Hellenistisk religion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Serapis, en gresk-egyptisk gud dyrket i det hellenistiske Egypt

Hellenistisk religion er alle de religiøse praksisene og trossystemene til de folk som var influert under den antikke gresk kulturen i løpet av den hellenistiske perioden og Romerriket (fra rundt 300 f.Kr. til 300 e.Kr.). Det var betydelig kontinuitet i hellenistisk religion: greske guder fortsatte å bli dyrket, og de samme riter og ritualer ble praktisert som tidligere. Endringer kom fra tillegg og innflytelse fra andre og nye religioner fra andre land, eksempelvis den egyptiske gudeparet Isis og Serapis, og de syriske gudene Atargatis og av Hadad som ga nytt utløp for de som søkte innfrielse i både det nåværende som etterlivet. Dyrkelsen av hellenistiske herskere er også et trekk i denne perioden, mest kjent i Egypt hvor Ptolemeerdynastiet tilpasset seg tidligere faraoistisk praksis, og etablerte seg selv som gudekonger. Andre steder, som hos romerne, kunne herskerne motta guddommelig status uten at det alltid innebar fullstendig status som gud.

Magi ble også praktisert i omfattende grad, og det var også en fortsettelse fra tidligere tider. Gjennom hele den hellenistiske verden konsulterte folk orakler og benyttet seg av trylleformularer og amuletter for å forhindre uhell eller for å kaste forbannelser og trolldom på andre. I denne tiden utviklet det seg også et komplekst system av astrologi som søkte å avklare og bestemme en persons vesen og framtid i henhold til bevegelsene til solen, månen, og planetene. Tankesystemer innenfor hellenistisk filosofi som stoisme og epikurisme tilbød alternativer til tradisjonell religion, selv om deres virkning og omfang var hovedsakelig begrenset til den utdannende elite.

Klassisk gresk religion[rediger | rediger kilde]

Levninger av tempelet for Apollo i Korint

Sentralt i gresk religion i klassisk tid var de tolv olympiske guddommene ledet av Zevs. Hver gud var æret med storslagne templer i stein og statuer, og helligdommer (hellige inngjerdinger og lunder) ble grunnlagt som, selv om de var dedikert til en særskilt guddom, ofte inneholdt statuer som feiret andre guder.[1] Bystatene kunne framføre forskjellige festivaler og ritualer gjennom året med særskilt vektlegging mote byens skytsgud, slik som Athene i Athen eller Apollon i Korint.[1]

Religiøs praksis innebar også dyrkelse av helter, folk som ble sett på som semi-gudommelige. Slike helter strakte seg fra mytiske figurer i Homers epos til historiske figurer som grunnleggeren av en by.[1] På det lokale nivå var landskapet fylt med hellige steder og monumenter; eksempelvis var det mange statuer av nymfer funnet i nærheten av og rundt kilder, og stiliserte figurer av Hermes kunne ofte bli funnet ved gatehjørner.[1] Magi var en sentral del av gresk religion,[2] og orakler gjorde det mulig for folk å bestemme guddommelig vilje i bladenes raslinger, flammens form, og røyken fra et alter; fuglenes flukt, en kildes lyder; eller i innvollene av et dyr.[3] En langvarig etablert kult var de eleusinske mysterier, assosiert med Demeter og Persefone.[3] Folk var forledet eller indoktrinert i mysteriereligioner gjennom innvielseseremonier som ble tradisjonelt holdt hemmelig og kun åpenbart for de innvidde. Disse religionene hadde som personlig bedring som mål, noe som også strakte seg til etterlivet.

Hellenistisk religion[rediger | rediger kilde]

I kjølvannet av erobringene til Aleksander den store ble gresk språk og kultur spredt vidt og bredt og kom samtidig i langt tettere kontakt med sivilisasjonene i Midtøsten og Egypt. Den mest betydningsfulle endringene som fikk innvirkning på gresk religion var tapet av uavhengighet overfor de gresk bystatene til de makedonske herskerne; introduksjonen av utenlandske guddommer; og utviklingen av nye filosofiske systemer.[4] Eldre undersøkelser av hellenistisk religion tenderte til framstille perioden som en religiøs nedgang, en skjønnsom framvekst av skeptisisme, agnostisisme og ateisme, foruten også en økning i overtro, mystikk, og astrologi.[5] Det er imidlertid ingen grunn til å anta at det var en nedgang i tradisjonell religion.[6] Det er mengder av dokumentasjon og bevis på at grekerne fortsatte å dyrke de samme gudene med de samme offerhandlingene, dedikasjonene og festivalene som i den klassiske tiden.[7] Ny religioner dukket opp i denne perioden, men ikke i betydningen utelukkelse av lokale guddommer,[8] og kun en mindretall av grekerne ble tiltrukket til de nye religionene.[9]

