Henri de Man

Henri de Man
Født	17. nov. 1885; Antwerpen, Belgia
Død	20. juni 1953 (67 år); Greng, Sveits
Beskjeftigelse	Politiker, universitetslærer (1929–1933), essayist
Embete	Minister of Finance of Belgium (1936–1938) ;
Utdannet ved	Universitetet i Leipzig
Søsken	Yvonne De Man
Parti	Belgische Werkliedenpartij
Nasjonalitet	Belgia
Medlem av	Koninklijke Academie voor Nederlandse Taal- en Letterkunde
	Henri de Man på Commons

Henri de Man eller Hendrik de Man (født 17. november 1885 i Antwerpen i Belgia, død 20. juni 1953 i Greng i Sveits) var en av de ledende belgiske sosialistiske teoretikere i sin tid. Han samarbeidet med det nasjonalsosialistiske Tyskland under den andre verdenskrig. Han var flamsk, og belgisk statsborger som fikk store deler av hans senere utdanning i Tyskland.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hendrik de Man vokste opp i Antwerpen i en borgerlig familie. Etter videregående skolegang studerte han matematill ved Universitetet i Brussel og ved Universitetet i Gent. I 1905 ble han utvist fra universitetet i Gent, fordi han hadde deltatt i en demonstrasjon for det russiske arbeideropprøret. Han dro da til Tyskland, som fremstod for ham som «marxismens lovede land».^[5]

I Tyskland[rediger | rediger kilde]

Etter å ha begynt som korrespondent for sosialistiske belgiske aviser, ble han redaktør for Leipziger Volkszeitung. I tillegg til sitt journalistiske arbeid studerte han økonomi, historie, filosofi og psykologi ved universitetet i Leipzig og tok doktorgraden. Han tilbrakte ett semester i 1907/08 ved universitetet i Wien. I løpet av årene som journalist i Leipzig pleiet han personlig kontakt med August Bebel, Karl Kautsky, Karl Radek, Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Sammen med Liebknecht og Ludwig Frank ledet han det internasjonale sekretariatet for de sosialistiske ungdomsorganisasjoner fra 1906 til 1908.

I 1910 sluttet han seg til Social Democratic Federation i London.

Belgia[rediger | rediger kilde]

Etter hjemkomsten i 1911 forårsaket hans radikale synspunkter nesten en splittelse i det belgiske arbeiderpartiet, Parti Ouvrier Belge (POB; flamsk: Belgische Werklieden Partij (BWP)).

Undervisning i USA og i Tyskland[rediger | rediger kilde]

Etter den første verdenskrigen underviste Henri de Man i sosiologi for en periode ved University of Washington, deretter flyttet han til Weimar i Tyskland hvor han skrev og studerte på utviklingen av det moderne sosialisme og samfunn.

Belgia igjen[rediger | rediger kilde]

Etter hans retur til Belgia, ble han ansatt som visepresident i den belgiske arbeiderpartiet. Ved dødsfallet til den tidligere presidenten Emile Vandervelde i 1938, begynte de Man som president for dette partiet.

De Mans politiske standpunkt angående sosialismen og hans meninger om marxismen ble ansett som kontroversielle. De Man var en av rådgiverne til den belgiske kong Leopold, og hans dronningmor Elisabeth.

Andre verdenskrig: Etter kapitulasjonen av den belgiske hæren til tyskerne i 1940, utstedte han et manifest der han hevdet at den tyske okkupasjonen langt ifra var noen stor katastrofe, men i stedet ville være en befrielse for Belgia.

De Man var involvert i å sette opp en paraplyfagforening, de Unie van Handen Geestesarbeiders som også blir kalt Union des Travailleurs Manuels et Intellectuels (UHAG / UTMI) som ville forene de eksisterende belgiske fagforeningene og dessuten ta sikte på integrering av både manuelle og intellektuelle arbeidere.

De Man ble mistrodd både av flamske kollaboratører og av de tyske nasjonalsosialistene som hadde overtatt den reelle kontroll med de belgiske myndigheter. Tyskerne forbød de Man å gi noen flere offentlige taler rundt påsketider 1941.

Eksil i Frankrike, så Sveits[rediger | rediger kilde]

Siden de Man hadde mistet grepet om hendelsene, valgte han å gå i selvpålagt eksil i en hytte i Haute Savoie-regionen i Frankrike. Etter frigjøringen krysset han grensen mellom Frankrike og Sveits. De Man ble dømt in absentia for landssvik etter den andre verdenskrig.

Han omkom 29. juni 1953 i Sveits, da han var 68 år gammel, sammen med sin kone, i en kollisjon med et godstog (som hans sønn Jan de Man og andre mente muligens var selvmord).

Han var onkel til litterærteoretikeren Paul de Man.

