Hendrik Elias

Hendrik Elias
Født		12. juni 1902 Machelen
Død		2. feb. 1973 (70 år) Uccle
Beskjeftigelse		Politiker, historiker, jurist, pedagog
Embete		Medlem av Representantkammeret
Utdannet ved		Det katolske universitetet i Leuven Universitetet i Paris, Sorbonne Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität
Parti		Vlaamsch Nationaal Verbond
Nasjonalitet		Belgia
Hendrik Elias på Commons

Hendrik Josef Elias (født 12. juni 1902 i Machelen i Flamsk Brabant i Belgia, død 2. februar 1973 i Ukkel) var en belgisk politiker og flamsk nasjonalist.

Elias ble etter krigen dømt til døden for krigsforbrytelser, men dommen ble senere omgjort til livsvarig fengsel. Han ble løslatt i 1959.

Elias var også en kjent akademiker som holdt flere doktorgrader innenfor både juss og filosofi fra hans studier ved Det katolske universitetet i Leuven, Universitetet i Paris og fra Universitetet i Bonn før han hadde en rekke ledende posisjoner innenfor både akademia og innenfor lovverket. Han begynte på sin politiske karriere i 1930 som sekretær for Vlaams Nationale Verbond. Han var medlem av det belgiske parlamentet fra 1932 til 1944. Han uttrykte en sterk personlig beundring for den tyske diktatoren Adolf Hitler.

Hendrik Elias ble utnevnt til ordfører i den belgiske byen Gent etter den tyske invasjonen og påfølgende okkupasjonen av landet, selv om han fortsatte å kraftig motsette seg planene om å innlemme Flandern som en del av det nasjonalsosialistiske Tyskland. Elias ble valgt til president for det belgiske partiet VNV i 1942, etter dødsfallet til den tidligere presidenten for dette partiet. Elias forsøkte å stoppe rekruttering blant den belgiske befolkningen til de frivillige divisjonene av Waffen-SS. I et forsøk på å oppnå dette oppmuntret han i stedet til en rekruttering inn i det tyske flyvåpenet Luftwaffe i stedet for til SS og han oppnådde en viss suksess i å få den belgiske ungdommen vekk fra Heinrich Himmler og hans menn.

I det offentlige rom, hevdet Elias at en tysk seier mot de allierte styrkene absolutt var nødvendig, og han støttet rekrutteringen til Østfronten, han forsvarte tvangsarbeid i arbeids- og konsentrasjonsleirene inne i Tyskland og rekvisisjoner. Mot slutten av den andre verdenskrig kom han til å samarbeide enda mer med nasjonalsosialistene, ettersom han fryktet en kommunistisk overtakelse av Belgia og nabolandene. Like før den allierte frigjøringen autoriserte Elias at militsen tilhørende VNV hadde lov til å gjennomføre aksjoner mot motstandsbevegelsen.

Elias flyktet til Tyskland i september 1944 og han ble arrestert av franskmennene og deretter ble han utlevert til Belgia. Han ble dømt til døden for krigsforbrytelser. Den belgiske regjeringen omgjorde senere denne dødsdommen til livsvarig fengsel. Han ble løslatt fra fengsel den 24. desember 1959 av helsemessige årsaker. I 1971 publiserte han verket Vijfentwintig jaar Vlaamse Beweging, som tar for seg historien til den flamske nasjonalistiske bevegelsen, og som tildels er hans egen selvbiografi.