Henriette Pauss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Henriette Paus»)
Henriette Pauss
Maleri av Henriette Pauss, Oslo Museum
Født2. apr. 1841Rediger på Wikidata
Frogner Hovedgård
Død4. apr. 1918Rediger på Wikidata (77 år)
Christiania
BeskjeftigelseLærer, redaktør, skribent Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleBernhard Cathrinus Pauss
FarBenjamin Wegner
MorHenriette Wegner
SøskenJohan Ludwig Wegner
Heinrich Benjamin Wegner
George Wegner
BarnNikolai Nissen Paus
Augustin Paus
George Wegner Paus
Henriette Wegner Paus
Karoline Louise Paus
NasjonalitetNorge
GravlagtVår Frelsers gravlund
Medlem avDen norske santalmisjon
Henriette Pauss på Commons

Anna Henriette Pauss (født 2. april 1841 på Frogner Hovedgård i Aker som Anna Henriette Wegner, død 4. april 1918 i Christiania) var en norsk lærer, redaktør, foreningskvinne, godseier og kvinnesakspionér, kjent for sin innsats for jenters og kvinners utdanning gjennom fire tiår. Hun og hennes ektemann, teologen og skolemannen B.C. Pauss, eide og ledet privatskolen Nissens Pikeskole, der hun ble førstelærerinne eller «kvinnelig bestyrer». I sin levetid var hun en av Norges mest kjente skolekvinner. Sammen med ektemannen stod hun i spissen i arbeidet for å bygge ut utdanningstilbud til kvinner på alle nivåer; skolen var på den tiden landets ledende utdanningsinstitusjon for kvinner som etterhvert tilbød et komplett løp med «Barnehave – Pigeskole – Gymnasium – Seminar». Kampen for utdanning var den første store kvinnesaken, som gikk forut for den organiserte kvinnesaksbevegelsen og bidro til etableringen av den.

Hun ble født på Frogner Hovedgård, og vokste opp der og i Christiania. Faren Benjamin Wegner hadde store industriinteresser innen bergverk og trelasthandel, mens moren Henriette Seyler tilhørte bankierdynastiet Berenberg i Hamburg og var medeier i sin families bank, Berenberg Bank. Foreldrene flyttet til Norge i 1820-årene, ettersom hennes far ble administrerende direktør og medeier i Blaafarveværket. Selv om hun ble lærer gikk hun aldri selv på skole, men fikk privatundervisning.

Hun var fra 1860-årene lærer ved Nissens Pikeskole, der hun underviste i tysk og naturhistorie og der hun var eneste kvinne i ledelsen som førstelærerinne eller «kvinnelig bestyrer» fra 1885 til 1909. Hun fortsatte å være fullt yrkesaktiv også som gift, noe som var svært uvanlig i samtiden. Kvinnesakskvinnen Olga Thinn skrev at det vakte alminnelig oppmerksomhet da hun og Ragna Nielsen – hennes mangeårige kollega ved Nissens Pikeskole – besluttet seg til å bli lærerinner i 1860-årene.[1] Også hennes venninne og nærmeste nabo i ungdommen, Gina Krog, ble lærer. Henriette og ektemannen bodde fra 1870-årene i toppleiligheten på Nissens Pikeskole, som på denne tiden ble et sentrum for den fremvoksende kvinnesaksbevegelsen. Ektemannen la i 1877 frem lovforslaget om middelskoleeksamen for kvinner, som ble starten på en omfattende åpning av skoler og høyere utdanning for kvinner og selv bidro til å sette igang begivenhetene som ledet til etableringen av en organisert kvinnesaksbevegelse; blant de første elevene på Nissens Pikeskoles middelskolekurs for kvinner var Cecilie Thoresen og Anna Bugge, som grunnla Diskusjonsforeningen Skuld.

Ved siden av lærergjerningen hadde hun et omfattende engasjement i ulike organisasjoner. Hennes foreldre var relativt liberale, men som voksen ble hun meget kirkelig interessert. Hun var en sentral lederskikkelse og hovedstyremedlem i Den norske Santalmisjon, ansvarlig redaktør for tidsskriftet Santalen (1907–1912), en av de sentrale lederne og styremedlem i Sedelighetsforeningen og styremedlem i Foreningen til fremme af søndagens rette brug, der høyesterettsdommer Edward Hambro var leder. Hun satt også i styret i flere andre skoler og foreninger. Hun var det første kvinnelige hovedstyremedlemmet i en større kristen organisasjon i Norge. Hun var en av de kjente personene som stod som undertegnere av et støtteopprop for Foreningen for arbeidshjem for barn i 1897,[2] var bidragsyter til boken Forældre og Børn og var blant undertegnerne av Landskvindestemmeretsforeningens underskriftsaksjon i 1905.[3]

