Hercules Robinson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hercules Robinson

Hercules George Robert Robinson (født 19. desember 1824, død 28. oktober 1897) var en britisk koloniadministrator som ble den femte guvernør i Hongkong. Han var også to ganger guvernør i Kappkolonien.

Han var av irsk opphav på begge sider. Hans far var admiral Hercules Robinson, hans mor var fra en Rosmead i Westmeath hvor han senere fikk sin tittel fra. Han utdannet seg ved Royal Military Academy Sandhurst og gikk inn i 87. infanteri der han ble kaptein. Men i 1846 fikk Robinson gjennom innflytelsen til lord Naas et embete i styret til offentlige byggverk i Irland. Etter dette ble han hovedkommisjonær for markeder. Hans energiske tilnærming i disse stillingene, særlig under hungersnøden i 1848 og klarheten i hans rapporter, sikret ham embetet som president for øye Montserrat i en alder av 30 år.

Kolonitjeneste[rediger | rediger kilde]

Etter dette ble Robinson utnevnt til guvernør i St. Kitts i 1855 hvor han ble værende til 1859. Det året ble Robinson utnevnt til guvernør i Hongkong, den yngste i Hongkongs kolonihistorie. Han var guvernør frem til mars 1865 da han ble adlet for sin introdusering av kinesisk arbeidskraft i territoriet. I løpet av sin periode sikret Robinson kontrollen over Kowloon-halvøya fra den keiserlige kinesiske regjeringen og ekspanderte dermed territoriet. Fram til dette tidspunktet hadde kolonien bare bestått av øya Hongkong. Robinson beordret også byggingen av Pokfulam-reservoaret som ville gi en jevn tilførsel av vann for folket i Hongkong i mange år. Robinson fikk også æren for etableringen av Towngas, territoriets fremste gassleverandør, en stilling det fremdeles har, for gatebelysningen. Under hans administrasjon ble HSBC sammen med Standard Chartered etablert i Hongkong. Begge fikk ansvaret for å trykke sedler på vegne av regjeringen, et ansvar begge bankene fremdeles har.

Robinson ble guvernør i Sri Lanka i 1869. Fra 3. juni 1872 til mars 1879 tjente han som guvernør i New South Wales. I denne perioden var Robinson involvert i de vellykkede forsøkene på å annektere Fiji–øyene til det britiske imperiet. Han fungerte midlertidig som guvernør av Fiji fra 10. oktober 1874 til juni 1875, mens han samtidig var guvernør i New South Wales. I mars 1879 ble Robinson overført til New Zealand, og i 1880 avløste han Henry Bartle Frere som høykommissær for det sørlige Afrika.

Sør–Afrika[rediger | rediger kilde]

Robinson ankom Sør-Afrika kort tid før Majuba–katastrofen og var en av kommissærene som forhandlet frem en fredsavtale. Det var kjent at jobben var avskyelig for ham, for den gjorde at han fikk oppgaven med å forsone på den ene siden en nederlandsk seirende part, og på den andre siden en britisk part som nesten var fortvilet over sin britiske forbindelse.

Robinson ble kalt hjem i 1883 for å gi råd til regjeringen om betingelsene i den nye konvensjonen som ble inngått med boerne i Transvaal. Da han returnerte, oppdaget han at en kritisk situasjon hadde dukket opp i Bechuanaland (dagens Botswana) hvor boerkommandoer hadde tatt store territorier og proklamert «republikkene» Stellaland og Goshen. Kommandoene nektet å trekke seg tilbake til Transvaal slik den nye konvensjonen definerte grensene. Robinson var klar over nødvendigheten i å opprettholde landet siden det var hovedveien nordover for det britiske imperiet og bestemte seg på å gå til bestemt handling.

John Mackenzie og senere Cecil Rhodes ble sendt for å sikre boernes fredelige overgivelse, men uten umiddelbare resultater, delvis på grunn av holdningen til ministeriet i Kapp. Robinsons erklæring om at rådet til hans ministre om å sette sammen en avtale med boerne var likestilt med tilgivelse av forbrytelse, førte til en ekspedisjon ledet av Charles Warren og annekteringen av Bechuanaland tidlig i 1885.

Robinsons problemer ble illustrert av krangelen som dukket opp mellom ham og Warren som erklærte at høykommissærens plikter til hjemmeregjeringen til tider var i konflikt med at han som guvernør av Kappkolonien var bundet av sine ministres råd i koloniens interesser. Robinson lyktes i å vinne tilliten til president Kruger, mens han godkjente Rhodes' forsøk på å forene de britiske og nederlandske gruppene i Kappkolonien. Men han opptrådte mer som administrator enn som statsmann og var fornøyd med å ta seg av vanskeligheter etter hvert som de dukket opp.

I 1886 undersøkte Robinson anklagene som ble ført frem mot John Pope-Hennessy, guvernør av Mauritius, og erklærte suspensjon i påvente av myndighetene i Storbritannia sin avgjørelse. Pope–Hennessy ble til slutt gjeninnsatt. Robinson ble i 1887 oppfordret av Rhodes til å godkjenne inngåelsen av en avtale med Lobengula som sikret britiske rettigheter i landene til matabelene og mashonaene.

Robinson trakk seg tilbake i mai 1889. I sin avskjedstale erklærte han at der ikke var permanent rom i Sør–Afrika for direkte imperialistisk styre. Dette ble tolket som at Sør–Afrika til slutt måtte bli uavhengig, en idé han syntes var forkastelig. Han forklarte i et brev til The Times i 1895 at han hadde henvist til det «direkte styret til Downing Street over kronkolonier, i motsetning til ansvarlige koloniregjeringer.»

Han fikk tittelen baronett i 1891. Tidlig i 1895, 71 år gammel og med mindre enn gjennomsnittlig helse, gav han etter for tilnærmingene til Archibald Philip Primroses regjering og reiste tilbake til Sør–Afrika og overtok etter Henry Brougham Loch.

Hans andre periode som guvernør var uheldig. Jameson-raidet førte til permanent fremmedgjøring mellom ham og Cecil Rhodes, og han hadde ikke sympati med den nye kolonisekretæren, Joseph Chamberlain som hadde kritisert utnevnelsen av ham og som nå ønsket at Robinson skulle bruke muligheten til å avgjøre spørsmålet om uitlanderne i Transvaal.

Robinson svarte at øyeblikket var dårlig og at han måtte få velge sin egen tid. Alarmert av den umiddelbare faren for krig, nøyde han seg med å få johanneburgerne til å legge ned sine våpen på den betingelse at livene til raiderne ble spart, uten at han visste at disse betingelsene allerede var gitt til Jameson. Han kom hjem for å konferere seg med regjeringen og ble i 1896 adlet som baron Rosmead. Han returnerte til Sør–Afrika senere samme år, ble ble i april 1897 tvunget til å si opp sin stilling på grunn av dårlig helse.