Nye religioner i perioden[rediger | rediger kilde]

Statue av Isis fra 100-tallet

Den egyptiske religion som fulgte Isis var den mest kjente og omfattende av de nye religioner. Den ble introdusert for grekerne av egyptiske prester, opprinnelig i de små egyptiske samfunnene i havnebyene i den hellenistiske, gresktalende verden.[9] Selv om egyptisk religion i førstningen fant et lite publikum blant grekerne, spredte kulten til Isis seg under det romerske rike,[10] og Diodorus Siculus skrev at religionen var kjent over det meste av den bebodde verden.[11] Nesten like kjent var Serapis, en gresk religion til tross for det egyptiske navnet, som ble skapt i Egypt under Ptolemeerdynastiet.[12] Serapis ble en særskilt skytsgud for grekere som bosatte seg i Egypt. Denne religionen involverte innvielseritualer som de eleusinske mysterier.[13] Strabon skrev om Serapeion ved Canopus i nærheten av Alexandria ble dyrket av de fleste hederlige, aktverdige menn.[14] Religionen til Atargatis (knyttet til babylonske og assyriske Ishtar og fønikiske Astarte), en fruktbarhetsgudinne fra Syria, var også populær. Ved 200-tallet f.Kr. hadde dyrkingen av henne spredt seg fra Syria og til Egypt og Hellas, og nådde til sist Italia og Vest-Europa.[10] Religionen som fulgte Kybele (eller Store mor) kom fra Frygia til Hellas og deretter til Egypt og Italia hvor det romerske senatet i 204 f.Kr. tillot hennes dyrkelse. Hun var lege- og beskyttergudinne og en vokter av fruktbarhet og den ukultiverte, ville natur.[10]

En annen mysteriereligion var fokuset på Dionysos. Selv om dyrkelsen av ham var sjelden på det greske fastlandet, var han vanlig på øyene i Egeerhavet og langs den greske kysten av Anatolia.[15] Dionysos var på mange måter en skremmende og rebelsk kult; han var en gud for druehøstingen, vinlagingen og vinen selv, for den rituelle galskap og ekstase i gresk mytologi, og hadde en opprinnelse til langt tilbake i oldtidens Hellas, beviselig til 1500-1100 f.Kr. hos mykenske grekere. Et annet navn på Dionysos var latinske Bacchus og blant kultens medlemmer var de kvinnelige mænadere (fra mainomai, «bli rasende») eller bacchantinnere.[16] Mysteriene omkring kulten forutsatte at disse kvinnene havnet i et ekstatisk vanvidd hvor de henga seg til vold, blodsutgytelse, sex, og beruselse. Under kulten danset de på et meget frigjort måte i overensstemmelse med de mest primitive naturkreftene.[15]

Disse nyintroduserte religionene og gudene, eller nyfortolkningen av gamle kulter, hadde dog en begrenset innvirkning innenfor Hellas; det største unntaket var øya Dilos,[9] som var en betydelig havn og handelssenter, og derav stor kontakt med utlandet og andre kulturer. Øya var hellig som fødestedet til Apollon og Artemis, og på 100-tallet f.Kr. var det også hjem for innfødte grenske religioner som fulgte Zevs, Athene, Dionysos, Hermes, Pan, og Asklepios. Men der var også kultsentre for egyptiske Sarapis og Isis, og av syriske Atargatis og Hadad.[17] Ved 100-tallet f.Kr. var det ytterligere religioner som fulgte Baal og Astarte, en jødisk synagoge og romere som fulgte de tradisjonelle romerske religiøse forestillingene med guder som Apollo og Neptune.[17]

Herskerkulter[rediger | rediger kilde]

Statue av Augustus, avdekket i Roma.

