Henrik Lundh
| Henrik Lundh | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Henrik Julius Lundh 16. apr. 1894[1][2]  | ||
| Død | 12. feb. 1985[1] (90 år) | ||
| Beskjeftigelse | Jurist | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund[1] | ||
Henrik Julius Lundh (født 16. april 1894 i Kristiania, død 12. februar 1985 i Oslo[3]) var en norsk jurist. Han tok juridisk embetseksamen i 1916. Mens han studerte, var han journalist. Han ble dr. juris. i 1929 på avhandlingen Navneplikt og navnerett.
Lundh arbeidet i Justisdepartementet fra 1919, etter at han hadde vært dommerfullmektig. Han var først sekretær, men i 1930 ble han byråsjef. Han var lønnsdirektør i Finansdepartementet fra 1936. Under krigen kom han seg til England og ble ekspedisjonssjef i Justisdepartementet i London-regjeringen 1942-1945. Da krigen var slutt, ble han Statens personaldirektør, en stilling han hadde til han ble riksmeglingsmann (1. april 1948 til 1. april 1954). Han ble byfogd og notarius publicus i Oslo i 1953.
Lundh er kjent som navnelovens far. Han ga ut Navneloven med kommentarer i 1924. Den var også emnet for hans doktoravhandling. Fra 1931 til 1940 var han sensor ved juridisk embetseksamen og foreleste over forvaltningsrett.
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
- (no) Publikasjoner av Henrik Lundh i BIBSYS
- Forelesninger over forvaltningsrett – 1947
- Offentlige tjenestetvister – En norsk "tjenestemannsdomstol" – 1930
- Navneplikt og navnerett Doktoravhandling 1928
- Navneloven av 9. febr. 1923 / Med innledn. og kommentar av Henrik Lundh.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c www.begravdeioslo.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ digitalarkivet.arkivverket.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Henrik Lundh». Aftenposten (Morgen utg.): 15. 28. februar 1985.