Hersfeldklosteret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Utsyn over klosterruinene fra tårnet av bykirken.
Hersfeldklosteret: kirkeruinene

Hersfeldklosteret var et viktig benediktinsk rikskloster i byen Bad Hersfeld i Hessen (tidligere i Hessen-Nassau), Tyskland, ved sammenløpet av elvene Geisa, Haune og Fulda.

Historie[rediger | rediger kilde]

Hersfeldklosteret ble grunnlagt av sankt Sturmius, en disippel av sankt Bonifatius, Tysklands apostel, i 736-742. På grunn av stedet lokalitet lå det sårbart for angrep fra saksere, og han overførte det til Fulda. Noen år senere, i eller omtrent år 749 etter at sakserne var blitt beseiret av frankerne, grunnla Lullus, erkebiskopen av Mainz, klosteret i Hersfeld på nytt.

Karl den store, som nylig hadde tatt den frankiske kronen, og andre bidragsytere ga økonomisk støtte, og i 775 fikk klosteret status som «Reichsabtei», rikskloster, hvilket betydde at det var territorialt uavhengig under en fyrsteabbed innenfor riket.

Pave Stefan III ga klosteret fritakelse fra episkopal jurisdiksjon. Det eide snart 1050 hider av land og et samfunn bestående av 150 munker.

Lullus ble gravlagt i kirken etter sin død i 786. Klosterbygningene ble reist mellom 831 og 850, og i 852 ble Lullus’ grav flyttet til den nye kirken. I løpet av denne seremonien ble Lullus' helgenerklæring formelt annonsert av Rabanus Maurus. «Lullusfest» eller «Feiring av sankt Lullus» har blitt markert i Hersfeld siden da på den 16. oktober og er den lengst etablerte lokale fest i den tysktalende verden.

Klosteret hadde allerede blitt et pilegrimsmål etter år 780 på grunn av relikviene av sankt Wigbert av Fritzlar som ble brakt hit på denne tiden, og de mirakler som etter sigende skal ha skjedd. Et verdifullt bibliotek ble samlet, annalene for klosteret ble gjort jevnlig, og stedet ble et velkjent sete for fromhet og læring. Mot slutten av 900-tallet led Hersfeld under den generelle nedgang av alder, og klosterdisiplinen ble svak. En del år senere ble praksisen reformert av sankt Godehard av Hildesheim, den senere biskop av Hildesheim, og en del av medlemmene ble sendt til andre klostre for at de skulle lære religiøs fromhet.

I løpet av investiturstriden tok Hersfeld side med den keiserlige sak mot pavedømmet. Keiser Henrik IV av Det tysk-romerske rike besøkte selv klosteret ofte, noen ganger fulgt av sin hustru, og hans sønn og etterfølger Konrad II av Italia ble født og døpt innenfor klosterets område. I det siste tiåret av 1000-tallet synes det som om klosteret hadde igjen fått pavedømmets gunst og det fortsatte å blomstre for en lang påfølgende periode.

Byen Hersfeld, i dag Bad Hersfeld, vokste opp på utsiden av klosteret og blomstret i den grad at det ble sterkt nok til kreve sin uavhengighet, og 1371 plasserte byen seg formelt under beskyttelse av landgrevene av Hessen.

Med tiden begynte klosteret igjen å forringes, og i 1513 hadde det nådd et slikt lavmål at abbed Volpert Riedesel overlot sin posisjon i hendene på pave Leo X, og abbeden av Fulda ble autorisert av keiser Maximilian I for å legge klosteret inn under hans eget abbedi. I henhold til samtidig redegjørelser var biblioteket i en tilstand av ruiner og forfall, mange kostbare bind hadde forsvunnet og manuskripter som inneholdt arkiver og nedtegnelser for klosteret ble brukt i kennelen som søppel for hundene.

Reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Den tvangspåførte sammenslåingen av Hersfeld og Fulda vart litt mer enn to år. Deretter ble en ny abbed av Hersfeld valgt. Abbed Krato som holdt posisjonen i 1517 sympatiserte med lutherismen. Martin Luther stoppet ved klosteret på veg tilbake fra riksdagen i Worms i 1521 og holdt en gudstjeneste. Krato sverget lydighet til den lutherske landgreve Philipp av Hessen i 1525. Klosterkirken ble følgelig stengt for romersk-katolsk gudstjenester. Messe ble kun gitt i et kapell på innsiden av klosteret.

Oppløsningen[rediger | rediger kilde]

For resten av århundret fortsatte klosteret som en protestantisk virksomhet under tett overoppsyn av herskerne i Hessen, og da Joachim Röll døde i 1606 ble han den siste abbed og Otto, prins av Hessen, ble valgt til ikkekirkelig administrator.

Paven gjorde et mislykket forsøk etter Ottos død å føre klosteret tilbake under katolsk administrasjon. Det fortsatt under fyrstefamiliens kontroll inntil avslutningen av freden i Westfalen i 1648. Hersfeld som keiserlig len ble forent med Hessen som et verdslig fyrstedømme.

Bygninger[rediger | rediger kilde]

Klosterkirken i romansk arkitektur ble bygd tidlig på 1100-tallet, men ble brukt som kruttmagasin og deretter ødelagt av franskmennene i 1761 i løpet av syvårskrigen. Ruinene er nå et velkjent møtested for konserter og offentlige hendelser, og er sete for den årlige festivalen i Bad Hersfeld.

Biblioteket[rediger | rediger kilde]

Det latinske verket Germania (De Origine et situ Germanorum), skrevet av Gaius Cornelius Tacitus rundt år 98, et etnografisk arbeid om germanske stammer utenfor Romerriket, er bevart i et enkeltstående manuskript. Dette ble funnet i Hersfeldklosterets bibliotek og ført til Italia i 1455.

Klosterets annaler, Annales Hersfeldienses, er en betydningsfull kilde for tysk middelalderhistorie.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Catholic Encyclopedia av 1913: Hersfeld

Koordinater: 50°51′59″N 9°42′10″Ø