En annen nyvinning i den hellenistiske perioden var opprettelsen av kulter dedikert til herskerne i de hellenistiske kongedømmene. Disse fikk vesen av statsreligion og beskyttet av lov. Det første av disse kultene ble etablert under Aleksander den store. Han erobringer, makt, og status hadde opphøyd ham til en grad som krevde særskilt anerkjennelse. Hans etterfølgere fortsatte hans dyrkelse til det punkt hvor Aleksander i Egypt under Ptolemaios I ble dyrket som en gud.[18] Ptolemaios' sønn Ptolemaios II utropte sin avdøde far til gud, og gjorde seg selv ubeskjedent til en levende gud.[18] Ved å gjøre så, tilpasset ptolemeerne seg til tidligere egyptiske ideer om dyrkelse av farao.

Andre steder varierte denne praksisen; en hersker kunne motta guddommelig statur uten å oppnå full status som en gud,[9] hvilket skjedde i Athen i år 307 f.Kr. da Antigonos I Monofthalmos ble æret som en frelser (soteres) for å ha frigjort byen, og som et resultat ble et alter reist; en årlig festival grunnlagt, og en posisjon for «presten til frelseren» ble opprettet.[19] Templer dedikert for herskerne var sjeldne, men deres statuer ble ofte reist i andre templer, og kongene ble dyrket som «tempeldelende guder».[20]

Mot slutten av den romerske republikken ble guddommelig status gitt til de første sterke menn som etter hvert ble keisere, noe som sementerte disses status innenfor en herskerkult, noe som var en beskyttelse av keiserverdigheten i seg selv. Å gå til opprør mot herskeren var da ikke bare forræderi, men også blasfemi. Julius Cæsar ble født i en patrisisk familie, Julia (gens), som hevdet å nedstamme fra Iulus, sønn av den trojanske prinsen Aineias som det ble hevdet var en sønn av gudinnen Venus.[21] Etter Cæsars død ble det andre triumvirat med et avsnitt fra lex Titia opprettet den 27. november 43 f.Kr.,[22] og Marcus Antonius, Octavius og Lepidus benyttet seg av Cæsars navn mot hans motstandere ved å formelt erklære Cæsar guddommelig som Divus Iulius i 42 f.Kr., noe som for Octavius, hans adoptivsønn, ga tilleggsgevinsten at han ble Divi filius («Sønn av en gud»).[23] Da Octavius hadde nedkjempet alle sine motstandere, inkludert sine tidligere allierte i triumviratet, Antonius og Lepidus, ble han den sterke mann under navnet Augustus i Romerriket. Ved hans død i år 14 e.Kr. ble han erklært som en gid av det romerske senatet slik at han kunne bli religiøst dyrket av romerne.[24]

Astrologi og magi[rediger | rediger kilde]

Tavle med forbannelser

Det er rikelig med bevis på bruk av magi i denne perioden. Orakler og helligdommer var fortsatt populære.[3] Det er også mange bevis på bruk av magiske gjenstander, trylleformularer og forbannelser. Symboler kunne bli plassert over dørene til husene for skaffe hell og eller forhindre ulykke for de som bodde der.[2] Objekter for beskyttelser, ofte utskåret av edle eller semiedle steiner, hadde særskilt makt.[2] Statuetter, skapt i bronse, bly eller terrakotta, ble stukket med nåler eller spiker, og benyttet for å kaste forbannelser. Tavler med forbannelser gjort i marmor eller metall, særlig bly, ble benyttet for å føre ulykke over på en fiende.[2] I Bath i dagens England var det rundt en kilde bygget opp et betydelig bad knyttet til den keltiske gudinnen Sulis som romerne identifiserte som sin egen Minerva. Det har blitt avdekket rundt 130 beskjeder til Sulis i den hellige kilden skriblet inn i blyplater, defixiones. De fleste var skrevet på latin, bortsett fra en som var skrevet på det innfødte brytonisk. De fleste av disse beskjedene var forbannelser mot de som avsender mente hadde gjort dem urett.[25]

Astrologi, en særskilt overtro på at stjernene og planetene skal ha en innflytelse på en persons framtid på jorden, oppsto i Babylonia, hvor det opprinnelig antikk kun kongen eller nasjonen.[26] Grekerne i den hellenistiske tiden utarbeidet astrologien til et fantasifullt komplekst system som kalles for hellenistisk astrologi og ble praktisert i sin opprinnelige form fram til 500- eller 600-tallet e.Kr.[27] Interessen for astrologi vokste raskt fra 100-tallet f.Kr. og framover.[26]

