Himmelpol

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den nordlige og den sørlige himmelpolen og deres forhold til rotasjonsaksen, baneplanet og aksehellingen.

Den nordlige og den sørlige himmelpolen er de to imaginære punktene på himmelen hvor jordens rotasjonsakse, «uendelig forlenget», skjærer den imaginære, roterende kulen med stjerner kalt himmelkulen. Den nordlige og den sørlige himmelpolen befinner seg rett oppover for en observatør på henholdsvis jordens nordpol og sydpol.

Om natten synes stjernene å bevege seg over oss fra øst til vest, og fullfører en hel omdreining rundt himmelen i løpet av 24 (sideriske) timer. (Nøyaktig den samme bevegelsen forekommer gjennom dagen, bortsett fra at stjernene ikke er synlige på grunn av solskinnet.) Denne tilsynelatende bevegelsen kommer av jordens rotasjon rundt sin egen akse. I det jorden snurrer, forblir himmelpolene på samme sted på himmelen, og alle andre punkter synes å rotere rundt dem.

Himmelpolene er også polene for ekvatorialkoordinater, som betyr at den nordlige og den sørlige himmelpol har deklinasjoner på henholdsvis +90 grader og −90 grader.

Himmelpolene forblir ikke permanent på samme sted blant bakgrunnsstjernene. På grunn av fenomenet kjent som det fremadskridende jevndøgn tegner polene sirkler på himmelkulen, med en periode på 25 700 år. Jordaksen er også utsatt for andre kompliserte bevegelser som forårsaker at himmelpolene flytter seg langsomt over sykluser av varierende lengder; se nutasjon, polbevegelse og aksehelling. Og, over meget lange perioder, forandrer stjernenes posisjoner seg på grunn av stjernenes egenbevegelser.

Et likt prinsipp gjelder andre planeter: en planets himmelpoler er punktene på himmelen hvor projeksjonen av planetens rotasjonsakse skjærer himmelkulen. Disse punktene varierer fordi forskjellige planeters akser står forskjellig (de tilsynelatende stjerneposisjonene forandres også litt på grunn av parallakse-virkningen).

Å finne den nordlige himmelpolen[rediger | rediger kilde]

Se også Nordstjernen.

Den nordlige himmelpolen har for tiden nesten de samme koordinatene som den klare stjernen Polaris (navnet kommer fra Latin, stella polaris, som betyr «polstjerne»). Dette gjør at Polaris er nyttig for navigasjon på den nordlige halvkule: ikke bare er den alltid over nordpunktet på horisonten, men dens høydevinkel over horisonten er alltid (nesten) lik observatørens geografiske breddegrad. Polaris kan bare ses fra steder på den nordlige halvkule.

Polaris er nært himmelpolen for bare en liten den av den 25 700 år lange presesjonssyklusen, og faktumet at den for tiden er nært, er en ren tilfeldighet. Den vil forbli en god tilnærming i ca. 1000 år, på den tiden vil polen ha flyttet seg nærmere Alrai (Gamma Cephei). På ca. 5500 år vil polen ha flyttet seg nært stjernen Alderamin (Alfa Cephei), og om 12 000 år vil Vega (Alfa Lyrae) bli vår nordstjerne, men den vil være ca. 6 grader fra den sanne nordlige himmelpolen.

For å finne Polaris, se mot nord og finn stjernebildene Karlsvognen og Den lille bjørn. Se på «vogn-delen» av Karlsvognen, forestill deg at de to stjernene motsatt av draget danner en linje som peker oppover. Denne linjen peker rett mot den ytterste stjernen i enden av den nesten rette linjen som dannes av tre av stjernene i Den lille bjørn. Den stjernen er Nordstjernen.

Å finne den sørlige himmelpolen[rediger | rediger kilde]

Å finne den sørlige himmelpolen

Den sørlige himmelpolen er synlig bare fra den sørlige halvkule. Den ligger i det svake stjernebildet Oktanten. Sigma Octantis er gjenkjent som den sørlige polstjernen, over en grad unna polen, men med en størrelsesklasse på 5,5 er den bare så vidt synlig på en stjerneklar natt.

Metode 1: Sydkorset[rediger | rediger kilde]

Den sørlige himmelpolen kan finnes ut fra Sydkorset (Crux) og dets to «pekerstjerner» α Centauri og β Centauri. Trekk en tenkt linje fra γ Crucis til α Crucis – de to stjernene ved endene av korsets lange akse – og følg denne linjen gjennom himmelen.

Enten forleng den lange aksen fire og en halv gang i retning av stjernen som er lengst fra «krysspunktet» i Sydkorset, eller knytt pekerstjernene sammen med en linje, del denne linjen i to, trekk så en annen tenkt linje fra midtpunktet, normalt på den forrige, gjennom himmelen til den møter linjen fra Sydkorset.

Punktet du kommer til er den sørlige himmelpolen. Meget få klare stjerner av betydning ligger mellom Sydkorset og selve polen, selv om stjernebildet Fluen ganske lett kan gjenkjennes rett nedenfor Sydkorset.

Metode 2: Canopus og Achernar[rediger | rediger kilde]

Den andre metoden bruker Canopus (den nest sterkeste stjernen på himmelen) og Achernar. Lag en stor likesidet trekant med disse stjernene som to av hjørnene. Det tredje tenkte hjørnet vil være den sørlige himmelpolen.

Metode 3: De magellanske skyer[rediger | rediger kilde]

Den tredje metoden er best for netter uten måne eller skyer, ettersom den benytter seg av to svake «skyer» på den sørlige stjernehimmelen. Disse er markert i astronomibøker som Den store og Den lille magellanske sky. Disse «skyene» er egentlig galakser nært vår egen Melkeveien. Lag en likesidet trekant; det tredje hjørnet er den sørlige himmelpolen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]