Heptameron

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Forfatteren Margrete av Navarra.

Heptameron er en samling av 72 noveller skrevet på fransk av Margrete av Navarra (14921549). Novellene er samlet innenfor en rammefortelling og var inspirert av Giovanni Boccaccios Dekameronen (fullført i 1353). Mange av novellene handler om kjærlighet, begjær, utroskap og andre seksuelle og romantiske emner.

72 noveller på 7 dager[rediger | rediger kilde]

En herres spore fester seg i lakenet
Illustrasjon fra 1894-utgave av Heptameron.

Heptameron ble skrevet med Dekameronen som forbilde ved å ha en ytre rammefortelling og bestå av hundre noveller som dekket ti dager (ti ganger ti fortellinger), men ved forfatterens død var bare 72 noveller ferdige, tilsvarende for syv dager i rammefortellingen, derav tittelen som betyr «syv dager». Et annet forbilde var den franske middelalderesamlingen Les Cent Novelles nouvelles (De hundre nye fortellinger, 1492).

Novellesamlingen ble trykket første gang i 1558 under tittelen Histoires des amans fortunez, redigert av Pierre Boaistuau, som tok betydelige friheter med den opprinnelige teksten, foruten at han benyttet kun 67 av fortellingene, mange i forkortet utgave og han utelot mye av det meste vesentlige ved fortellingene. Han endret også novellene og ignorerte deres gruppering i dager slik forfatteren hadde forutsett. En andre utgave redigert av Claude Gruget kom kun et år etter hvor redaktøren hevdet å ha «gjenopprettet den orden som tidligere var blitt forvirret i det første inntrykket». Også prologene og epilogene, som var blitt utelatt av Boaistuau, ble satt inn igjen og verket fikk for første gang tittelen Heptaméron (fra gresk έπτά – «syv» og ημέρα – «dag») grunnet tidsrammen på syv dager (ti fortellinger på syv dager) som de første novellene er gruppert i.

Rammefortelling[rediger | rediger kilde]

I prologen til Heptameron har Parlamente fått hennes ektemann Hircans tillatelse til dristig å spørre fru Oysille om å tenke ut en formålstjenlig syssel mens selskapet, fem herrer og fem damer, venter på en bro skal bli gjenreist over en elv som har flommet over og tvunget selskapet til å vente på et vertshus i Pyreneene i sørlige Frankrike. Som en trofast kristen forslår fruen at de bør alle lese i Bibelen, men Hircan sier at de er alle unge nok til å trenge også andre avledninger. Parlamente foreslår at de som ønsker å skrive fortellinger på samme vis som Boccaccio skal gjøre så, og deretter dele disse med de andre om kvelden. Det ville ta ti dager å gjenreise broen, og hver dag, i en skyggefull lund på en eng skal selskapet dele sine ti fortellinger, totalt hundre stykker. Fortellingene vil bli utgitt om selskapet liker dem.

Hver fortelling blir diskutert både i en innledning og i et etterord, noe som gir forfatteren påskudd på psykologiske og filosofiske samtaler om fortellingenes moral som til dels er avslørende for rammefortellingenes personer.

Rammefortellingens personer har et ekstra metalag ved at de er tynne forkledninger av personer som sto Margrete av Navarra nær. Den religiøse fru Oysille er eksempelvis hennes mor, Louise av Savoia, og Hircan er forfatterens ektemann, kong Henrik II av Navarra. I en av fortellingene, Den fromme fyrsten, henspiller på et amorøst eventyr som hennes egen bror, kong Frans I av Frankrike, som han selv har fortalt forfatteren. Margrete av Navarra opplyser selv at alle fortellingene er «historiske», det vil si sanne, noe de alle neppe er.

Sammendrag av en novelle[rediger | rediger kilde]

Et eksempel på novellene er Saffrendent som forteller den tredje historien. Denne har handling fra Napoli i Italia under regimet til kong Alfonso.

I løpet av et karneval besøker kongens sine undersåtters hjem mens de kappes om gi ham den aller beste gjestfrihet. Da han besøker et lykkelig ungt ektepar blir han grepet av hustruens skjønnhet og han sender hennes ektemann til Roma for noen uker for et oppdiktet ærend. Mens ektemannen er unna vegen lykkes kongen i å forføre hustruen. Etter en tid blir ektemannen mistenksom på hustruens utroskap og venter i stillhet mens han håper på en mulighet for hevn.

Ektemannen overbeviser dronningen at han elsker henne og at hun fortjener å bli behandlet bedre av hennes ektemann kongen som vanærer henne ved å gjøre seg til hanrei. De blir enig om sammen å begå utroskap som straff. Når kongen tror ektemannen besøker sine eiendommer besøker han den andres hustru, men isteden drar ektemannen til slottet og til dronningen. Denne affæren foregår i flere år til alle parter er blitt ganske gamle.

Som mange fortellinger av denne typen handler Saffredents fortelling om hanreier og utroskap er avhengig av både dramatisk ironi i handlingsgangen og dens effekter.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]