Hilde Benjamin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hilde Benjamin (til høyre) i 1963 under in absentia rettssaken mot Hans Globke.
Benjamin (til høyre) som snakker med Jugendweihe-deltakere i 1958.
Hilde Benjamins gravsten

Hilde Benjamin (født Hilde Lange 5. februar 1902 i Bernburg, død 18. april 1989 i Berlin) var presiderende dommer i en rekke politiske skueprosesser i DDR på 1950-tallet, og senere landets justisminister. Hun ble kalt «den røde giljotinen».

Liv[rediger | rediger kilde]

Hilde Lange studerte jus fra 1921 til 1924 i Berlin, Heidelberg og Hamburg. Etter å ha tatt assessoreksamen arbeidet hun som advokat i Berlin for organisasjonen Rote Hilfe Deutschlands fra 1928 til 1933.

I 1926 ble hun gift med Georg Benjamin, som tilhørte en jødisk familie og var bror av forfatteren og filosofen Walter Benjamin. Svogeren begikk selvmord mens han befant seg på flukt ved den fransk-spanske grensen i 1940, mens mannen døde i konsentrasjonsleiren Mauthausen i 1942. Hilde Benjamin ble medlem av Kommunistische Partei Deutschlands i 1927. Etter å fått inndratt advokatbevillingen i 1933 arbeidet hun som juridisk rådgiver for det sovjetiske handelskammeret i Berlin, og fra 1939 til 1945 arbeidet hun i konfeksjonsindustrien.

Etter annen verdenskrig ble hun ansatt i DDRs justisvesen, og var fra 1949 til 1953 visepresident for DDRs høyesterett. I 1946 ble hun medlem av SED.

Benjamin var delaktig i Waldheim-prosessene, der flere tusen mennesker ble forfulgt på politisk grunnlag og flere henrettet, og i en rekke senere skueprosesser, bl.a. prosessen mot Jehovas vitner i 1950 og mot Burianekgruppen i 1952. Hun var medansvarlig for både dødsdommer og tortur, og ble beskrevet som spesielt grusom.

Fra 1949 til 1967 satt hun i Folkekammeret, og fra 1954 til 1989 var hun medlem av sentralkomitéen i SED. Hun etterfulgte Max Fechner som justisminister i 1953, men måtte trekke seg «av helsegrunner» i 1967 etter ønske fra Walter Ulbricht. Årsaken var hennes harde dommer, som selv for DDR-regimet gikk for langt. Av samme årsak ble hun ikke utnevnt til noen ny dommerstilling.

Benjamin skrev flere av DDRs lover som regulerte rettsvesenet, og var dessuten formann for kommisjonen for utarbeidelse av ny straffelov. Fra 1967 til sin død var hun professor i rettshistorie ved Det tyske akademiet for stats- og rettsvitenskap i Potsdam-Babelsberg.

Hun mottok flere kommunistiske ordener, og døde få måneder før DDRs sammenbrudd.

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Georg Benjamin, Berlin 1978 ISBN 3-7401-0105-9
  • Geschichte der Rechtspflege (red), Berlin 1976-86
  • Reden und Aufsätze, Berlin 1982

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Walter Janka: Schwierigkeiten mit der Wahrheit, Essay, Rowohlt Taschenbuch Verlag, 1989, her beskrives Benjamins opptreden under en skuesprosess
  • Andrea Feth: Hilde Benjamin – Eine Biographie, Berlin 1995 ISBN 3-87061-609-1
  • Marianne Brentzel: Die Machtfrau Hilde Benjamin 1902-1989, Berlin 1997 ISBN 3-86153-139-9
  • Heike Wagner: Hilde Benjamin und die Stalinisierung der DDR-Justiz, Aachen 1999 ISBN 3-8265-5855-3
  • Heike Amos: Kommunistische Personalpolitik in der Justizverwaltung der SBZ/DDR (1945–1953) : Vom liberalen Justizfachmann Eugen Schiffer über den Parteifunktionär Max Fechner zur kommunistischen Juristin Hilde Benjamin, i: Gerd Bender, Recht im Sozialismus : Analysen zur Normdurchsetzung in osteuropäischen Nachkriegsgesellschaften (1944/45-1989), Frankfurt am Main 1999, Seiten 109 – 145. ISBN 3-465-02797-3
  • Zwischen Recht und Unrecht – Lebensläufe deutscher Juristen, Justizministerium NRW 2004, S. 144 – 146

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]