Henrich Bornemann

Henrich Bornemann
Født		3. jan. 1646 København
Død		31. des. 1710 (64 år)
Beskjeftigelse		Teolog
Embete		Biskop (1693–1710) biskop (1683–1693)
Far		Philip Julius Bornemann
Søsken		Johan Adolph Bornemann Cosmus Bornemann
Nasjonalitet		Danmark
Henrich Bornemann på Commons

Henrich Bornemann (født 3. januar 1646 i København, død 31. desember 1710) var biskop over Sjællands stift fra 1693 til sin død.

Bornemann ble født i København og var sønn av Philip Julius Bornemann. I 1657 kom han som foreldreløs sammen med sine to brødre, Christian og Johan Adolph, til en slektning i Viborg, men vendte i 1659 tilbake til København. I 1662 ble han student og tok i 1668 teologisk eksamen. I 1672 ble han rektor ved Vor Frue Skole. Samme år giftet Bornemann seg med Susanne Worm, datteren av den berømte Ole Worm. Hun døde 1674, og året etter giftet han seg med Anne Würger.

I 1674 fikk han også et professorat i logikk og metafysikk ved Københavns Universitet. I 1675 ble han kalt til sogneprest ved Vor Frue kirke, stiftsprost og prost over Sokkelund Herred og deltok fra 1682 i forarbeidet til det nye kirkeritualet. I 1683 ble han utnevnt til biskop over Aalborg stift og ble samme år dr. theol. per bullam.

Tilhenger av lutherske ortodoksi

Bornemann hørte til den gamle, stive ortodokse skole og viste seg å være svært nidkjær i å hevde sin geistlige verdighed både mot øvrighet og prester. Han forsøkte å forbedre katekisasjonen i skolen og utarbeidet selv en katekismeforklaring for lærerne: «En kort og eenfoldig Maade og Methode hvorefter Degne og Skoleholdere med en Uniformitet kunde løbe D. Mort. Luthers catechismus igiennem» (København 1694).

Den 14. oktober 1693 ble han utnevnt til biskop over Sjællands stift. Før han forlot Ålborg, ga han betydelige legater til byens kirkebygninger, skoler og fattige.

Kort etter at han hadde tiltrådt sitt nye embete, ble han innviklet i en forargelig strid med den teologiske professoren Hans Wandal. Wandal hadde følt seg tilsidesatt ved biskopvalget, og han anklaget Bornemann for å føre vranglære i sin katekismeforklaring. Striden endte med at Wandal etter noen år måtte avgjøre saken med å be om unnskyldning. Begge to arbeidet sammen i den komiteen som skulle fullføre Kingos salmebok i 1698.

Bornemanns hissighet

Det ser ut til at Bornemann hadde vansker med å styre sin skarpe tunge. Han hadde en gang i stridens hete sagt til Wandal: «Gud skal dømme eder, at I skal have Uro i eders Dødsstund, og, sand for Gud, I skal brænde derfor i Helvedes Afgrund. Jeg skal på mine Knæ bede Gud, at I skal aldrig få nogen Kirke eller noget Stift at forestaa».

På et møte i Roskilde sa han til presten Morten Reenberg som hadde uttalt seg vel dristig: «Jeg skal ikke lade af, før jeg ser jert Hoved sidde paa en Stage». Men presten ble ikke svar skyldig og minnet ham om at det var best å la hodet sitte på den staken som Gud hadde satt det på.

Overgang mellom ortodoksi og pietisme

I 1699 holdt han en latinsk likpreken over Christian 5., og året etter salvet han Frederik 4. og dronning Louise. Med dette kongeskifte begynte et nytt avsnitt i den danske kirkens historie. Dette fikk også konsekvenser for Bornemann, for nå måtte han motarbeide den pietistiske bevegelsen som kom fra Tyskland.

Frederik 4. hadde fra sine første regjeringsår hatt et våkent øye for misjonen, og etter at hans hoffprest, F. J. Lütkens, hadde arbeidet med å fremme misjonen i Trankebar, oppfordret han Bornemann til å utpeke noen unge menn til misjonærer.

Men Sjællands biskop avviste hardnakket denne oppfordringen og bidrog derved til å bane vei for pietismen. Lütkens henvendte seg til de pietistiske professorene i Halle, som sendte to unge menn, Heinrich Plütschau og Bartholomäus Ziegenbalg, til København. I 1705 fikk Bornemann befaling om å ordinere «disse Sværmere».

Samme år måtte Bornemann søke om kongens tillatelse til å undersøke noen gudelige forsamlinger som ble holdt hos to københavnske borgere. Husandakten ble ledet av tyske studenter, som også utbredte pietistiske skrifter.

I sine forsøk på å få stanset private husandakter fikk han støtte av Lütkens, og etter deres forslag ble det laget en lov av 2. oktober 1706, som forbød alle forsamlinger i husene av særsindede personer – sære eller eiendommelige personer, «der føre en egen Lære, som ikke stemmer med Bibelen og den rene augsburgske Konfession». Dermed var bevegelsen foreløpig trengt tilbake, og Bornemann døde før pietismen fikk overtaket.

Ettermæle

Da Bornemann døde 31. desember 1710 testamenterte han bort 3300 riksdaler i legater. Hans samtid nevner ham som en fremragende taler. Blant hans skrifter må fremheves «Salvingsakten ved Frederik IV's og Dronning Louises Kroning», et stort praktverk i folio, som han utga i 1702. Hans taler ved denne festen utmerker seg ved en sjelden høyhed og kraft. Bornemann var lenge den siste sjællandske biskopen som hadde skjegg. Han pleide det lange hvite hakeskegget med særlig omhu, og når han reiste bar han det i en sort eller rød fløyelspung. Men i hans siste år vakte den danske geistlighet hans forargelse ved å ta i bruk en ny mote som allerede på Christian 5.s tid hadde tiltatt: Man barberte seg og fikk allongeparykk!

Kilder

• Erich Pontoppidan: Annal. eccles. IV, 96 ff.
• Zwergius: Siellandske Clerisie I, 346 ff.
• S. M. Gjellerup: Ny kirkehist. Saml. VI, 1 ff.

Se også

• Luthersk ortodoksi
• Pietisme

Eksterne lenker

• Denne artikkelen bygger på S. M. Gjellerups Biografi i 1. utgave av Dansk biografisk leksikon, tillige omfattende Norge for tidsrummet 1537-1814, Utgitt av C. F. Bricka, 19. bindd, Gyldendal, 1887-1905

Forgjenger:  Mathias Foss	Biskop i Aalborg (1683–1693)	Etterfølger:  Jens Bircherod
Forgjenger:  Hans Bagger	Biskop i Sjælland (1693–1710)	Etterfølger:  Christen Worm