Hellenistisk filosofi[rediger | rediger kilde]

Et alternativ til tradisjonell religion ble tilbudt av hellenistisk filosofi. Det mest utbredte av de filosofiske systemene var stoismen som lærte at livet skulle bli levd i henhold til den rasjonelle orden som stoikerne mente styrte universet; mennesker måtte akseptere deres skjebne i henhold til den guddommelige vilje, og ulike handlinger skulle bli utført for deres egen indre verdi. Stoismens hovedrival var epikurismen som lærte at universet var underlagt de tilfeldige bevegelsene til atomer, og at livet burde bli levd for å oppnå psykologisk tilfredsstillelse og fravær av smerte og ubehag. Andre filosofier som kynismen som uttrykte forakt for konvensjoner og sedvane, og materielle besittelser. Platons Akademi og den peripatetiske skole, som studerte verkene til henholdsvis Platon og Aristoteles, blomstret også.

Alle disse filosofiene søkte i større eller mindre grad å innrette seg til tradisjonell gresk religion, men filosofene, og de som studerte under dem, forble en liten utvalgt gruppe av lærde, begrenset til den utdannede elite.[7]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Shipley (1999), s. 154
  2. ^ a b c d Chamoux & Roussel (2002), s. 347
  3. ^ a b c Chamoux & Roussel (2002), s. 330
  4. ^ Mikalson (2006), s. 218
  5. ^ Shipley (1999), s. 155
  6. ^ Shipley (1999), s. 170
  7. ^ a b Mikalson (2006), s. 220
  8. ^ Mikalson (2006), s. 217
  9. ^ a b c d Mikalson (2006), s. 219
  10. ^ a b c Shipley (1999), s. 168
  11. ^ Diodorus Siculus, i. 25
  12. ^ Chamoux & Roussel (2002), s. 340
  13. ^ Shipley (1999), s. 167
  14. ^ Strabo, xvii.1.17
  15. ^ a b Chamoux & Roussel (2002), s. 331
  16. ^ «Rusen i teksten. Det tragiske og det komiske», NRK 20. juni 2002
  17. ^ a b Mikalson (2006), s. 209
  18. ^ a b Shipley (1999), s. 159
  19. ^ Chaniotis (2003), s. 436
  20. ^ Chaniotis (2003), s. 439
  21. ^ Froude, James Anthony (1879): Life of Caesar. Project Gutenberg e-text. s. 67.
  22. ^ Osgood, Josiah (2006): Caesar's Legacy: Civil War and the Emergence of the Roman Empire. Cambridge University Press. s. 60.
  23. ^ Warrior, Valerie M. (2006): Roman Religion. Cambridge University Press. ISBN 0521825113. s. 110.
  24. ^ Eck, Werner (2003): The Age of Augustus. Oxford: Blackwell Publishing, s. 124.
  25. ^ Gager, John G., red. (1999): Curse Tablets and Binding Spells from the Ancient World. Oxford University Press USA. ISBN 978-0195134827. s. 13
  26. ^ a b Evans (1998), s. 343
  27. ^ Pingree, David Edwin (1997): From astral omens to astrology: from Babylon to Bīnāker. Istituto italiano per l'Africa et l'Oriente (Serie orientale Roma).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chamoux, François; Roussel, Michel (2002): «Chapter 9 – The Needs of the Soul» i: Hellenistic Civilization, Wiley-Blackwell, ISBN 0631222421
  • Chaniotis, Angelos (2003): «The Divinity of Hellenistic Rulers» i: Erskine, Andrew: A Companion to the Hellenistic World, Wiley-Blackwell, ISBN 1405132787
  • Evans, James (1998): The History and Practice of Ancient Astronomy, Oxford University Press, ISBN 0195095391
  • Mikalson, Jon D. (2006): «Greek Religion – Continuity and Change in the Hellenistic Period» i: Bugh, Glenn Richard: The Cambridge Companion to the Hellenistic World, Cambridge University Press, ISBN 0521535700
  • Shipley, Graham (1999): «Chapter 5 – Religion and Philosophy» i: The Greek world after Alexander, 323-30 B.C., Routledge, ISBN 0415046181