Hevd (rettighet)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hevd (av norrønt: hefð = det å ha eller eie) er et rettsinstitutt som gjør at man kan få eiendomsrett eller bruksrett til fast eiendom eller løsøre som tilhører en annen. Hevd reguleres i Norge av hevdslova av 9. desember 1966.

Hevd av eiendomsrett[rediger | rediger kilde]

For at man skal kunne hevde må man ha brukt tingen som eier i hevdstid. Hevdstiden er 20 år for fast eiendom, 10 år for løsøre.

Man kan hevde gjennom generasjonene, det vil si at hevdingen kan påbegynnes av far og avsluttes av sønn eller en annen som det har vært en lovlig overgang til. Når hevdstiden er utløpt vil tingen være hevdet. Forutsetningen er at samtlige oppfyller vilkåret om god tro, se nedenfor.

Dersom man har rett til tingen kan man ikke hevde. Man kan eksempelvis ikke hevde en ting som man har fått låne av den rettmessige eier. Imidlertid kan tingen hevdes dersom den blir overført til en annen, eksempelvis ved arv, som var i god tro om at tingen ikke var lånt.

Hevd av bruksrett[rediger | rediger kilde]

Bruksrett kan typisk være rett til vei over en annens eiendom, rett til å ha husdyr på beite i annens utmark eller til å legge opp båt på en annens eiendom. Man hevder kun den retten man har utøvd – dersom man har hatt sauer på beite i hevdstid vil man ikke hevde rett til å hugge ved.

Hevdstiden til bruksrett på fast eiendom er 20 år og for bruksrett til løsøre er det 10 år. Dersom bruken til fast eiendom ikke viser seg ved en fast tilstelning er likevel hevdstiden 50 år, såkalt langhevd. Fast tilstelning kan for eksempel være påle som viser en båtplass eller grind i et gjerde som viser at det er ferdsel. At det alene blir en sti anses ikke som tilstrekkelig til at det er en fast tilstelning. Dersom bruken ikke viser seg i fast tilstelning taler hensynet til eier for at hevdstiden er lenger, bruken vil da være vanskeligere for eier å oppdage.

Langhevd gjelder ikke dersom det er nødvendig vei eller opplagsplass som hevdes.

På samme måte som for hevd av eiendomsrett kan man ikke hevde dersom man har fått retten av eier.

Kravet om god tro[rediger | rediger kilde]

Uavhengig av om man hevder bruksrett eller eiendomsrett, er det et vilkår at man er i god tro om at man i utgangspunktet har rett til bruken. Man må tro at den bruken man gjør er berettiget.

Man kan heller ikke hevde dersom man ikke har vært så aktsom som man burde være etter forholdene omkring retten. Dersom man burde ha undersøkt hvorvidt man faktisk hadde den retten man trodde, vil man ikke være i god tro. Dette kan skje gjennom at man eksempelvis får høre at jordstykket eies av en annen eller andre forhold som gir grunn til å undersøke nærmere.

Det er et absolutt vilkår at man må ha vært i god tro gjennom hele hevdstiden. Dersom man etter ni år får et dokument som sier at man ikke har den retten man trodde, vil man ikke lenger være i god tro. Er det skjedd en eiendomsoverføring ved eksempelvis arv, er det krav om at begge må ha vært i god tro dersom hevdstiden skal legges sammen. Dersom faren fisker i et vann for å hevne seg på naboen, kan ikke den tiden han har fisket regnes med i hevdstiden. Hevdstiden vil da regnes fra det tidspunkt sønnen har tatt over bruken, så lenge han var i god tro om at faren egentlig hadde fiskerett.

Stansing av hevd[rediger | rediger kilde]

Hevding stanses ved at eieren tar ut søksmål mot hevderen. Hevd avsluttes også dersom hevderen mister tingen i mer enn to år. Hevd kan også stanses ved at hevder blir frarøvet sin gode tro, dette kan eier gjøre for eksempel ved å vise dokumenter som viser at han er rettmessig eier.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]