Sammen med søsteren og broren George Wegner var hun fra 1875 til 1894 en av hovedeierne av Hafslund hovedgård som omfattet sagbruk, trelasteksport, rundt 340 000 dekar skog i Østfold og Østerdalen og en mengde leilendingbruk; hun og de andre eierne solgte i 1894 Hafslund til det konsortiet som ble starten på energiselskapet Hafslund. I 1864 solgte hun og medarvingene Frognerseteren og Frognerseterskogen til Thomas Heftye. Hun var blant annet mor til president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus, advokat og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening George Wegner Paus og industrilederen Augustin Paus, og har etterkommere med slektsnavn bl.a. Paus, Wessel, von Pirquet, Gram o.a. Landsbyen Pauspur i India ble oppkalt etter ektemannen. Hun var mormor til kvinnesakskvinnen Henriette Bie Lorentzen (Anna Henriette Wegner Haagaas) og farmor til kvinnesakskvinnen og barnelegen Eva Gram (Eva Henriette Paus) som begge ble oppkalt etter henne og begge også var blant grunnleggerne av Oslo Kvinnesaksforening.

Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Moren Henriette Seyler tilhørte bankierdynastiet Berenberg i Hamburg og var medeier i familiens bank, Berenberg Bank

Anna Henriette Wegner, i familien kalt Jette, ble født i 1841 på Frogner Hovedgård i Aker og vokste opp der og i Christiania. Hun var datter av godseier og verkseier Benjamin Wegner (1795–1864) og Henriette Seyler (1805–1875). Faren var fra Königsberg og flyttet til Norge i 1822 da han ble administrerende direktør og medeier i Blaafarveværket, og ble senere også eier av Frogner Hovedgård, lystgården Dronninghavn på Bygdøy og Frognerseteren, samt medeier i Hafslund hovedgård, Hassel Jernværk og trelastfirmaet Juel, Wegner & Co. Moren tilhørte en av Hamburgs fremste hanseatiske familier og var datter av mangeårig medeier i Berenberg Bank L.E. Seyler og barnebarn av en av 1700-tallets mest kjente teaterledere, Abel Seyler.

Frogner Hovedgård, der hun ble født
Anna Henriette Wegner bodde som tenåring og ung voksen i bygården som stod der Domus Juridica står nå. Gina Krog bodde i naboleiligheten. Sett fra Nasjonalgalleriet. Familien hadde også et landsted på Bygdøy, Dronninghavn.

Hun var oppkalt etter mormoren Anna Henriette Gossler, datter av bankierene Johann Hinrich Gossler og Elisabeth Berenberg. Hennes mor var en periode medeier i Berenberg Bank og var kusine til Hermann Gossler som var førsteborgermester, dvs. statsoverhode i byrepublikken Hamburg.[4]

Hennes faddere ved dåpen var grevinne Karen Wedel-Jarlsberg, Marie Schjøtt, Henriette Benedicte Løvenskiold, førstestatsråd Nicolay Johan Krog, stortingspresident Søren Anton Wilhelm Sørenssen, grosserer Johannes Heftye, advokat, senere statsminister Frederik Stang, og oberstløytnant og adjutant for kongen Hans Christian Rosen.[5]

Hun gikk aldri selv på skole, men fikk privatundervisning slik det var vanlig i høyere samfunnslag på den tiden. Allerede oldemoren Elisabeth Berenberg, som var partner i Berenberg Bank fra 1790, hadde vært svært velutdannet og opptatt av å sikre døtrene en god utdanning. Begge hennes foreldre var liberale, og opptatt av døtrenes utdanning og arverettslige likestilling med brødrene.

I 1860-årene bodde hun i en bygård i Christian Augusts Gade 17–19, som stod der Domus Juridica står nå. Den litt yngre venninnen Gina Krog, som også ble lærer, bodde i naboleiligheten. I den andre naboleiligheten bodde Fritz Wedel Jarlsberg og overhoffmesterinne Juliane Cathrine Wilhelmine Wedel Jarlsberg, med sønnen Fritz Wedel Jarlsberg. Familien hadde også et landsted på Bygdøy, eiendommen Dronninghavn på rundt 250 mål, der de bodde om sommeren. De eide også fortsatt Frognerseteren og Frognerseterskogen, som faren hadde skilt ut fra Frogner Hovedgård da han solgte hovedgården i 1849, og var hovedeiere av Hafslund hovedgård med 340 000 dekar skog i Østfold og Østerdalen.

