Hollekim-saken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hollekim-saken eller «mysteriet Hollekim» er en av Norges uoppklarte drapssaker, påbegynt lørdag 18. januar 1958 da frisør Astrid Aardal sist ble sett på vei ut fra sin bopel ved Skjoldskiftet i Fana bydel i Bergen. Hun ble meldt savnet, men aldri funnet.

I 1963 tilsto hennes husvert Sigurd Hollekim å ha tatt livet av henne, men hans forsvarsadvokat, Alf Nordhus, mente at tilståelsen var falsk, og Hollekim ble frikjent av retten.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Astrid Aardal var i 1958 44 år gammel og ansatt i Sløks frisørsalong på Nesttun, der hun var blitt kjent med den jevngamle Else Hollekim som var blant kundene. En kveld i 1950 dro frk Aardal til småbruket Frønsdal som ekteparet Hollekim forpaktet, 50 mål og to kuer på Skjold. Hun klaget over at hennes egen fuktige kjellerleilighet var ubeboelig, så de lot henne overnatte på divanen, og gradvis flyttet hun inn permanent. I de følgende årene sov hun på divanen og leide kjøkkenet og stuen deres, der hun tok imot kunder som ønsket frisørbehandling på kveldstid. Frk Aardal håpet å spare opp nok til å åpne sin egen frisørsalong en dag, og i 1958 mente familien hennes at hun hadde lagt seg opp rundt kr 70.000. Lørdag 18. januar 1958 kom hun innom på Frønsdal, men var angivelig på vei til en venninne i Ytre Arna der hun skulle overnatte, før hun tilbrakte søndagen hos sin familie som bodde ved Haukeland stasjon. Hun skulle betale tilbake et lån på kr 2.500 til sin ene bror, ettersom hun hadde plassert penger i det amerikanske pengemarkedet etter råd fra Else Hollekim som hevdet å ha gode forbindelser i utlandet. I vesken sin gikk frk Aardal med en «lykke-dollar» som var en gave fra Else. Men Astrid Aardal kom aldri frem til venninnen eller broren. Hun forsvant sporløst denne lørdagen.[1]

Det snødde tett lørdag 18. januar 1958 da Sigurd Hollekim kom hjem fra en begravelse. Han gikk i gang med snømåkingen før han skulle til Flesland flyplass hvor han deltok i anleggsarbeidet ved utvidelsen av rullebanen, men Else stanset ham. Tiden var inne for en samtale med frisørdamen, for leieboeren i kjellerleiligheten klaget over alt tråkket fra den næringsvirksomheten hun drev i en privatbolig. 23. januar 1958 ringte Else Hollekim politivaktenMinde i Bergen og meldte frk Aardal savnet. Hun meddelte politiet at frisørdamen hadde forlatt gården lørdag 18. januar 1958 med kr 33.000 (tilsvarende i underkant av kr 400.000 i 2012) i vesken, og at hun var forelsket i en gift mann i Arna og derfor ville bestikke hans kone med kr 20.000 for å la ham gå. Men allerede et par dager senere begynte Else å ta i bruk frisørdamens eiendeler, blant annet gikk hun i morgenkåpen hennes. Else sørget også for å sette ut rykter der hun omtalte den forsvundne som «frøken » for å poengtere hennes ugifte status. Else Hollekim foreslo blant annet at frk Aardal var reist sin vei med en utlending, at hun kunne ha druknet seg i elven, eller en nabokone ha tatt livet av henne.[1]

Politiet behandlet saken helt overfladisk. Etter en uke ble Astrid Aardal etterlyst, med et foto som viste henne med en annen frisyre og hårfarge enn da hun forsvant. Det ble ikke funnet spor etter hennes påståtte formue, og hennes bror fikk avdekket at det var pågått lånetransaksjoner mellom henne og Else Hollekim. Men allerede 8. april 1958 ble saken henlagt.[1]

Gjenopptakelse[rediger | rediger kilde]

Etter over fem år uten noen spor etter forsvinningen, og etter press fra Astrid Aardals familie, bestemte politiet seg for å se nærmere på saken. I 1960 hadde Else Hollekim tatt ut separasjon og flyttet sammen med en mann hun ofte hadde festet med på gården. Sigurd mistet forpakterstillingen, og han og den yngste sønnen måtte flytte inn i samme hus som Else og hennes nye mann.[1]

Politiadjutant Øystein Djuvik overtok savnet-saken i august 1963. Ekteparet Hollekim var nå skilt. De ble avhørt en rekke ganger. Onsdag 9. oktober 1963 konfronterte han Sigurd Hollekim med at han ikke festet lit til forklaringen hans.[2]

Tilståelsen[rediger | rediger kilde]

Sigurd Hollekim tilsto umiddelbart å ha tatt livet av Astrid Aardal. «Jeg skal legge alle kortene på bordet», sa han, og forklarte at han var kommet i gjeld til frk. Aardal, og skyldte henne mellom kr 15 000 og kr 20 000. Han hevdet nå at han fikk lurt frk. Aardal med seg inn på låven under påskudd av at han trengte hjelp til å bære en stamp opp dit. I stedet slo han henne bevisstløs med en slegge og kvalte henne med en gummikabel. To dager senere brente han den drepte på gården. Han la ikke skjul på at hans ekskone stod bak drapet. Hun skulle ha sagt: «Kan ikke du ta livet av Astrid? Ingen vil tro du har gjort det. De vil tro det er meg.» For Hollekim var dette utenkelig, men drapsdagen forfalt første avdrag til frk Aardal, kr 4.000, og han hadde ikke pengene.[1]

Politiet anså dermed saken som oppklart. De manglet riktignok spor av den døde, men de hadde drapsmotivet, tilståelsen og en drapsmann.

