om en enromsleilighet med kjøkken bare ble regnet som overbebodd når den inneholdt fem personer eller mer. Ved begynnelsen av 1920-årene manglet mer enn 100 000 mennesker husly i byen. En etterspørsel av en slik størrelse kunne den hovedsakelige private byggenæringen ikke dekke.
Fra 1921 til 1928 oppsto derfor en rekke borettslag som på et ikke-kommersielt og sosialpolitisk grunnlag forsøkte å løse bolignøden. Det skulle skapes gode og høyverdige boliger som også skulle ligge gunstig til med hensyn til atkomst. Dette kunne bare oppnås gjennom store boligutbygginger. Grosssiedlung Britz er et første eksempel på sosial boligbygging og var en enorm utfordring for arkitekter og byplanleggere.
Med grunnlag i byplanen (Bauordnung) for Stor-Berlin i 1925 ble det i de følgende årene oppført 17 større boligutbygginger som nettopp inneholdt en høy botetthet, men også de forbedrete boligforholdene som man hadde søkt å oppnå.
Hufeisensiedlung[rediger | rediger kilde]
Et boligområde på 2000 leiligheter ble planlagt på det tidligere storgården Britz i bydelen Neukölln. Bruno Taut var som arkitekt og byplanlegger i det tidligere ideelle boligbyggeselskapet GEHAG, ansvarlig for planleggingen av halvparten av de store boligområdene med Hufeisensiedlung som et sentralt prosjekt. Sammen med byggerådman (Stadtbaurat) Martin Wagner utviklet han byplanen for Hufeisensiedlung. Begge var tilhengere av Neue Sachlichkeit som byggestil, en forgjenger av Bauhaus. De ønsket å anvende industrielle arbeidsmetoder i byggeindustrien. Standardiserte leiligheter og bygninger så vel som storproduksjon av disse skulle gi fordeler.
Taut bidro under planleggingen med sine erfaringer fra hagebybevegelsen og Gartenstadt Falkenberg. I hagebyen ble grøntanlegg friområder gitt en stor plass samtidig med at botettheten var høy. Leberecht Migge ble gitt oppdraget med utendørsrommet sammen med Ottokar Wagler. Hovedbygningen omkranser et vannspeil, en grunnvannsforsenkning, og rekkehusene lager flere gårdsrom, slik at likheten med en fiskerlandsby oppstår. Rekkehusene er tilpasset landskapet.
I sju byggeperioder ble det mellom 1925 og 1933 oppført 1072 leiligheter i stilen Neue Sachlichkeit. Det finnes fire forskjellige typer med hensyn til grunnflate. 472 leiligheter ligger ved siden av hverandre i rekker (enfamiliehus), 600 ligger i treetasjes utleiehus. Med unntak for den sentrale hesteskoblokka er alle bygningene oppført på rekke, hver av gårdene er utstyrt med en hage for beboerne.
Den funksjonelle og enkle arkitektur skapte Taut med få og enkle, men effektive midler. Sprossevinduer, murstensforblendinger på hjørnene, forskjellene mellom glatt og råpussete flater hører til disse virkemidler; karakteristiske er fremfor alt fargene. Den lange fronten mot Fritz Reuter-alle var i Berlinerrød (okseblodfarget) og blir også på folkemunne kalt Rød Front. Fasadene blir brutt av fremskutte trappehus. Inngangene til hesteskoen er lagt i en kraftig blå farge. Fargevalget ble kraftig kritisert i samtiden, men er siden blitt et kjært kjennetegn på boligområdet.
Hufeisensiedlung var retningsgivende for arkitekturen for store byggekomplekser i 1920- og 1930-årene og er fremdeles populær på tross av leiligheter så små som 49 m².
Inntil 2000 var området eid av GEHAG GmbH og er siden delvis solgt til leietakere og andre. Hesteskoblokka eies av GEHAG under selskapet Deutsche Wohnen.
I 1990-årene ble området renovert og vernet. I juli 2008 ble Hufeisensiedlung sammen med fem andre områder oppført på UNESCOs liste over verdens arven under tittelen Modernistiske boligområder i Berlin.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Christina Haberlik: 50 Klassiker. Architektur des 20. Jahrhunderts. Hildesheim: Gerstenberg Verlag, 2001. ISBN 3-8067-2514-4
- Norbert Huse (Utgiver): Vier Berliner Siedlungen der Weimarer Republik, Argon-Verlag, Berlin, 1987, ISBN 3-87024-109-8
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Siedlungen der Berliner Moderne, Deutscher Kunstverlag München Berlin, ISBN 978-3-422-02172-3
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Offisielt nettsted
- (en) Hufeisensiedlung – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
