Hjortelusflue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hjortelusflue
Hjortelusflue
Hjortelusflue
Vitenskapelig(e)
navn
:
Lipoptena cervi
(Linnaeus, 1758)
Norsk(e) navn: Hjortelusflue
Hører til: lusfluer,
høyere fluer,
tovinger,
insekter
Habitat: På land
I skog og mark, fra lavlandet og helt opptil alpin sone i fjellet.
Utbredelse: Europa, nordlige Asia og Amerika.
Bare sørøst i Norge

Hjortelusflue (Lipoptena cervi) er en av lusfluene (Hippoboscidae), og er en blodsugende parasitthjortedyr som rådyr, elg og hjort. Den er kjent som både hjortelus og elglus, men må ikke forveksles med flått.

Hjortelusflua er 4,5 til 5 mm. Den suger blod av elg, rådyr og hjort, men kan også angripe hest og ku. Voksne individer har vinger,og flyr etter klekking i augustoktober. Etter at den har funnet et vertsdyr, kaster (biter eller knekker) den av seg vingene, for å leve resten av livet på verten.

Hjortelusflue kan ha ulike navn, på ulike norske dialekter. Den skal være omtalt som hoppekopp.[1]

Formering[rediger | rediger kilde]

Hjortelusflua bærer en larve som utvikles i livmoren. Dette tar ca. tre dager, og larven vil da fødes i et forpuppestadium, som utvikler seg om høsten, og hjortelusflua klekkes. Den vil deretter lete etter et vertsdyr. Hver hjortelusflue vil kunne produsere ca. 30 larver i løpet av sommeren. De fleste hjortelusfluene overlever vinteren, men etter en frostnatt eller to sent på høsten slutter de å sverme og er ikke lenger plagsomme for mennesker på tur i skog og mark.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Forekommer i tempererte områder av Europa, Algerie, østlige Sibir og Nord-Kina. Bestanden er økende. Tidlig på 1960-tallet ble flua spredt fra Russland til Finland.[2] Zetterstedt omtalte i 1860 hjortelusflua som sjelden i Sør-Sverige. Den ble første gang påvist i Norge i 1983 på en elg, ved Halden i Østfold. Siden har den spredt seg nord- og vestover i Norge. Den ble første gang observert i Nordkisa ved Gardermoen høsten 2001. Og første gang observert i Såner, Akershus høsten 2005. Hjortelusflua hadde spredt seg til nord for Elverum i 2007.[3] Den er meget utbredt i grenseområdet mot Sverige i Finnskogen (Hedmark). I Finland finnes den utbredt helt nord i Bottenvika, så vi kan forvente at den norske bestanden vil kunne spre seg betydelig lengre nord enn i dag. På høsten 2011 ble den observert på Sørlandet, nærmere bestemt i Lillesand.[4]

Hjortelusflua finnes for det meste i skogområder, men kan også finnes i hogstområder og i åpent landskap. Under elgjakta i Rømskog 2006 ble det funnet tre hårløse, døde elger. Fem andre var dødelig svekket av flueangrep. Vinteren 2006-2007 ble det funnet ytterligere femten døde elg. Hovedproblemet var at elgen mistet pelsen, og frøs ihjel. Et forskningsprosjekt i regi av Veterinærinstituttet, med støtte fra Direktoratet for naturforvaltning, forsøker en å finne årsaken til håravfallet[5][6] og kartlegger utbredelsen til hjortelusflua i Fennoskandia[7]www.springerlink.com</ref> og undersøker effekten av parasitten på hjorteviltet.

Kan angripe mennesker[rediger | rediger kilde]

Om høsten, da hjortelusflua er aktiv, kan den angripe mennesker. Det skjer ikke veldig ofte, men kan bli meget plagsomt dersom den opptrer i stort antall. Den foretrekker hodet og særlig nakken hos mennesker. Den kan være vanskelig å bli kvitt ettersom den er både flat, tykkhudet og har solide klør på beina. Bittet kan resultere i sterk kløe. Dersom den skulle stikke for å suge blod kan det blir et stygt stikkmerke. Hjortelusflua angriper også gjerne hund, men den kan verken bruke hund eller menneske som vertsdyr.

Fra Mellom-Europa er det indikasjoner på at hjortelusflua kan spre bakterien Bartonella schoenbuchensis fra rådyr til mennesker. Enkelte som er bitt, opplever en langvarige kløe. Det er mulig at den kan være et resultat av en Bartonella-infeksjon. Fra tid til annen er det stillet spørsmål om «O-løpersykdommen», som det tidligere var mye snakk om i Sverige, kan ha en sammenheng med smitte fra lusflue. Det er ikke funnet noen direkte sammenheng, men det har vært forsket lite på dette.[8]
Lusfluen bruker kun én vert, og «kaster vingene» når verten er funnet. Den forblir på verten. Lusfluen kan i liten grad overføre smitte fra dyr til dyr, med mindre smittestoffet har evnen til å overføres til avkommet, mens mor-hjortelusflua dier. Trypanosomer (en type parasitter) fra hjort er funnet i hjortelusfluas tarm, men det er ikke påvist at dette kan smitte nye dyr.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Om betegnelsen «hoppekopp»
  2. ^ Sauli Laaksonen, Tommi Paakkonen, Raine Kortet, Anne-Mari Mustonen, Petteri Nieminen, Laura Härkönen, Milla Solismaa, Arja Kaitala, Hannu Ylönen, Jari Aho, and Sauli Härkönen in Sauli Härkönen (Editor) (2007). «Deer ked - a threat to reindeer welfare?» (English). 1st Nordic Workshop on Biology, Applied Importance and Current Research on the Deer Ked, Workshop Schedule and Abstracts: 22..
  3. ^ www.flattogflue.no (besøkt: november 2010)
  4. ^ Agderposten - Hjortelusflua ble nylig funnet på en jeger ved Steinsvannet i Lillesand kommune
  5. ^ Knut Madslien, Bjørnar Ytrehus, Turid Vikøren, Jonas Malmsten, Ketil Isaksen, Hans Olav Hygen, Erling Johan Solberg (Editor) (2011). «Hair-loss in moose (Alces alces) associated with massive deer ked (Lipoptena cervi) infestation» (English). Journal of Wildlife Diseases (47): 893-906.
  6. ^ [1]
  7. ^ Panu Välimäki, Knut Madslien, Jonas Malmsten, Laura Härkönen, Sauli Härkönen, Arja Kaitala, Raine Kortet, Sauli Laksonen, Reidar Mehl, Lisa Redford, Hannu Ylönen, Bjørnar Ytrehus (Editor) (2010). «Fennoscandian distribution of an important parasite of cervids, the deer ked (Lipoptena cervi), revisited» (English). Parasitology Research (107): 117-125.
  8. ^ http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=527640
  9. ^ Folkeheseinstituttet – Hjortelusflue (besøksdato: 14. april 2009)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hansen, L.O., 2003. Forsidedyret. Hjortelusflue (Lipoptena cervi) og andre lusfluer (Hippoboscidae). Insekt-Nytt 28 (1/2), side 3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]