Ektefellen siktes for medvirkning[rediger | rediger kilde]

Den tidligere ektefellen nektet for medvirkning, men innrømmet i avhør at hun alltid hadde visst at Sigurd drepte Astrid på låven, og mente at han hadde trukket ut tennene på den døde. «Det var mye gull i dem,» forklarte hun.[1] Politiet mente at hun ikke var så uskyldig som hun påstod, og pågrep henne den 12. oktober 1963 og siktet henne for medvirkning til drap. Hun ble varetektfengslet den 14. oktober. Mens ektemannen fikk et godt skussmål av alle, uaktet sitt medlemskap i Nasjonal Samling under krigen, var ekskonen kjent for sitt høye forbruk, blant annet utstrakt drosjekjøring. Tre jobber hadde Sigurd Hollekim (født i 1930 på Tysnesøy) for å livberge familien sin med fem barn, det yngste var ikke han far til. Han drev gården, var anleggsarbeider og solgte i tillegg forsikringer for Norske Folk. Hans arbeidsdag tok til ved daggry og varte til sene natten, og når han kom sliten hjem, slapp han ikke alltid inn. Astrid Aardal la ofte beslag på kjøkken og stue til sin frisørpraksis, og da stod et vaskefat med kaldt vann ute på trappen. Etter vask måtte Sigurd bare gå igjen.[1]

Endret forklaring[rediger | rediger kilde]

Gunnar Askeland som var reporter i Verdens Gang, merket at etterforskerne hadde stor sympati for Hollekim og håpet at han fikk en god forsvarer. Dette fikk Askeland til å ringe Alf Nordhus som straks tok saken. Nordhus trakk Hollekims tilståelse i tvil. Hollekim endret forklaring da politiet påpekte at den døde ikke lot seg brenne på et lite bål på en gård. Da påstod han at han om tirsdagen, tre dager etter drapet, hadde partert avdøde og kjørt henne med hest og kjerre til Flesland flyplass, der han grôv henne ned med hendene i en fylling hvor det pågikk anleggsarbeid. Nå måtte asfaltdekket på deler av rullebanen endevendes, iverksatt i november 1964, men etter fjerning av 2.400 m3, til dels i en dybde av fire meter, ble ingenting funnet. Hollekim ga uttrykk for at han beklaget dette, ikke minst fordi kostnadene med gravearbeidet kom på oppunder kr 100.000[1]

Rettssaken[rediger | rediger kilde]

Sigurd Hollekims forsvarer, Alf Nordhus, varslet allerede før hovedforhandlingene startet i Gulating lagmannsrett at han ville gå imot sin klients tilståelse og kreve frifinnelse.

Rettssaken startet 26. april 1965 og varte i fire uker. Sigurd Hollekim fortalte om ekteskapsproblemer, pengevansker og lite søvn, men fastholdt tilståelsen. Alf Nordhus gikk imot sin klient, og hevdet at han ikke fikk saken til å stemme. Han mente at det lå i Sigurd Hollekims natur å påta seg all skyld.[3] Han fortalte at i de møtene han hadde med den tiltalte i Bergen kretsfengsel hadde Hollekim aldri vært opptatt av sin egen skjebne, men bekymret seg for ekskonen og barna. Han var sterkt religiøs, og Nordhus mente i retten at han hadde levet seg inn i en slags Jesus-rolle, og at tilståelsen måtte sees i den sammenheng. Sigurd Hollekim protesterte ikke på det Nordhus hevdet.

«Det særegne ved denne saken er en forsvarer som forsvarer seg selv og ikke tiltalte», var statsadvokatens kommentar. Den 14. mai 1965 svarte lagretten «nei» på alle skyldsspørsmål. Fru Hollekim gråt av glede. Også Hollekim smilte. «Jeg har ikke penger å betale deg med», sa han til Nordhus på trappen utenfor. Nordhus sa han kunne ta dette med ro[2]

Senere[rediger | rediger kilde]

Saken er aldri blitt oppklart.

Fru Hollekim krevde erstatning for uberettiget varetektsfengsling, og ble tilkjent kr 25.000 (tilsvarende ca. kr 300.000 i 2012 ) i erstatning den 21. oktober 1965 av Gulating lagmannsrett. Sigurd Hollekim krevde ingen erstatning.

Else Hollekim flyttet til Danmark og giftet seg på nytt. Sigurd Hollekim giftet seg på nytt og bosatte seg på Sørlandet. Han døde i 1999, 91 år gammel.[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h Yndestad, Monika Nordland (2. november 2017). Drapsmysterier fra bergensområdet (norsk). Kakapo Forlag. ISBN 978-82-8328-096-8. 
  2. ^ a b Yndestad, Monika Nordland (20. februar 2005). «Mysteriet Hollekim». Bergensavisen (norsk). 
  3. ^ a b Karlsen, Marie Skarpaas (31. mars 2015). «En historisk rettssak». Bergensavisen (norsk). 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]