Henriette Herz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Henriette Herz portrettert av Anna Dorothea Lisiewska-Therbusch, 1778

Henriette Herz (født de Lemos 5. september 1764 i Berlin, død 22. oktober 1847 i Berlin) var en tysk forfatterinne og innehaverske av en ledende litterær salong i romantikkens første periode.

Henriette Herz var datter av en jødisk lege av portugisisk herkomst, Benjamin de Lemos. Som barn fikk hun en grundig undervisning i forskjellige språk. I en alder av 12 år ble hun forlovet med den eldre legen Marcus Herz, og gift med ham to år senere, i 1779.

Henriette Herz er knapt betydelig som forfatter, men ved opprettelsen og ledelsen av en av de mest kjente litterære salongene (1780–1803) utførte hun banebrytende arbeid. Opprinnelig mottok hennes ektemann høytstående gjester fra politikk og kultur, mens Henriette samlet kvinnelige gjester i et naboværelse. Disse beskjeftiget seg for det meste med Goethes Sturm und Drang-verker, og dermed ble grunnstenen lagt til tidens Goethe-kultus. Ut av begge disse kretsene oppstod Berlins ledende salong, der politikere, vitenskapsmenn, kunstnere, forfattere og filosofer omgikkes hverandre, f. eks. Alexander og Wilhelm von Humboldt, Clemens Brentanos hustru Sophie Mereau-Brentano, Jean Paul, Rahel Levin (senere Varnhagen) og Friedrich Schleiermacher. Friedrich Schlegel møtte her Dorothea Veit, som senere ble hans hustru. Forskjellige litterære strømninger, epoker og kretser fant her sammen, og det var Henriette Herz' fortjeneste at det også ble knyttet kontakter og vennskapsbånd mellom mange tyske og franske kunstnere og vitenskapsmenn.

Etter at ektemannen døde i 1803, måtte Henriette Herz innskrenke selskapelighetene og slutte seg til andre, f. eks. kretsen omkring Rahel Varnhagen. Hun drev også utstrakt veldedighet; fra 1813 underviste hun f. eks. ubemidlede barn. Hun konverterte til protestantismen i 1817. Henriette Herz er gravlagt i Berlin, på gravlundene ved Halleporten.