Historiefaglige metoder

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Historie-kritiske metoder er grunnleggende verktøy i historiefaget. Historie er ikke fortellinger om sannheten av hva som skjedde, men tolkninger av fortiden ut fra ulike synsvinkler, som alltid er påvirket av historikerens samtid.[1] Historikeren bruker flere verktøy/metodikker til å utføre denne jobben. Flere av metodene kommer fra andre fagfelt som for eksempel sosiologi eller litteraturvitenskap.

Positivisme[rediger | rediger kilde]

Positivisme eller hypotetisk-deduktiv metode oppsto som historiske metode på 1800-tallet.[2]

  1. Alle forklaringer har samme struktur (metodisk metodisme)
  2. Naturvitenskapelige forklaringer gir normen for forklaring. Jo tettere andre vitenskaper er på naturvitenskapens måte å forklare på jo bedre utviklet er de.
  3. All vitenskapelig forklaring er årsaksforklaring.

Metoden er å se de historiske menneskene utefra - å se dem som objekter.[3]

Hermeneutikk[rediger | rediger kilde]

Hermeneutikk er et alternativ til positivismen. Hermenutikk betyr å tolke eller fortolke på gresk. I hermeneutisk metode ønsker man ikke bare å årsaksforklare, men å forstå menneskenes hensikter, mål og motiver. Det viktigste begrepet innen hermeneutikken kalles Den hermeneutiske sirkel eller den hermeneutiske spiral, som er den fortolkende prosessen.[4] Metoden er å se de historiske menneskene innefra - å tolke dem, søke etter deres hensikter og mål. Denne metoden bruker historikere ofte i utforskningsprosessen.[3]

Begivenhetsforløp fra start til slutt[rediger | rediger kilde]

Den tyske historikeren Jürn Rüsen har stått for det at historie i seg selv er et unik fagfelt på grunn av tidsaspektet. At historikeren må fortelle om de muligheter som oppsto for mennesker i det øyeblikket fra start til slutt, gangen fra én tilstand til en annen.[5]

Historiske lover[rediger | rediger kilde]

  • Et fenomen er ikke så unikt at det ikke kan sammenlignes med andre fenomener.[6]
  • Abstrakt teori blir den mest allmenne teorien, som kan beskrive de fleste tilfellene.[3]

Kontrafaktisk historie[rediger | rediger kilde]

Kontrafaktisk historie også benevnt som kontrafaktisk hypotese. En hypotese, som hører hjemme i en verden som ikke finnes, en slag forestilling om det som kunne ha vært skjedd.[7]

Å prøve en kontrafaktisk påstand er sann, går generelt ut på å prøve å finne ut om det er premisser (som alltid omfatter en eller flere generelle teorier) som er sanne og om konklusjonen som følger av disse er sanne.[8]

Komparativ historie[rediger | rediger kilde]

Også benevnt som komparativ historisk metode eller sammenlignende historisk metode. Her sammenligner vi minst to fenomener og oppdager likheter og ulikheter i grunntrekkene, det kan for eksempel være to ulike utviklingsforløp eller to ulike sosiale systemer. En slik sammenlikning kan være kvantitativ eller kvalitativ. Sammenlikninger kan brukes som test på forklaringer.[9][10] Sheldon Pollock

Kildekritikk[rediger | rediger kilde]

Historikeren kan ikke produsere data, men må finne data og må legge vekt på kontroll av data som er funnet. Det er dette man kaller kildekritikk eller kildegransking.[11]

Det er et hovedpoeng at de historiske data er tilfeldig innsamlet i forhold til de spørsmålene historikeren stiller til materialet.[11]

Levninger og beretninger[rediger | rediger kilde]

Skriftlige historiske kilder kan ofte deles opp i levninger og beretninger. Noen ganger kan den sammen kilden brukes både som levning og som beretning, for eksempel en gammel historie bok.

Levning[rediger | rediger kilde]

Mange av de skriftlige historiske sporene handler ikke om noe annet utover seg selv. Levninger er de historiske skriftlige overleveringer som er meddelende i normative og deskriptive (beskrivende).[12]

Beretning[rediger | rediger kilde]

En beretning forteller om noe som var eller noe som skjedde. I motsetning til levninger, tar beretninger for seg den konkrete tematikken og handlingen, sett i sammenheng med ev. annen informasjon om samme hendelse.[12]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bøe, Jan Bjarne (1943-) (1980). Historisk metode og kildekritikk, kildesamling. Oslo: Aschehoug. s. 11. ISBN 8203081274. 
  2. ^ Kjeldstadli, Knut (1948-) (1992). Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget. Oslo: Universitetsforl. s. 114. ISBN 8200215636. 
  3. ^ a b c Kjeldstadli, Knut (1948-) (1992). Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget. Oslo: Universitetsforl. s. 124. ISBN 8200215636. 
  4. ^ Kjeldstadli, Knut (1948-) (1992). Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget. Oslo: Universitetsforl. s. 117. ISBN 8200215636. 
  5. ^ Kjeldstadli, Knut (1948-) (1992). Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget. Oslo: Universitetsforl. s. 121. ISBN 8200215636. 
  6. ^ Kjeldstadli, Knut (1948-) (1992). Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget. Oslo: Universitetsforl. s. 122. ISBN 8200215636. 
  7. ^ Høivik, Tord (1982). Mål og metode: kvantitative metoder for samfunnsforskere. Oslo: Univ.forl. s. 46. ISBN 8200023230. 
  8. ^ Lunden, Kåre (1930-2013) (1991). Biletet av fortida: innhogg i historisk fagteori. Oslo: Samlaget. s. 221. ISBN 8252136559. 
  9. ^ Kjeldstadli, Knut (1948-) (1992). Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget. Oslo: Universitetsforl. s. 258-259. ISBN 8200215636. 
  10. ^ Dahl, Ottar (1924-2011) (1973). Grunntrekk i historieforskningens metodelære. Oslo: Universitetsforl. s. 120. ISBN 8200032175. 
  11. ^ a b Dahl, Ottar (1924-2011) (1973). Grunntrekk i historieforskningens metodelære. Oslo: Universitetsforl. s. 52. ISBN 8200032175. 
  12. ^ a b «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. januar 2015. Besøkt 25. januar 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

http://www.emu.dk/modul/historiefagets-identitet-teori-og-metode Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Historiefaglige_metoder&oldid=22793551»