Henrik Jørgen Huitfeldt
| Henrik Jørgen Huitfeldt | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. sep. 1674[1] | ||
| Død | 16. mai 1751[1] (76 år) | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell | ||
| Ektefelle | Birgitte Christine Kaas (1713–)[1] | ||
| Far | Tønne Huitfeldt | ||
| Mor | Sofie Amalie Rosenkrantz | ||
| Søsken | Iver Huitfeldt Hartvig Huitfeldt | ||
| Barn | Valentin Vilhelm Hartvig Huitfeldt | ||
| Nasjonalitet | Norge Danmark | ||
Henrik Jørgen Huitfeldt (født 9. september 1674 på Fredriksten, død 16. mai 1751 på Elingård) var en dansk-norsk offiser.
Henrik Jørgen var sønn av kommandanten på Fredriksten, oberst Tønne Huitfeldt, og bror til Iver Huitfeldt og Hartvig Huitfeldt. Han er stamfaren til den norske slekten Huitfeldt, deriblant politikeren Anniken Huitfeldt.
Han begynte sin militære karriere i en alder av 14. I 1691 ble han fenrik ved Smålenske Regiment og tjente deretter seks år ved Royal Danois; under stormingen av Barcelona i 1697 ble han alvorlig såret. Etter hjemkomsten ble han i 1699 løytnant, i 1703 kaptein, i 1711 major og i 1713 midlertidig oberstløytnant, alt ved Smålenske Regiment. Da Karl XII våren 1716 invaderte Norge, var regimentet stasjonert ved Fredrikstad. Huitfeldt, som skal ha opptrådt meget energisk, fikk 23. april samme år anledning til å utmerke seg ved gjenerobringen av Moss. Han kommanderte 500 mann, som ble ført sjøveien fra Fredrikstad til Kambo for å angripe Moss nordfra, mens oberst Vincents Budde samtidig rykket mot byen fra syd, og viseadmiral Christian Carl Gabel stengte den inne fra sjøsiden. Svenskene gjorde hardnakket motstand i håp om forsterkninger fra Christiania, men Huitfeldt, som hadde forutsett dette, hadde med klok utnyttelse av terrenget sperret og bevoktet veien. Da forsterkningene kom, gikk Huitfeldt dem i møte og tvang dem til å trekke seg tilbake med uforrettet sak. Moss ble nå inntatt og de svenske styrkene der tatt til fange.
Huitfeldt, hvis tapperhet og kløkt hadde bidratt vesentlig til seieren, mottok en på den tid sjelden utmerkelse: en gullmedalje med kongens bilde til å bære på brystet; kort etter ble han permanent oberstløytnant ved regimentet. Da regimentet ble delt i 1717 gikk han over til det 1. eller østre Smålenske Regiment, hvor han ble til sin død, fra 1727 som regimentssjef. Allerede i 1719 ble han gitt rang av oberst, og at han ikke tidligere ble regimentssjef skyldtes til dels at han ikke ønsket å forlate denne delen av landet, som han som godseier var sterkt tilknyttet. I begge egenskaper nevnes han som en virksom og human mann. I 1733 ble han brigader, i 1734 generalmajor, i 1746 generalløytnant og i 1747 hvit ridder.
Han døde 16. mai 1751 på Elingård. Denne eiendom hadde han sammen med Kjølberg fått med sin første hustru, Sophie f. Pultz (født 29. januar 1691, gift 1. juni 1707, død 19. januar 1711), datter av oberstløytnant Henrik Christopher Pultz. Av de gods, som ved morens død tilfalt ham sammen broren Hartvig - Sanne herregård i Sarpsborg og Sanderup i Halland - overtok han det første. Sanderup ble derimot inndratt av den svenske kronen, fordi brødrene hadde ført krig mot Sverige. Ved fredsavtalen fikk brødrene gården tilbake, men solgte den noen år senere. Huitfeldt giftet seg andre gang 3. november 1713 med Birgitte Christine Kaas.
Der finnes et portrett av Huitfeldt på Elingård.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- H.W. Harbou, "Henrik Jørgen Huitfeldt", i: C.F. Bricka (red.), Dansk Biografisk Lexikon, København: Gyldendal 1887-1905.
- Personalhistorisk Tidsskrift, VI.