Verker[rediger | rediger kilde]

Au pays du Taylorisme, Bruxelles, éd. "Le Peuple", 1919.
Zur Psychologie des Sozialismus, Jena, E. Diederichs, 1927.
Au-delà du marxisme, Bruxelles, L'Églantine, 1927. (Rééd., Paris, Alcan, 1929; Seuil, 1974)
Socialisme et marxisme, Bruxelles, L'Églantine, 1928.
Joie du travail, enquête basée sur des témoignages d'ouvriers et d'employés, Paris, Librairie Félix Alcan, 1930.
Réflexions sur l'économie dirigée, Bruxelles et Paris, L'Églantine, 1932.
Nationalisme et socialisme, Paris, [éditeur non indiqué], 1932.
Marx redécouvert, [Der neu entdeckte Marx], traduction de l'allemand par Michel Brélaz, Genève, Association pour l'étude de l'œuvre d'Henri de Man, 1980 [1932].
Le Socialisme constructif, traduit de l'allemand par L. C. Herbert, Paris, Paris, Librairie Félix Alcan, 1933.
Pour un plan d'action, Paris, M. Rivière, [1934].
Le Plan du travail, Bruxelles, Institut d'économie européenne, 1934. Éditions Labor, 1935.
L'exécution du plan du travail, Anvers, de Sikkel, 1935.
L'idée socialiste suivi du Plan de travail, traduction d'Alexandre Kojevnikov et Henry Corbin, Paris, Bernard Grasset, [1935].
Corporatisme et socialisme, Bruxelles, Éditions Labor, 1935.
Masses et chefs, Bruxelles, La Nouvelle églantine, 1937.
(avec Lucovic Zoretti, Léo Moulin, M. Somerhausen et Georges Lefranc, Les problèmes d'ensemble du fascisme, semaine d'études d'Uccle-Bruxelles, 10–15 juillet 1934, Paris, Centre confédéral d'éducation ouvrière, [1939].
Après coup, mémoires, Bruxelles et Paris, Éditions de la Toison d'or et PUF, [1941] (plusieurs rééditions).
Herinneringen, Antwerpen, de Sikkel, Arnheim, van Loghum Slaterus, 1941.
Réflexions sur la paix, Paris et Bruxelles, Éditions de la Toison d'Or, 1942.
Cahiers de ma montagne, Bruxelles, Éditions de la Toison d'or, 1944.
Au-delà du nationalisme. Vers un gouvernement mondial, Genève, Éditions du Cheval ailé, 1946.
Cavalier seul. 45 années de socialisme européen, Genève, Éditions du Cheval ailé, 1948.
Jacques Cœur, argentier du Roy, [Jacques Cœur, der konigliche kaufmann Paris, 1950], Tardy, 1951.
L'Ère des masses et le déclin de la civilisation, [Vermassung und Kulturverfall], traduit de l'allemand par Fernand Delmas, Paris, Flammarion, 1954.
Le "dossier Léopold III" et autres documents sur la période de la seconde guerre mondiale, édité par Michel Brélaz, Genève, Éditions des Antipodes, 1989.

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ ^a ^b Munzinger Personen, oppført som Hendrik de Man, Munzinger IBA 00000000633, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Sveitsisk historisk leksikon, oppført som Hendrik De Man, HDS ID 048407, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Hendrik de Man, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id man-hendrik-de^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6pp02q5, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Hendrik de Man: Gegen den Strom. Memoiren eines europäischen Sozialisten. Stuttgart 1953, s. 70.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Brélaz, Michel; Rens, Ivo (1973). «De Man, Henri». Biographie nationale de Belgique. 10. Brussels: Académie royale de Belgique. s. 535–54.
Dodge, Peter (1966). Beyond Marxism: The Faith and Works of Hendrik de Man. The Hague: Martinus Nijhoff.
Dodge, Peter, red. (1979). A Documentary Study of Hendrik De Man, Socialist Critic of Marxism. Princeton: Princeton University Press.
Sternhell, Zeev (1996). Neither Right nor Left: Fascist Ideology in France. Princeton: Princeton University Press. ISBN 0-691-00629-6. , especially chapter 4.
Horn, Gerd-Rainer (1996). European Socialists Respond to Fascism: Ideology, Activism and Contingency in the 1930s. Oxford: Oxford University Press. s. 74–95. ISBN 0-19-509374-7.
Special issue of the Revue européenne des sciences sociales, XII/31 (1974) entitled "Sur l'oeuvre d'Henri de Man" under the direction of Ivo Rens and Michel Brélaz

[hash-539ce9a12a165c27d3b1093463994e78e955efce-1] Munzinger Personen, oppført som Hendrik de Man, Munzinger IBA 00000000633, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-32086facb8592fc82f25dcc65bbb283612f44d25-2] Sveitsisk historisk leksikon, oppført som Hendrik De Man, HDS ID 048407, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-62a8dcb8d7eae472367428710090d44b0f8d82cf-3] Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Hendrik de Man, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id man-hendrik-de^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-915962e0020d1d09c705651387fa6fa63fc1cb62-4] Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6pp02q5, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[5] Hendrik de Man: Gegen den Strom. Memoiren eines europäischen Sozialisten. Stuttgart 1953, s. 70.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]