Huanghuagangoppstanden
Huanghuagangoppstanden i 1911 (tradisjonell kinesisk: 黃花崗起義, forenklet kinesisk: 黄花岗起义, pinyin: Huánghuāgǎng Qǐyì), også kjent som 3.29-Guangzhouoppstanden eller Guangzhouoppstanden (tradisjonell kinesisk: 黃花岡之役, forenklet kinesisk 黄花岗起义) ble ledet av Huang Xing, og var den siste mislykkede revolusjonære oppstanden mot Qing-dynastiet før dette dynastiet falt som følge av Wuchangoppstanden senere samme år.
Planleggingen[rediger | rediger kilde]
Den 13. november 1910 møttes Sun Yat-sen og andre ledende skikkelser fra Tongmenghuibevegelsen som Zhao Shen, Huang Xing, Hu Hanmin og Deng Zeru i Malaya der de planla å innlede et avgjørende slag mot Qing-regjeringen i Guangzhou (Kanton). I januar 1911 opprettet Huang Xing, Zhao Shen og Hu Hanming hovedkvarter for opprøret i Hongkong. Planen var å sette i gang den 13. april, men dette måtte utsettes noe på grunn av noen planleggingsproblemer.
Oppstanden[rediger | rediger kilde]
Den 27. april startet oppstanden nær guvernør Zhang Minqis kontorer i Kanton. Han var guvernør for de to Guang, det vil si de to provinsene Guangdong og Guangxi. De revolusjonærene prøvde å ta ham til fange, men Zhang klatret over en mur og kom seg unna.
Huang Xing og nesten hundre andre revolusjonære trengte seg inn i boligen til guvernøren. Opprørerne klarte seg i begynnelsen, men forsterkninger av Qing-soldater omringet stedet, og det ble kjempet desperat i gatene. Regjeringsstyrkene overmannet de revolusjonære og slo brutalt ned opprøret. De fleste opprørerne ble drept, bare noen få klarte å flykte. Huang Xing ble selv såret i slaget, og han mistet en av sine fingre da den ble truffet av en kule. Blant de drepte var Lin Chueh Min.
Opprøret endte i katastrofe for de revolusjonære.
Før anslaget innså de fleste av de revolusjonære at de ikke hadde noen egentlig sjanse til å gå seirende ut av opprør, siden de var i sterkt mindretall, men de gikk til angrep likevel. Senere ble det funnet brev opprørerne hadde skrevet til sine etterlatte.
Bare 86 lik ble funnet (men bare 72 kunne identifiseres), og likene av de øvrige ble aldri funnet. De drepte var hovedsakelig ungdom med forskjellig sosial bakgrunn, tidligere studenter, lærere, journalister og emigrerte kinesere. Alle var medlemmer av Tongmenghui som var blitt stiftet i 1905 i Tokyo og som fra utenlandske celler organiserte illegal politisk virksomhet mot Qing-dynastiet.
Etterspill[rediger | rediger kilde]
Opprøret var det første organiserte anslag utført av medlemmer av Den revolusjonære allianse. Noen historikere mener at opprøret var en direkte årsak til Wuchang-opprøret, som til slutt førte til Xinhairevolusjonen og opprettelsen av Republikken Kina.
Etter oppstanden samlet medlemmer av Tongmenghui 72 døde og gravla dem sammen i Honghuagang ved Xianlie-gaten nord i byen. Det var en haug i nærheten av hvor de kjempet og mistet livet.
Etter Qing-dynastiets fall i 1911 ble opprørerne æret som martyrer. Noen år etter oppstanden, i 1918, gjorde man om stedet til et nasjonalt minnesmerke og endret navnet fra Honghuagang til Huanghuagang. I 1932 ble tallet på døde revolusjonære under oppstanden justert opp til 86. Men da hadde allerede uttrykket «De 72 Huanghuagang-martyrene» 黄花崗七十二烈士 (Huánghuāgǎng Qishíer Lìeshì) festnet seg, og ble også i fortsetningen brukt på folkemunne.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Huanghuagang.org (kinesisk)