Henricus Glareanus
| Henricus Glareanus | |||
|---|---|---|---|
 Henricus Glareanus, tegning av Hans Holbein den yngre | |||
| Født | 1488[1][2] Mollis | ||
| Død | 28. mars 1563[3][4] Freiburg im Breisgau[5] | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, musikkforsker, musikkteoretiker, skribent, universitetslærer, matematiker, historiker, musiker, filosof, geograf | ||
| Utdannet ved | Universitas Studii Coloniensis | ||
| Nasjonalitet | Sveits | ||
Henricus Glareanus (1488–1563) var en sveitsisk musiker, musikkteoretiker, dikter, lærer, filolog, historiker, geograf, matematiker og humanist.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Etter grunnleggende utdanning i Bern og hos Michael Rubellus i Rottweil, studerte Glareanus i Wien og med Matthias Aquensis i Köln. I Köln 1512 ble han Magister og samme år utnevnte keiser Maximilian I ham til Poeta Laureatus etter at Glarean hadde skrevet et hyllingsdikt til keiseren. Glarean stilte seg på Johannes Reuchlins side i striden mot kölner-dominikanerne, og på grunn av vanskeligheten denne konflikten førte med seg, slo han seg i 1514 ned i Basel der han snart kom i kontakt med boktrykkerne Johann Froben og Heinrich Petri, den lærde humanisten Erasmus av Rotterdam og reformatoren Oswald Myconius.[6] Aegidius Tschudi var hans elev og ble senere hans venn. Glareanus var motstander av reformasjonen, og da Basel ble en reformert by, slo han seg ned i Freiburg der han ble professor i poetikk ved byens universitet og underviste i poetikk, historie og geografi fram til han ble emeritert i 1560.
Glareanus' første publikasjon var et lite verk om grunnleggende musikkbegreper som sannsynligvis var ment til bruk i undervisningen, Isogoge in musicen (1516). Hans Dodecachordon (dvs «tolv-strengs instrument») fra 1547, er et av de mest innflytelsesrike musikkteoretiske verk fra renessansen, spesielt viktig var Glareanus' forslag om å øke antall kirketonearter fra åtte til tolv. De fire nye er eolisk og jonisk, begge i både autentisk og plagal form. Disse er tilsvarer henholdsvis moll- og durskalaene. Glareanus gikk så langt som å skrive at jonisk var den skalaen tidens komponister benyttet seg mest av.[7]
Dodecachordon fikk en enorm innfytelse og mange senere teoretikere, som eksempelvis Zarlino, aksepterte de tolv modi. Selv om distinksjonen mellom plagal og autentisk modus ikke blir brukt lengre, dvs at vi nå bare har seks modi, er Glareanus' forklaring av skalaene gyldig den dag i dag.[7]
Glarean-prisen[rediger | rediger kilde]
10. juli 2007 delte Schweizerische Musikforschende Gesellschaft for første gang ut Glarean-Preis, en pris som deles ut hvert andre år for fremragende forskning.
Verk[rediger | rediger kilde]
- De geographia liber. Basel 1527
- Isagoge in musicen. Basel 1516
- Dodekachordon. Basel 1547 (demonstrasjon av de tolv tonartene)
- Oversatt til tysk av Peter Bohn (= Publikation älterer praktischer und theoretischer Musikwerke 16), Leipzig 1888
- Tekstutgaver av Titus Livius og Boëthius
- Helvetiae descriptio. Basel 1515
- Duo elegiarum libri ad Uldericum Zinlium Doggium., Basel 1516, dedisert ad Matthiam Aquanum philosophum et theologum Agrippinensem
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Hans Ulrich Bächtold: Glarean i Historisches Lexikon der Schweiz
- (de) Ludwig Geiger: «Glarean, Heinrich». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 9, Duncker & Humblot, Leipzig 1879, s. 210–213.
- (de) Heinrich Grimm: «Glarean(us), Heinrich.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 6, Duncker & Humblot, Berlin 1964, ISBN 3-428-00187-7, s. 425 f. (digitalisering).
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Hans-Hubertus Mack: Humanistische Geisteshaltung und Bildungsbemühungen. Am Beispiel von Heinrich Loriti Glarean (1488–1563). Klinkhardt, Bad Heilbrunn 1992, ISBN 3-7815-0708-4.
- Bernhard Meier: Heinrich Loriti Glareanus als Musiktheoretiker. I Beiträge zur Freiburger Wissenschafts- und Universitätsgeschichte 22. hefte (1960), s. 65–112.
- Nicole Schwindt (red.): Heinrich Glarean oder: Die Rettung der Musik aus dem Geist der Antike? (= Trossinger Jahrbuch für Renaissancemusik 5), Kassel 2006, ISBN 3-7618-1866-1.
- (de) Thomas Miller: «GLAREAN(US), eigentlich Heinrich Loriti (auch Loritis, Loritti oder Loretti)» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 23, Nordhausen 2004, ISBN 3-88309-155-3, sp. 530–537.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ MSR / Glarean[Hentet fra Wikidata]
- ^ ESBE / Glarean, Genrikh[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Heinrich Glarean, SNAC Ark-ID w6jq25cs, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ MSR / Glarean, «... ум. 28 марта 1563;»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sveitsisk historisk leksikon, hls-dhs-dss.ch[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hans Ulrich Bächtold: Glarean, artikkel i HLS
- ^ a b Miller, Grove, Vol. VII s. 423
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (de) Verk av og om Henricus Glareanus i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Blicke über den Seitenrand – Der Humanist Heinrich Glarean und seine Bücher. (PDF; 3,34 MB) utstillingkatalog ved Ludwig-Maximilians-Universität München
- Glarean Magazin
- Dodekachordon
- Glareani Dodekachordon: libri tres, Basileae 1547, E-bok fra Universitätsbibliothek Wien (eBooks on Demand)
- De Geographia, 1533, E-bok fra Universitätsbibliothek Wien (eBooks on Demand)
- http://www.chmtl.indiana.edu/tml/16th/GLADOD1_TEXT.html
- http://www.chmtl.indiana.edu/tml/16th/GLADOD2_TEXT.html
- http://www.chmtl.indiana.edu/tml/16th/GLADOD3_TEXT.html
- (en) Fritt tilgjengelige noter av Henricus Glareanus i International Music Score Library Project