Horror vacui

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Horror vacui, latin for «frykt for det tomme rom», er et begrep innen eldre tiders naturfilosofi. Det brukes også om «overfylt» billedkunst.

Aristoteles mente at naturen frykter tomrom og alltid vil prøve å unngå tomhet ved å absorbere gass eller væske. Hele universet er fylt av en materie som verken kan ødelegges eller forandres, og det kan derfor ikke eksistere et absolutt ingenting.

Denne forestillingen uttrykkes også i det latinske ordtaket natura abhorret vacuum, «naturen avskyr tomrom». Uttrykket er kjent som sitat blant annet fra et av drikkegildene i historiene om kjempene Pantagruel og Gargantua. Bøkene om dem ble skrevet av Rabelais, som ivret for å hente låneord fra latin inn i fransk dagligspråk, og utgitt fra 1532.

I naturfilosofien[rediger | rediger kilde]

Horror vacui, også kalt plenisme, var et prinsipp i mekanikken før Isaac Newtons tid. Uttrykket stammer fra Aristoteles som mente det finnes en kraft i naturen som forsøker å fylle tomrom med materie. Dette var blant annet grunnen til at et lufttomt rør blir fylt med væske som står i forbindelse med røret. Ifølge plenismen eksisterer det derfor ikke et absolutt ingenting i universet. Heller ikke Galileo Galilei avviste denne forestillingen, og først hans nærmeste etterfølgere Evangelista Torricelli og Blaise Pascal lyktes å kartlegge den betydningen lufttrykket har for for eksempel vann som stiger i en pumpe. Hypotesen om horror vacui ble derfor erstattet av Newtons bevegelseslover og naturlovene som er avledet fra disse.

I kunsten[rediger | rediger kilde]

I billedkunsten brukes horror vacui om bilder og dekorasjoner der tegninger og detaljer helt fyller en flate, tilsynelatende som uttrykk for en frykt for tomme områder og åpne flater. Dette er et kjennetegn ved mange typer kunst gjennom historien, for eksempel dekorativ kirke- og folkekunst, naivistisk billedkunst såvel som myldrebøker og undergrunnstegneserier.

Eksempler[rediger | rediger kilde]