Heksakord

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En heksakord (fra gresk hexa «seks», chordé «streng») en et musikkbegrep for en seks toners noterekke. Navnet er antakelig avledet av tonene i den seksstrengede lyren.

Middelalderens heksakord-system (c = enstrøken C)
Note Stavelse
ee la
dd la sol
cc sol fa
bb mi
bb fa
aa la mi re
g sol re ut
f fa ut
e la mi
d la sol re
c sol fa ut
b mi
b fa
a la mi re
G sol re ut
F fa ut
E la mi
D sol re
C fa ut
B mi
A re
Γ ut

I middelaldermusikkens musikkteori dannet heksakorder grunnlaget for innlæring av gregoriansk sang. Heksakordene kan ses på som en form for skalaer som overlapper hverandre.

Heksakordens toneintervallene er alle heltoner unntatt de to midterste som utgjør et halvtoneintervall. Guido av Arezzo ga tonene i heksakorden solmisasjonsstavelsene ut, re, mi, fa, sol, and la, med halvtonen mellom mi og fa. Navnene tok han fra stavelser i 700-talls-hymnen Ut queant laxis.

Hver heksakord kunne starte på G, C eller F og tabellen til høyre viser notene i hver heksakord for hver av tre oktaver. (Tabellen leses nedenfra og opp) ) Innen visse grenser kunne noter i forskjellige oktaver skilles fra hverandre ved å lese fra venstre mot høyre. Dermed er C (moderne c) "C fa ut" (eller "Cefaut"), c (moderne c') var "C sol fa ut", og cc (moderne c") var "C sol fa". Siden den laveste tonehøyden ble vist med den greske bokstaven Γ (gamma, for 'g') ble tonen kalt "Gamma ut" eller "Gamut", en betegnelse som omfattet det tilgjengelige noteutvalget..

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Christian Berger: Artikel Hexachord (I.-V.) i: Musik in Geschichte und Gegenwart, 2. opplag, utgitt av L. Finscher, Sachteil Bd. 4, Kassel 1996, Sp. 279-286
  • Christian Berger: La quarte et la structure hexacordale. I: L’enseignement de la musique au Moyen Age et à la Renaissance. Colloque Royaumont 1985, Royaumont 1987, s. 17-28 (http://www.freidok.uni-freiburg.de/volltexte/6002)
  • Christian Berger: Cithara, cribrum und caprea. Wege zum Hexachord. I: M. Kintzinger, S. Lorenz, M. Walter (Hrsg.): Schule und Schüler im Mittelalter. Beiträge zur europäischen Bildungsgeschichte des 9. bis 15. Jahrhunderts. Bilag i Archiv für Kulturgeschichte 42. Köln 1996, s. 89-109 (http://www.freidok.uni-freiburg.de/volltexte/375)
  • Christian Berger: Hexachord und Modus: Drei Rondeaux von Gilles Binchois. I: Basler Jahrbuch für historische Musikpraxis 16 (1992), s. 71-87 (http://www.freidok.uni-freiburg.de/volltexte/388)
  • Jacques Chailley: „Ut queant laxis“ et les origines de la gamme. I: Acta Musicologica 56 (1984), s. 48-69
  • Klaus-Jürgen Sachs: Musikalische Elementarlehre im Mittelalter. I: Frieder Zaminer: Rezeption des antiken Fachs im Mittelalter. Geschichte der Musiktheorie. Darmstadt 1990, s. 105-162

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]