Henrik Lundh
Henrik Julius Lundh (født 16. april 1894 i Kristiania, død februar 1985 i Oslo[1]) var en norsk jurist. Han tok juridisk embetseksamen i 1916. Mens han studerte, var han journalist. Han ble dr. juris. i 1929 på avhandlingen Navneplikt og navnerett.
Lundh arbeidet i Justisdepartementet fra 1919, etter at han hadde vært dommerfullmektig. Han var først sekretær, men i 1930 ble han byråsjef. Han var lønnsdirektør i Finansdepartementet fra 1936. Under krigen kom han seg til England og ble ekspedisjonssjef i Justisdepartementet i London-regjeringen 1942-1945. Da krigen var slutt, ble han Statens personaldirektør, en stilling han hadde til han ble riksmeglingsmann (1. april 1948 til 1. april 1954). Han ble byfogd og notarius publicus i Oslo i 1953.
Lundh er kjent som navnelovens far. Han ga ut Navneloven med kommentarer i 1924. Den var også emnet for hans doktoravhandling. Fra 1931 til 1940 var han sensor ved juridisk embetseksamen og foreleste over forvaltningsrett.
Bibliografi [rediger]
- Publikasjoner av Henrik Lundh i BIBSYS
- Forelesninger over forvaltningsrett – 1947
- Offentlige tjenestetvister – En norsk "tjenestemannsdomstol" – 1930
- Navneplikt og navnerett Doktoravhandling 1928
- Navneloven av 9. febr. 1923 / Med innledn. og kommentar av Henrik Lundh.
Referanse [rediger]
- ^ (28.02 1985): «Henrik Lundh» – Aftenposten, seksjon Nekrologer, utgave Morgen, s. 15.