Henriette Wegner var en av deltagerne i Hans Fayes mye omtalte og nøye innøvde maskeradeball med kostymer fra Ludvig XIVs og Ludvig XVs regjeringstid i Logen i 1859, et høydepunkt i selskapslivet i Christiania på 1800-tallet.[6] Et malt portrett av henne eies av Oslo Museum. Det skal også eksistere et barneportrett av henne av Johan Gørbitz fra 1846/47, men maleriets skjebne er ukjent.

Medeier i Hafslund[rediger | rediger kilde]

Fra 1875 til 1894 var hun medeier i Hafslund hovedgård, som omfattet sagbruk, trelasteksport og store skoger i Østfold og Østerdalen. Faren hadde vært Hafslunds største eier, og hun arvet hans eierandel sammen med to av søskenene, Sophie Nørregaard og høyesterettsadvokat George Wegner. Sammen med de andre medeierne i Hafslund bestemte hun i 1893 å selge eiendommen til det engelske firmaet Kellner-Partington Paper Pulp Co. Ltd. som noen år tidligere hadde kjøpt Borregaard. Regjeringen avslo å godkjenne salget året etter fordi Kellner Partington Paper Pulp Co. da ville få en for dominerende stilling i norsk industri gjennom å eie hele Sarpsfossen med store eiendommer på begge sider. Det ble dannet et norsk konsortium som trådte inn i det engelske firmaets sted i budet og overtok Hafslund; dette konsortiet ble omdannet til aksjeselskapet Hafslund, som ble et av Norges største energiselskaper.[7]

Nissens Pikeskole[rediger | rediger kilde]

Nissens Pikeskole, som hun og hennes mann eide og ledet. De bodde selv i toppetasjen fra 1870-årene til 1899

Hun var lærerinne ved privatskolen Nissens Pikeskole. Kvinnesakskvinnen Olga Thinn skrev at det vakte alminnelig oppmerksomhet da hun og Ragna Nielsen – hennes mangeårige kollega ved Nissens Pikeskole – besluttet seg til å bli lærerinner.[1] I 1885 etterfulgte hun Augusta Hagerup som skolens førstelærerinne eller kvinnelige bestyrer, og hadde stillingen til 1909. Hun var dermed eneste kvinne i skoleledelsen.

Hun ble i 1875 gift med skolens bestyrer og medeier, teologen B.C. Pauss. Ektemannen hadde etterfulgt grunnleggeren Hartvig Nissen som en av tre bestyrere og eiere i 1872. Fra 1900 eide hennes mann skolen alene og var eneste bestyrer. Ekteparet Pauss fra 1870-årene bodde til 1899 i toppleiligheten i skolebygningen i Øvre Vollgate 15 (nå Bokhandelens hus), etter å ha overtatt leiligheten fra Hartvig Nissens enke. Nissens Pikeskole omfattet i hennes og ektemannens tid barnehage, barneskole, middelskole, gymnas og lærerhøyskole (Kristiania Lærerskole).

Therese Bertheau, som var elev og fra 1880 lærer i engelsk og fransk ved Nissens Pikeskole og som ble kjent som «tindebestiger», har beskrevet Henriette Wegner som sin yndlingslærer; Wegner underviste blant annet i naturhistorie og sendte elevene sine lange brev med pressede fjellplanter fra sommerferiene sine.[8][9] Ved århundreskiftet var Bertheau klatrekamerat med Henriettes sønn George og flere av datidens mest kjente norske og britiske fjellklatrere.

Den norske Santalmisjon[rediger | rediger kilde]

Hun vokste ikke opp i en spesielt religiøs familie, men ble som voksen meget kirkelig interessert.[1] Sammen med sin mann var hun en sentral lederskikkelse i Den norske Santalmisjon, som var virksom som misjons- og humanitær organisasjon blant santalfolket i India. Fra etableringen i 1883 bistod hun sin mann med redigeringen av bladet Santalen og etter mannens død i 1907 overtok hun redaktørvervet frem til 1912. Hun var også medlem av sentralkomiteen i Santalmisjonen frem til 1911, som første kvinnelige hovedstyremedlem i en norsk misjonsorganisasjon.[10][11] En landsby i India, Pauspur, ble oppkalt etter hennes mann.

