Hihunder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
artikkelen inngår i
«serien om tamhunden»
Myndelgosml.svg
Foxterrier im Wald (Winter).jpg
Andre artikler om hunder
Generelle artikler
Artikler om brukshundtyper
Artikler om hundegrupper
Artikler om hunderaser
Artikler om hundesport
Artikler om hundeforeninger
Artikler om hundeskoler
Lister over hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Hihunder kan deles inn i undergruppene hetsende hihunder (terriere) og drivende hihunder (dachshunder). De beskrives gjerne som fysisk små jakthunder med et psykisk stort selvbilde. Med andre ord, de er små av vekst, men tøffe. Det må man også være om en skal konfrontere en rasende grevling eller lignende vilt i hiet. I all hovedsak kan hihunder deles i to grupper, nemlig som såkalte foreliggere og sprengere. Inndelingen har imidlertid lite med hunderase å gjøre, men mer med miljø, trening og arv.

Om hihunder[rediger | rediger kilde]

Hihunder må være små nok til å kunne entre et hi, modige nok til å tørre å entre, og tøffe nok til å orke å stå i mot presset som de møter der. De må dessuten være kjappe nok til å unngå å bli skadd av viltet. Typiske hihunder er terriere og dachshunder.

Stort sett er det en myte at hihunder entrer hiet i den hensikt å drepe, selv om nok noen hunder kan være svært aggressive og komme til å skade viltet eller selv bli skadd. Seriøse jegere vil imidlertid ikke benytte slike hunder til jakt, men hihunder brukes av og til ved hiuttak.

Foreliggere[rediger | rediger kilde]

Såkalte foreliggere skal lokalisere viltet (som regel grevlig eller rødrev) i hiet og trenge det inn i en blindgang. Hunden skal skal så stenge blindgangen gjennom å legge seg ned og skjelle mot viltet, slik at dette ikke tør å flykte eller angripe hunden. Dersom viltet angriper skal hunden forsvare seg og drive det tilbake, slik at losen ikke endrer posisjon.

Dette er en jaktform som krever at jegeren må gjøre såkalte nedslag, det vil si grave seg inn bak hunden og få denne ut av hiet før viltet kan avlives. Det største problemet for jegeren er å lokalisere losen. Det foregår gjerne ved at jegeren lytter med øret ned i bakken. Det kan også brukes en hipeiler til dette formålet. Det perfekte nedslag skal være rett bak hunden, slik at man får tak i denne og får den ut av hiet. Jegeren avliver viltet, som da gjerne vil forsøke å forlate hiet raskest mulig, når dette kommer ut.

For uerfarne jegere kan en nøyaktig lokalisering av losen by på problemer, og da kan nedslaget bli feil. I såfall må man gjøre et nytt nedslag. Dersom nedslaget kommer mellom hunden og viltet kan det oppstå farlige situasjoner, spesielt om det er en illsint grevling i den ene enden. Å forsøke å løfte ut hunden i et slikt tilfelle kan resultere i at både den og jegerens hender blir alvorlig skadd. Om nedslaget kommer bak viltet er det lite annet å gjøre enn å håpe på at hunden kommer fra det med livet i behold. Å forsøke skudd mens hunden fortsatt er i hiet er verken lov eller særlig fornuftig.

Sprengere[rediger | rediger kilde]

Såkalte sprengere brukes kun til revejakt. Disse hundene entrer hiet og konfronterer rødreven der, for så å gå ut av hiet igjen og på nytt entre det og gjøre en ny konfrontasjon. Dette pågår gang på gang, i den hensikt å skremme reven til å forlate hiet. Man kan således godt godt si at sprengere hetser reven i hiet gjennom sin pågåenhet. Håpet er at reven til slutt vil ønske å forlate hiet, enten gjennom å følge etter hunden ut eller via en annen åpning, slik at jegeren kan avlive den.

Det ender imidlertid ikke alltid slik. Rever er utholdende dyr som godt kan velge å bli i hiet. Det er også stor risiko for at reven alt har forlatt hiet før jegeren når fram.

Om hunden får ferten av ferske revespor utenfor hiet hender det ofte at den stikker etter når den blir sluppet løs foran hiåpningen. Da er det greit å ha godt om tid og en solid porsjon tålmodighet, for det kan saktes ta noen timer før den dukker opp igjen.