Hogmanay-avtalen

Hogmanay-avtalen var en avtale mellom USA, Storbritannia og Norge om bruk av en stor gruppe norske skip under andre verdenskrig. Avtalen ble undertegnet nyttårsaften 1942, og fikk senere navnet Hogmanay-avtalen etter den skotske betegnelsen på en nyttårsgave.

Avtalens praktiske konsekvens for Norge og Nortraship var at de siste deler av den norske «frie tonnasje», ble samordnet og stilt til alliert disposisjon. Selv om befraktningsratene var tilfredsstillende, var det norsk frykt for at avtalen ville ødelegge for linjefarten etter krigen.

Bakgrunn for avtalen

Da Nortraship ble opprettet etter den tyske invasjonen i Norge var USA nøytralt, og fortsatte å være det i halvannet år. Nortraship dro nytte av det gjennom sitt kontor i New York, fraktratene i amerikansk fart var gode, mens risikoen var minimal. For Norge som alliert av Storbritannia var det en vanskelig balansegang; man måtte bidra med felles tonnasje krigsviktig materiell, samtidig hadde Norge egne kommersielle interesser å ivareta. Blant disse var opprettholdelse av norsk linjefart, og her var norske redere også redd for å bli presset ut av USA og Storbritannia etter fredsslutningen.

Da USA kom med i andre verdenskrig etter angrepet på Pearl Harbor ble situasjonen straks endret. Britisk og amerikansk skipsfartspolitikk ble samkjørt og skipsfarten på USA ble straks mer risikofylt. I november 1942 dro den norske skipsfartsminister Sunde til USA for å diskutere ulike problemer vedrørende den nylig ingått «Lend-lease» avtalen mellom USA og Norge; reisen utløste britisk aktivitet som kulminerte i tresidige skipsfartsforhandlinger mellom USA, Storbritannia og Norge.

Mens Norge ønsket direkte skipsfartsforhandlinger med USAs State Department (UD), ville britene ha forhandlingene i London, mellom Nortraship og Ministry of War Transportation, MOWT. Den 24. november 1942 hadde den norske USA ambassadør Morgenstierne og skipsfartsminister Sunde et møte med viseutenriksminister Acheson der fire forhandlingspunkter ble nevnt:

1. Opprettelse av en norsk-amerikansk skipsfartskomite.
2. Fastsettelse av rater og fraktbetingelser.
3. Beskyttelse av de norske linjene.
4. Klargjøring av bestemmelser i lend-lease vedrørende reparasjon av norske skip.

Da War Shipping Administration, WSA den 26. november skriftlig ble orientert om det norske utspillet ble det reagert; spørsmålene var allerede diskutert og klarert med britene og man hadde lagt opp en felles strategi mot nordmennene. Etter flere møter fikk WSA presset State Department og nordmennene så de uløste spørsmålene skulle forhandles av WSA, MOWT og Nortraship.

Trepartsforhandlingene

De reelle forhandlingene startet den 10. desember 1942, fra Nortraship stilte Erling Dekke Næss, David Scoll fra US Maritime Commission (WSA) og William Weston fra britiske MOWT. Scoll var jurist og uten erfaring fra området, mens Næss var mangeårig skipsreder og Weston en erfaren britisk skipsfartsbyråkrat.

På tross av at britene og amerikanerne før forhandlingsstart hadde planlagt å stille samlet mot «de grådige nordmennene» ble dette forpurret av Næss. De to store allierte nasjonene hadde også motstridende interesser, og Næss dro nytte av det. Spesielt forsøkte Næss å spille på Scholl med hans manglende erfaring fra området, så norsk skipsfart fikk best mulig betingelser. Hovedpunktene under forhandlingene var:

• Hvem skulle stå som befrakter av de norske skipene?
• Hvilke fraktbetingelser skulle gjelde?
• Hvilke skip skulle omfattes av avtalen, spesielt gjaldt det den såkalte gruppe A.
• Hvilke fraktrater skulle skipene få?

Næss som Nortraships forhandler forsøkte dels å oppnå amerikanske betingelser der det var gunstig (som i valuta for fraktratene og i off-hire bestemmelser), og dels britiske betingelser der det var mest attraktivt (som i forsikringsverdier). Sammenlignet med det opprinnelige forslaget til avtale var det bruk av linjeskipene hvor Næss oppnådde mest. Av 12 linjeskip britene og amerikanerne krevde å få på timecharter fikk de bare tre; de ni andre fikk fortsette i sine ruter. Det ble også tatt inn en klausul om at norske linjer ikke skulle diskrimineres mot.

Etter harde forhandlinger, hvor både briter og nordmenn måtte gi etter, men hvor amerikanerne til sist betalte gildet ble avtalen undertegnet nyttårsaften 1942.

Hogmanay-avtalen

Avtalen gjaldt norske skip i amerikanske farvann, de ble inndelt i tre grupper:

• Gruppe A var 53 skip (36 tankskip og 13 tørrlasteskip), de ble sluttet på tidscerteparti til britiske MOWT og viderebefraktet til amerikanske WSA (de to organisasjonene hadde tilnærmet samme rolle som Nortraship). Rater og eventuelle forsikringsoppgjør ble oppgjort i dollar.
• Gruppe B var 63 skip (5 tankskip og 58 tørrlasteskip) var skip som War Shipping Administration ikke umiddelbart trengte; de fortsatte i amerikansk fart under WSAs kontroll, med samme betingelser og rater som amerikanske skip.
• Gruppe C var mindre båter, mest hvalbåter; de var allerede tatt på bareboat certepartier av amerikanerne.

Fordelen for britene var at de fikk tilgang til hele den norske handelsflåten, og fraktbetaling og betingelser ble ens på begge sider av atlanteren. Det viktigste var at de fikk disponere en rekke norske tankskip som ble betalt med amerikanske «lend-lease» midler.

Selv om Nortraship tapte disposisjonsrett og således mulighet for høyere frakter på det amerikanske markedet, så var allikevel avtalen akseptabel fra norsk side. Det viktigste var at både frakt og forsikringsoppgjør ble i amerikanske dollar, og ikke den mer usikre britiske valutaen.

Amerikanerne fikk større kontroll over de samlede skipsfartsressurser; gjenytelsen var at det var de som fikk regningen.

De tildels harde diskusjonene i forhandlingene må sees i lys av de tre landenes ulike interesser. Selv om de var allierte i kampen mot aksemaktene hadde de hver sine mål ved forhandlingene. For Norge var Nortraship både landets viktigste bidrag til alliert krigføring og samtidig tilnærmet den eneste kilde for inntjening; noe landet trengte både under krigen og med tanke på freden.

Diskusjonene rundt linjeskipene var et klart uttrykk for at norsk skipsfart var i ferd med å posisjonere seg for etterkrigstiden. Hogmanay-avtalen var den siste av en rekke tilsvarende tonnasjeavtaler Norge inngikk under andre verdenskrig, og med denne avtalen var hele handelsflåten omfattet av slike avtaler.

Litteratur

• Thowsen, Atle (1992) Handelsflåten i krig 1939–1945, Nortraship, profitt og patriotime. Grøndahl og Dreyers Forlag A/S. ISBN 82-504-1895-6