Annet engasjement[rediger | rediger kilde]

Hun var styremedlem i Husholdningsskole for unge damer i Christian Augusts gate.[12][13][14] Hun bidro bl.a. også med et kapittel om leketøy i boken Forældre og Børn redigert av Aksel Arstal (1902).

Hun var en av lederne i Kristiania Forening til Fremme af Sedelighed (Sedelighetsforeningen), der hun var styremedlem og ordfører i det kvinnelige arbeidsutvalg.[15] Hun var også eneste kvinnelige styremedlem i Foreningen til Fremme af Søndagens rette Brug, som ble ledet av høyesterettsdommer Edward Hambro og som var den norske avleggeren i en internasjonal bevegelse som arbeidet for å gi søndagen den statusen som hvile- og helligdag som dagen etterhvert fikk.[16][17]

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

Grav på Vår Frelsers gravlund

Hun var gift med teologen og skolemannen B.C. Pauss. De hadde fem barn, blant dem kirurg og president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus, advokat og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening George Wegner Paus og industrilederen Augustin Paus. En stesønn døde som medisinstudent i 1890.

I folketellingen for 1865 bodde hun i Christian Augusts gate sammen med sin mor, bror, morens selskapsdame og husjomfru Henriette Cathrine Bidenkap og to tjenestepiker. Familiens nærmeste naboer var Fritz Wedel Jarlsberg og overhoffmesterinne Juliane Cathrine Wilhelmine Wedel Jarlsberg, og enkefru Anna Krog og hennes datter Gina Krog.[18] I folketellingen for 1875 bodde hun i Holbergs plass 7 sammen med Bidenkap og tjenestepiken Gina Holm, og levde av «Formue, Livrente».[19] I folketellingen for 1885 bodde hun i toppetasjen i Øvre Vollgate 15 (nå Bokhandelens hus) sammen med sin mann, barn og tre tjenestepiker.[20] I folketellingen for 1900 bodde hun i Eilert Sundts Gade 11.[21] I folketellingen for 1910 bodde hun i Ole Vigs gate 25.[22]

Hun er begravet på Vår Frelsers gravlund.[23]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Olga Thinn (20. april 1918). «Fru Henriette Pauss». Urd. 22 (16): 1. 
  2. ^ «Morgenbladet». 12. desember 1897. 
  3. ^ «Underskriftsaksjonen i 1905» (PDF). Stortinget. Besøkt 21. mars 2024. 
  4. ^ Rolf B. Wegner (d.e.): Familien Wegner, Halden, 1963
  5. ^ Oslo fylke, Aker, Ministerialbok nr. 16 (1827–1841), Fødte og døpte 1841, side 217.
  6. ^ Merete Lie Hoel, «Gullalderens gullsal: Prinds Karneval og Dovregubbens Datter», i Dag Andersen (red.), Et Hus i Europa : bilder av en fantastisk historie : Gamle Logen 150 år : elleve essays, C. Huitfeldt Forlag, Oslo, 1994, s. 62
  7. ^ Rolf B. Wegner, Oldefar Heinrich Wegner forteller, 2010
  8. ^ Therese Bertheau. Fri flyt. 2016. s. 29. ISBN 9788293090489. 
  9. ^ Frykt og jubel i Jotunheimen. Skald. 2015. s. 56. ISBN 9788279592235. 
  10. ^ Johan Nyhagen, Santalmisjonens historie; med særlig henblikk på utviklingen i India og Norge, bd. 2, Oslo, 1968, s. 302ff, passim
  11. ^ Ivar Holsvik og M.A. Waaler, Festskrift i anledning Santalmissionens 50-aars jubilæum, s. 104, København, 1918
  12. ^ Einar Boyesen (red.): Nissens pikeskole 1849–1924, Oslo 1924
  13. ^ Nils A. Ytreberg: Nissen pikeskole 1849–1949, Oslo 1949
  14. ^ Nissens Pigeskole og Privatseminar, Christiania, 1900
  15. ^ Norges statskalender. 1902. s. 887. 
  16. ^ «Ørebladet». 27. mars 1911. 
  17. ^ Stortingsforhandlinger 1911
  18. ^ Folketelling 1865
  19. ^ Folketelling 1875
  20. ^ Folketelling 1885
  21. ^ Folketelling 1900
  22. ^ Folketelling 1910
  23. ^ «Enkefru Henriette Pauss' begravelse», Aftenposten, 13. april 1918, s. 4
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Henriette_Pauss&oldid=24399572»