Hong Rengan
| Hong Rengan | |||
|---|---|---|---|
| Født | 18. feb. 1822[1][2] Huadu (Guangzhou, Det keiserlige Kina) | ||
| Død | 23. nov. 1864[3] (42 år) Nanchang (Jiangxi, Det keiserlige Kina) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, skribent, oversetter | ||
| Nasjonalitet | Det keiserlige Kina[4] Taiping Heavenly Kingdom | ||
Hong Rengan (kinesisk: 洪仁玕, pinyin: Hóng Réngān, Wade-Giles: Hung Jen-kan; født 18. februar 1822 i Huadu i provinsen Guangdong i Kina, henrettet 23. november 1864 i Nanchang i Jiangxi) var en av Taipingopprørets fremste ledere. Han var nevø av bevegelsens grunnlegger og åndelige leder Hong Xiuquan. Hans stilling som prins Gan (干王) lignet rollen som statsminister. Han forsøkte å gjennomføre store reformer i taipingenes maktområde, og ble svært populær i vestlige land.
Unge år[rediger | rediger kilde]
Som ung mann virket Hong som landsbylærer i Guanlubu i Guangdong-provinsen. Han hadde selv fått god utdannelse, men klarte ikke de eksamenene som gjaldt ved det keiserlige hoffet. Han var en av de første personene som Hong Xiuquan fikk omvendt til kristendommen. I 1847 ledsaget han Hong Xiuquan på en reise til Guangzhou der Hong Xiuquan og Issachar Jacox Roberts ga ham en kort innføring i den kristne bibelens lære.
I Hongkong[rediger | rediger kilde]
Under opprørets første år kom Hong bort fra de revolusjonære og måtte flykte til Hongkong. Der møtte han den svenske misjonæren Theodor Hamberg og konverterte til kristendommen. Han sluttet seg til Baselmisjonen i Sheung Wan og lærte mye om den protestantiske kristendom. I Hong fant Hamberg en god kilde til informasjon om Taipingopprøret. Opplysningene fra Hong brukte Hamberg senere til å skrive en bok om bevegelsen, The visions of Hung-Siu-tshuen, and origin of the Kwang-si insurrection, som ble publisert i Hongkong i 1854.
Hong var også assistent for den engelske misjonæren James Legge, som han hjalp med å oversette kinesiske klassikere, og med å produsere Chinese Serial, den første kinesiskspråklige avis i Hongkong. Til gjengjeld lærte Hong meget om vestlig politikk, historie, geografi, astronomi og andre vitenskaper.[5]
Med Taiping-bevegelsen[rediger | rediger kilde]
Da Hong Xiuquan etter en strabasiøs reise klarte å oppsøke sin nevø Hong Rengan i Nanjing, ble han bedt om å hjelpe til med å regjere Taipingriket. Da han kom inn i bildet, var det sterke rivninger i bevegelsens lederskikt. På den ene siden stod administrasjonen og de religiøst hengivne i Nanjing, og på den annen generaler som ledet bevegelsens armeer rundt om i landet. En tidligere maktkamp hadde ført til 20.000 døde i Nanjing. Det var i denne atmosfære at Hong Rengan ble utnevnt til bevegelsens nest høyeste leder. Bare Hong Xiuquan selv var mektigere.
Hong Rengan fikk sin lederstilling på grunn av sin utdannelse, i særdeleshet sin innsikt i Vestens politikk, kunst og teknologi. Han var også preget av en protestantisk religiøs innstilling, til forskjell fra mange av de øvrige taipingeres religiøsitet som var mer preget av Det gamle testamente i forening med stifterens mange visjoner som ikke alltid hadde kontakt med klassisk kristendom. Hong reformerte gudstjeneste og bønnemøter til mer protestantiske former. Han motarbeidet også bruken av betegnelsen «barbarer» om vestlige mennesker.
Men det meste av Hongs innsats var rettet mot å sentralisere Taipingbevegelsen og fornye dens militære gjennomslagskraft. Hsn gikk inn for bygging av jernbaner og etablere bankvesen. Han ble i ettertid gjerne beskrevet som Kinas første moderne nasjonalist, og skulle få positiv omtale både i Kuomintangs og det kinesiske kommunistpartis ridlige skrifter. Protestantiske vestlige land begynte på fatte interesse og få sympati med taipingerne på grunn av ham, men dette ble dempet etter hvert som taipingstyrkene nærmet seg Shanghai og det ble klart at de var aktivt opptatt av å bannlyse opiumsbruken fra sine områder.
De fleste av Hong Rengans reformer ble aldri implementert. Skjønt han hadde vist betydelig militært talent under de få felttogene han ledet, ble han motarbeidet av taipingenes ledende general, Li Xiucheng. Under et forsøk på å gjenerobre øver deler av Yangtzedalen nektet Li å etterkomme ordre fra Hong, og vendte tilbake til Nanjing. Feilslaget tillot Qing-dynastiets styrker å gjennomføre en massiv blokkade av taipingenes kjerneområder, noe som etter hvert førte til at opprøret brøt sammen. Hong Rengans makt ble snart redusert til dekreter godkjent av Hung Xiuquan, men som aldri ble adlydt utenfor byen.
I 1864 ble Hong Xiuquan funnet død, og Nanjing falt så raskt i hendene på Qing-styrkene. Hong Rengan og de andre taipinglederne flyktet fra byen, og forsøkte å opprettholde sitt styre ved hjelp av dekreter fra Hong Tianguifu, Hung Xiuquans sønn. Men de ble tatt til fange og dømt til døden.
Hong Rengan var den eneste av taipinglederne som var lojal mot taipingbevegelsen inntil det siste. Han ble henrettet i Nanchang (南昌) i Jiangxi den 23. november 1864, kort tid etter henrettelsen av Hong Tianguifu og Li Xiucheng.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Trove, oppført som Ren'gan Hong, Trove person-ID 1337183, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Faceted Application of Subject Terminology, oppført som Rengan Hong, FAST-ID 117322, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Hong-Rengan, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ China Biographical Database[Hentet fra Wikidata]
- ^ Helen Legge (1905). «James Legge, Missionary and Scholar : Chapter VIII. The Shield King of the Tai-ping Rebellion». www.electricscotland.com. Besøkt 5. april 2019.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Stephen R. Platt: Autumn in the Heavenly Kingdom: China, the West, and the Epic Story of the Taiping Civil War. New York: Knopf, 2012. ISBN 9780307271730.
- So Kwan-wai, Eugene P. Boardman og Ch'iu P'ing: «Hung Jen-kan, Taiping Prime Minister, 1859-1864», i Harvard Journal of Asiatic Studies, Vol. 20, No. 1/2. (Jun., 1957), 262-294.
- Yuan Chung Teng: «The Failure of Hung Jen-k'an's Foreign Policy», i The Journal of Asian Studies, Vol. 28, No. 1 (Nov., 1968), s. 125-138.